Gi oss en skikkelig feiring!

La meg komme med et par forslag, samt en invitasjon:

1.      Frihet

Man kan undres over hvorfor reaksjonen på Luthers 95 teser ble så voldsom. Hvorfor måtte han bringes til taushet? I senmiddelalderen skulle skriftemålet også tjene økonomiske interesser, samt disiplinere lekfolket innenfor en bestemt moralkodeks. Luther påpekte noe av misbruket som fant sted med avlaten og insisterte senere på den kristnes frihet overfor Gud og mennesker. Men kompromiss var for Luther utenkelig i spørsmål om sannhet og redelighet. Det handlet om å la Guds ord avsløre synderen som synder, for i dette lå kimen til ordet om nåde, ubetinget nåde. Dette var gammelt kristent tankegods fra Paulus og Augustin, men det fikk plutselig en provoserende kraft fordi manipulasjon og misbruk ble avslørt. Det møtte forståelse og anerkjennelse innen teologiske og humanistiske kretser, det var ikke noe kjettersk i dette. Men da Luther pekte på keiserens (eller pavens) nye klær og folket begynte å le og raljere, ble radikaliteten i tesene utålelig. Han ble ekskommunisert og risikerte livet.

2.      «Nåden alene»

Kirken hadde i læren om nåden differensiert i en serie betingelser – naturlig, forekommende og frelsende nåde. Ifølge Luther resulterte det i uoppfyllelige krav om å være «god». Avlaten skulle mildne straffen, men førte til enda større avhengighet. Gud kunne oppfattes som en nådeløs føydalherre. Det var ikke viktig for Luther å fjerne avlaten eller skriftemålet, han mente tvert imot at hele den kristnes liv skulle være preget av bot. Samtidig pekte han på en radikal nådeforståelse som egentlig hadde vært sentral for kirken siden Paulus: Rettferdighet ved tro og frihet fra faste og hellige gjerninger. Det suverene tilsagnet om Guds nåde i Jesus Kristus ble igjen plassert der det hører hjemme: i hjertet av kirkens forkynnelse. For Luther markerte det ikke noe brudd med felles kristen (katolsk) lære. Tvert imot tenkte han at det er dette som er katolsk tro – og slik er det jo faktisk blitt, med Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen som ble undertegnet i Augsburg i 1999. Luther ville gi et teologisk korrektiv til reform av hele kirken.

3.      Antropologien

Et nøkkelpunkt til å forstå reformasjonen er tanken om at mennesket er en synder. Det er ikke en moralsk tanke, men en antropologisk grunntanke. Det handler om ærlighet og realisme: Mennesket er ikke det ideal som det ønsker og strever etter å være, men et krek som gjør sitt beste, og iblant sitt verste. Luther lar idealene brytes mot virkeligheten og hevder at det er dette menneske Gud elsker, i dets elendighet, ikke dets fullkommenhet. Det er dette som er ubetinget nåde, rettferdiggjørelse av støv og forgjengelige krek – ikke av idealene. Dette har blitt kalt for et mørkt menneskesyn, vanskelig å akseptere både for teologer og filosofer. Men det handler ikke om annet enn å kalle mørket for mørkt, slik at det kan skilles fra lyset. Det er lykkelig fritt for moralisme og idealisme. Det er som lettelsen ved at det stilles en presis diagnose når en har kjempet med angst eller er rammet av kreft. Mørket forsvinner ikke, men det gir rom for et større lys, en kontrast, ja rett og slett en viss optimisme, brutt mot korsteologien. Det er den kristologiske bevegelsen fra død til liv.

4.      Brutt fellesskap og enhet i Kristus

Enheten i Kristus ble derfor ikke brutt på grunn av Luthers teser eller hans teologi, men siden han ble ekskommunisert oppsto naturlig nok et brudd i lojaliteten til pavens dominans (i likhet med de ortodokse). Selv om bruddet ble forsterket av politiske forhold, er dette to helt forskjellige ting. Også den lutherske kirken er katolsk, likesom den katolske er evangelisk. Alle som bekjenner seg til Kristus, er fortsatt ett i Kristi kropp. Det er dette en feirer i nattverden, også i en evangelisk-luthersk kirke, som fastholder Kristi nærvær (realpresens) i brød og vin. Også andre kristne kan delta i dette fellesskapet. Pave Frans har nylig presisert at det er fullt mulig for katolikker å delta i nattverd på disse betingelser, og han mener det er mulig å oppnå fullt nattverdfellesskap på disse premissene.

5.      Frihet for tro og tanke

Luther var ikke en talsmann for Skriften alene som løsrevet prinsipp. Skriften skulle derimot være en kritisk prøvestein som med fornuftens hjelp kunne overprøve tradisjonen og det kirkelige hierarki. Her hadde Luther atskillig større tiltro til fornuften og den klare tanke enn mange andre – og reformasjonen ble nok viktig for utviklingen av åpne og kritiske universiteter i Europa, både i katolske og protestantiske områder. Luther ble en politisk dissident på Riksdagen i Worms i 1520 fordi han våget å tale der andre tiet, fordi han skapte kontrovers fremfor fred og fordragelighet. Derfor ble han oppfattet som ubehagelig – og minnet om ham kan fortsatt bli en torn i øyet, selv for en dominikaner. Er det fordi man misliker det frie ord? Eller kan også den kompromissløse polemikken åpne for kontrovers på tvers av vedtatte sannheter og idealer?

6.      Grunn til å feire?

Ethvert jubileum sier mer om sin egen tid enn om fortiden, men Luther er selvfølgelig verken liberaler eller moderat. Men fins det ikke noe ved denne kverulanten som er verdt å stå opp for i dag – som ikke utløser allmenn applaus, men tvert imot krever sivil motstand og kontrovers? Kan vi håpe at Barack Obama får frem noe av dette tverre og kompromissløse når han taler om Luther i Berlin i mai? Luther var som kjent ingen tilhenger av moderasjon, men av god mat og drikke, i rikelig monn. Så selvsagt skal det feires! Bror Haavar får heller brenne sin sekk og hive asken på bålet. Hvorfor ikke bli med på festen? Er det jubelår, skal det ikke spares på champagnen! Eller eplesaften. Eller ølet. Skål!