Alt vi ikke vet: om Gud og kirkeretten…og om en dåres gudstro

Ofte kan det oppleves som om mange tilsynelatende er like opptatt av det som ikke sies som av det som kommer fram uttrykkelig i en dialog. Dvs. at enkelte tidvis bruker flere krefter på å diskutere, synse om eller kommentere det som ikke står, for dermed å tolke det som uttrykkes i lys av tolkninger av det de selv mener mangler. Til en viss grad kan det selvsagt være nyttig å peke på andre eller flere perspektiver – det forsøker jeg ofte å gjøre selv – men dette kan gjøres på enten usunne og herskende måter eller på fruktbare, belysende og sunne måter. Dessverre har mange opp gjennom historien ført seg selv på villspor i filosofiske eller teologiske diskurser, fordi man blir så opptatt av flisespikkeri og legitimiteten til definisjonsmakten til den ene eller andre tradisjonen eller læreren, slik at kjernen i en bestemt tese eller uttrykksform forsømmes til slutt – og mange forlater dialogen uten å ha blitt klokere, fordi man er mer opptatt av å ha rett enn å søke sannhet sammen, med fred og i kjærlighet, tross forskjellige utgangspunkt.

Og slik har det også dessverre ofte foregått i forhold til trosmessige spørsmål, om definisjonen av «Gud» og i forhold til den enkeltes gudstro. I mange religiøse tradisjoner ser det dessverre ut til å ha seg slik at den enkelte troende forventes å tilslutte seg «troen» for alltid, som den har vært, og å være trofast mot «den gamle læren», mot eldre uttrykk «slik det står skrevet» og mot deres lederskap – helst uten å stille for mange spørsmål eller å uttrykke deler av sin egen gudsoppfatning, dersom denne ikke er i tråd med de etablerte læresetningene. Denne formen for tro, innenfor mange religioner, ikke bare innenfor mange deler av kristendommen, fører heller til en innskrenking av trosfriheten, der det forventes av mange at troen helst skal være «alt eller ingenting». Og nettopp pga. en slik oppfatning innenfor størsteparten av Den ortodokse kirken, så har det oppstått en fryktkultur som hersker over hva som kan sies og stilles spørsmål ved, fordi den enkelte da fort kan bli stemplet som frafallen og kjettersk. En slik kultur baseres, etter min mening, på frykt… både for mennesker og Gud, frykt for å bli utestengt, avskåret osv., og denne frykten brukes dessverre av enkelte for å kontrollere andres tankevirksomhet, tro og trosuttrykk. Dette er usunt. Etter å ha både sett maktmisbruken og opplevd den selv fra begynnelsen av min vandring i den kristne troen, også innenfor Den ortodokse kirken, så bestemte jeg meg for at jeg heller måtte vise først og fremst til Guds kjærlighet i ord og virke som prest. Til og med om den enkelte tar feil i forhold til de «overleverte læresetningene», er det aldri så galt som det å forsømme Kjærligheten. Enkelt sagt er det den dypeste trosbekjennelse man kan tilkjenne seg, et liv hengivent til Kjærlighet, for alt og for alle. Slik Jesus selv sa: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh. 13,35) og «Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!» (Joh. 15,17).

EN DÅRES GUDSTRO

Siden såpass mange har stilt spørsmål ved og påstått en del om min gudstro, kan jeg, som en dåre, forklare litt for de bedrevitende: den trosbekjennelse som jeg forfattet er lite mer enn en utvidelse av den troen jeg har, som også inkluderer en tro på Kristus, dvs. Gud i alt og alle, i denne verden men samtidig en verden som på mystisk vis er forenet med den himmelske, eller den usynlige virkeligheten, om du vil. Min «credo» er et resultat av mange års refleksjoner rundt spørsmålene om Gud trenger å være såpass «patriarkalsk» og mange ganger kvinnefiendtlig i Bibelen og Tradisjonen. Pga. det jeg opplever å være nokså vesentlige kultur- og samfunnsmessige følger av en slik gudstro, bl.a. skeiv kjønnsfordeling i ord og handling i en del religiøse miljøer, heriblant det ortodokse, så har jeg forsøkt å fokusere på Gud som Kjærlighet – uten anførselstegn – slik min gode venn Papa Stratis utrykte kort tid før sin død. Med et slik utvidet og mer altomfattende gudsbilde håper jeg å kunne utvide våre ofte begrensede forståelser av hva Gud er eller kan være, med eller uten kjønn, fordi vårt gudsbilde også påvirker vårt menneskesyn. Jeg ønsker å se at mennesker som tror på en eller annen form for guddommelighet kan se og tro på Gud som Godhetens og Kjærlighetens Gud, uansett deres egen legning, kjønn eller seksualitet. For den Gud er også Kristi Gud og Kristi Mor og Far. Og ennå et mysterium.

KRISTUS OG INKARNASJONEN

I forhold til min tro på Kristus, er det kjernen i inkarnasjonsteologien, slik jeg vektlegger den, at: «Gud ble menneske slik at mennesket kunne bli gud» (Hl. Athanasios den Store). Man kan diskutere opp og ned om min forståelse er riktig eller feil, men det vil være en del av den enkeltes prosess, vil jeg håpe, der den enkelte diskutere med seg selv hvorfor man er enig eller uenig i en slik påstand eller tro. Og kanskje, gjennom å søke svar gjennom refleksjon og stillhet, vil man selv oppdage andre sider ved sin egen gudstro som ikke kommer like klart fram gjennom avisspalter.

Slik jeg ser det kom Jesus til verden for å vise oss Gud på en annen måte, og Jesus er Guds sønn på en bestemt måte, men samtidig slik som vi alle er døtre og sønner av Gud, søstre og brødre som har mulighet til å gjenoppdage vår egen guddommelighet – ikke gjennom å kunne forklare læresetninger om den kristne guddommen til minste detalj, men gjennom Kjærligheten. Denne Kjærligheten til Gud oppdages og leves ut gjennom å se Gud i alt og alle, å se Gud i vår neste og samtidig gjennom å være Gud for dem. Hvis å si dette er å svikte den kristne troen, så vet jeg kanskje ikke hva en kristen tro er, men det er den troen som er en livskraft i meg – til og med om alt dette er bare mitt eget påfunn –  og som driver meg til å elske Gud gjennom å elske min neste, mine fiender og til og med mine meningsmotstandere med en raus Kjærlighet. Og om jeg tar fullstendig feil, så tror jeg at Nåden i Kjærligheten er raus nok til å tilgi mine mange feiltrinn på livsveien. Denne troen leder meg til å se det Gode i alle og alt, og gjennom å skue det Gode med et kjærlig blikk, tross alt det onde som også utøves av mennesker, så oppdager jeg stadig vekk Kristus Selv, Gud, guddommeligheten.

KIRKERETTEN OG INDRE KRITIKK AV EN TRADISJON MED STOR «T»

Det som kanskje er mer vanskelig å oppdage for mange som ikke kjenner så godt til Den ortodokse kirkens forhold til kirkeretten, er at det ligger en del indre kritikk i en rekke av mine tekster gjennom årene, en kritikk av enkelte sider ved denne Tradisjonen med stor «T». Dvs. at jeg mener det må settes spørsmålstegn ved en ofte «blind» trofasthet mot kirkeretten, altså De syv økumeniske kirkemøtene, med andre tilhørende kirkelover og kanoner. Min indre kritikk handler dermed bl.a. om at mange tilkjenner seg troen på de Syv allmenne kirkemøtene når de blir medlemmer av Den ortodokse kirken uten faktisk å kjenne innholdet eller til og med bli presentert for det i de fleste tilfeller. Kanskje er dette nettopp fordi mange heller kunne følt avsky mot en god del av dem, hadde de først fått lest dem. I stedet romantiseres ofte deres «riktighet». De Syv allmenne kirkemøtenes bestemmelser skal, ifølge ortodoks tro, bevares og forsvares til evigheten som noe guddommelig, inspirert av Den Hellige Ånd... men samtidig er mange av kirkelovene både utdaterte, umenneskelige og til og med "ukristelige", spør du meg. Og selv om det ikke var uventet, så var det skuffende for meg at de uten videre ble bekreftet som de er, sammen med en rekke andre kirkemøter fra middelalderen, som tredje ledd i den offisielle uttalelsen fra Det store og hellige kirkemøtet på Kreta i 2016. Og i min levetid vil de sannsynligvis heller ikke revurderes, ettersom det gjerne kan gå flere århundrer mellom slike kirkemøter.

Kirkelovene ble innført litt etter litt, og gjennom årenes løp ble de ofte mer innviklede og til tider strengere i forhold til hva de gjaldt og hvilke avstraffelser som tilkom dem som brøt dem. Et eksempel jeg nevnte nylig ang. et generelt forbud mot hårfletter er en liten morsomhet, sett i dagens lys. Noe lignende antydes i Peters første brev, kapittel 3. Her er tematikken kvinners lydighet mot deres ektemenn og enkelhet i levesett, der man ikke skal være for opptatt av mote og utseende. Men en vesentlig forskjell mellom teksten hos i 1. Peters brev og kirkeloven er at man kan sies å oppfordres til dette i brevet, slik at: «ikke deres bønner blir hindret», mens i kirkeloven omhandler forbudet begge kjønnene og medfører straff, altså «ekskommunikasjon» dersom man ikke innretter seg. Her ser vi et tydelig eksempel på hvordan noe har blitt både mer innviklet, detaljert og straffbar ved tiden – svært «lovisk», altså. For min del kunne en slik kirkelov heller lyde slik: "Ha et enkelt levesett og ikke vær for opptatt av utseende og mote." En oppfordring som er tydelig, rett fram og enkel, uten at man trues med kirketukt. Høres litt mer guddommelig ut enn den nåværende versjonen.

BIBELEN, KIRKERETTEN, UTVIKLING OG RETORIKK

Et av problemene som jeg har prøvd å påpeke gjennom årene, angående kirkeloven så vel som Bibelen, er at retorikken om dens «ufeilbarlighet» holder ikke vann, fordi man kan nokså klart se en utvikling og endringer som er nokså beviselig påført av mennesker – i en bestemt kultur og tidsalder og med et veldig klart patriarkalsk menneskesyn. Og innad i både Bibelen og kirkeloven finner vi også en rekke klare selvmotsigelser, til og med feil. Å ikke anerkjenne slike paradokser er å fornekte den gudgitte fornuften som er lagt inn i oss. Så spørsmålet jeg har fundert på i mange år er: Hvis ting har blitt endret gjennom århundrene, hvorfor kan de ikke, ifølge konservative leire altså, endres nå? Det er noe som skurer i en tro, spør du meg, som ikke erkjenner slike fenomen, men heller ber om «blind» trofasthet mot et eller annet som offisielt formidles som «innafor». Som troende bør vi ha en viss ydmykhet i forhold til menneskehetens feilbarlighet, både vår egen i dag og den til våre forfedre og forgjengere - og også forståelse og ydmykhet i forhold til at den enkelte kanskje har en annen gudserfaring og heller ikke har forstått guddommelige mysterier fullt ut heller. Jeg vet at jeg kan ta feil og må revurdere mine egne tanker og holdninger i blant, og det samme gjaldt dem. Og akkurat som dem, kan også vi i blant oppleve opplysende og inspirerende øyeblikk - hvis for min del oftest består i at jeg ser og opplever Guds Kjærlighet enda dypere og på nye måter. Og samtidig må vi bruke vår tankekraft og fornuft i møte med historiske og religiøse tekster. Men, tross kunnskapen om innførsler av nye læresetninger og klare endringer i praksis og forståelser gjennom tiden, så skal ortodokse prester, teologer og lekmennesker bevare og forsvare fortellingen om at det kun er Den ortodokse kirken som har den ene, sanne og "uendrede" troen. Den samme type fortellingen gjelder selvsagt også andre kirkesamfunn, særlig i den såkalte «konservative leiren». Men når det gjelder Den ortodokse kirken, så regnes "trofastheten" mot kirkeloven som sin stolthet; Den ortodokse kirken er altså den "eneste" som gjør dette og dermed kan kalles «Kirken» med stor «K». Alle andre som ikke gjør det er frafalne, kjettere og skismatikere, ifølge Den ortodokse kirkens egen selvforståelse.

De fleste innad i Den ortodokse kirken vet at mange av disse kirkelovene sjelden iverksettes... samtidig forblir fortellingen den samme, retorikken den samme, om det kan sies slik. Og dessverre, de fleste ganger en ortodoks prest, teolog eller til og med et lekmenneske setter spørsmålstegn ved gyldigheten av "hele" Kirkeloven, så blir man irettesatt og anklaget for å være uortodoks og til og med kjettersk. Ifølge et slikt syn, og dette gjelder også store deler av konservativ kristendommen ellers, dersom man endrer en eneste setning eller læresetning, så mister man grepet om «hele» troen, "alt sklir ut" og blir "utvanna". Man har da stilt spørsmål ved at disse tingene i utgangspunktet er "inspirert" av Den Hellige Ånd, og da kan man like gjerne fornekte resten av læresetningene og troen. Det med å nevne bruk av fletter som grunnlag for ekskommunikasjon var kun en liten morsomhet. Noe som man kanskje kan humre litt over for så å gå videre.

Men det som ikke er morsomt er f.eks. flere andre, mer alvorlige kanoner som rammer blant andre dem som kan regnes som offer for andre. Både ifølge enkelte kanoner og noen kirkefedre skal, f.eks. kvinner som ble voldtatt utestenges fra nattverden i minst førti dager pga. at de er blitt besudlet. Men ikke bare det – det skal undersøkes om de på noen måte var medskyldig i deres eget voldtekt, og deretter skal de i så fall straffes som om de har utøvet «hor». I forhold til andre ofre, f.eks. dersom en ung mann tidligere har blitt offer for seksuell misbruk av en eldre mann, "og mannens sæd kom inn i han, så kan han aldri blir prest livet ut, for han har blitt besudlet". Så presiseres det i samme kirkelov at dersom sæden kom på utsiden av den yngre mannen, med andre ord pga. "pull out", så kan han fortsatt bli prest. Og så kunne det nevnes andre kanoner som brukes for å argumentere mot kvinnelige prester fordi de er "urene" under deres naturlige menstruasjonssyklus, osv. Slike tanker om "urenhet" pga. enkelte kroppslige hendelser og fenomener er ikke bare utdaterte, men menneske- og kvinnefiendtlige. De hører ikke hjemme i ei kristen tro som i utgangspunktet skal forkynne Guds kjærlighet, menneskeverd og barmhjertighet. Da tar Kirkeretten feil.

SOM OM JØDEPARAGRAFEN MÅTTE BESTÅ…

Jeg er ikke gått inn i de antisemittiske tendensene som ortodoks kirkerett har, men som sammenligning tør jeg påstå at det var veldig klare grunner til at «Jødeparagrafen» måtte fjernes fra den norske grunnloven, og for at lignende lover i andre land matte endres eller fjernes. Det samme gjelder dødsstraffen. Det var fordi noen matte stå opp og si: «Dette er galt og ikke i samsvar med våre verdier og det vi tror på». Og da måtte noen gjøre noe med det. Det kommer alltid et tidspunkt når slike krenkende, umenneskelige og fordomsfulle lover ikke lenger kan bortforklares – de må revurderes eller fjernes fullstendig. Og av og til må både nasjoner og institusjoner be om unnskyldning overfor dem som har blitt krenket av slike regler, lover og praksiser. At man tar «pastorale hensyn» («oikonomia») i noen tilfeller i dag og at mange er innforstått med at en del kirkelover «ikke så ofte iverksettes i dag» er ikke lenger en god nok unnskyldning for å la dem bestå, slik at flere generasjoner kan forføres av en tro på dem, villedes og forvirres av dem. Det er på tide at ortodoks kirkerett revurderes og forenkles, og i noen tilfeller må kanoner fjernes fullstendig, for mange av dem har ingenting med tro på Kristus å gjøre eller med med kristelige verdier, og har i mange tilfeller aldri hatt det.

Jeg elsker liturgiene, røkelsen, stillheten, lovsangen, ikonene, bønnen, meditasjonen, spiritualiteten, undringen og mystikken i Øst-Kirken, og det er der jeg føler meg rett og slett mest hjemme i kirkelandskapet, tross forskjellige syn innad på Gud, mennesker og seksualitet. Min indre kritikk av Den ortodokse kirken handler om dens «tilbedelse av loven» («nomolatreia»), framfor tilbedelsen av Gud, som er Kjærlighet. Det er dette som min utfordring til det patriarkalske gudssynet og av kirkeloven, kanonene og dogmatikken handler om. Mitt syn utfordrer patriarkalsk maktmisbruk og oppfordrer heller til sann tjeneste for alle. Og mitt syn har hatt følger for hvordan jeg ser på kjønn og seksualitet i teologisk henseende. At både Bibelen og Tradisjonen kan ta feil skal kunne sies, belyses og diskuteres, og det skal evt. kunne føre til endringer i syn og lære, uten at man erklæres som frafallen eller kjettersk. Også det nærmest utelukkende patriarkalske, kvinne- og homofiendtlige og ukjærlige gudssynet som ofte rår og uttrykkes i mange deler av den «kristne» verdenen må kunne tas opp, belyses og diskuteres og omdefineres om nødvendig, uten at den som tar dette opp blir ekskommunisert, og mer alvorlig, «forbannet» («anathema») – slik jeg nå selv har blitt truet med gjennom kirkeretten – i tillegg til at jeg blir fratatt embetet. Hvis ikke er Kirken et diktatur som har fjernet seg i ord og praksis fra Kjærligheten, hvis kjærlighet det er Kirkens hovedoppgave å leve og å forkynne - med ord, men først og fremst gjennom liv og handling.

VÅRT «CREDO»

Min tro er langt ifra svevende; min tro er nærmest utelukkende praktisk: «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro» (Jakobsbrev 2,18). Dersom jeg ikke tror på Gud i alt og alle, så tror jeg heller ikke på Gud. For meg kan troen like gjerne utelukkende består av dette budet: «Elsk Gud og din neste som deg selv». Eller i hvert fall: «Elsk»! Da er Gud, Kristus, hele skaperverket og hele menneskeheten oss nær! I stedet for teologisk flisespikkeri, la våre liv være vår trosbekjennelse, vårt «credo»... Og måtte Kjærligheten og nåden lede oss og gjennomsyre våre liv!

Fred være med alle!

Christoforos Schuff, en som tror, en som tviler, en fariseer, en hykler som «har blitt tilgitt mye», mystiker, en dåre – men forhåpentligvis en mer eller mindre kjærlig en