Bedehusene var og er kraftsentra

Det er den siste tiden skrevet mye om mørke­mannsdominansen på bedehusene. Noen har opplevd det slik, dessverre. Men det finnes også et helt annet bilde av livet på bedehusene. Det føler jeg behov for å si noe om.

I en tid hvor bedehusfolket blir nedsnakket, vil jeg gjerne fremsnakke virksomheten her. Bjørn Eidsvågs kritikk har vi hørt utallige ganger før, og i den grad den har noe for seg, har bedehusets folk for lengst tatt konsekvensen­ av den. Det er å slå inn åpne dører!­
 Jeg er selv vokst opp på bedehuset i en liten småby – på Kragerø
bedehus. Det takker jeg Gud for. For meg er bedehuset og kirken en enhet som har beriket mitt liv. Det går mer og mer opp for meg hvor heldig jeg var som allerede i tidlig ungdomsalder kom med i et fellesskap på bedehuset. Samtidig ble jeg som ung aktivt med i kirkens gudstjenesteliv. Dette har i fellesskap beriket min tro og min kristendomsforståelse.

• Les Johannes Morken: Bjørn Eidsvåg og Jesus

Utfyller. Jeg tenker på det som to fellesskap som utfyller hverandre og som er til gjensidig berikelse: I kirken opplevde jeg som ganske ung et fellesskap på tvers av meninger og engasjement i troen og dåpen. Ved nattverdbordet ble vi likevel ett fellesskap av Jesus-søkende mennesker, ett i Kristus, men uenig i mye når det gjelder hvordan dette liv skal utfolde seg. Her var det bredde både i teologi og lære, i interessefelt og trosengasjement og meninger.

På bedehuset møtte jeg et folk som jeg hadde mye til felles med i forståelsen av troen, tjenesten og måten troens liv skulle utfolde seg på. Her hadde nådegavene friere spill og lekmannsforkynnelsen i preken og vitnesbyrd satte sine gode spor. Her lød omvendelsens budskap tydelig og klart. Og erfaringenes vitnesbyrd talte til meg om levd liv og tro. Jeg er glad for begge disse fellesskapene. Hver på sin måte har de preget livet mitt på en god måte. Og sammen lærte de meg å bli glad i Jesus og trosavhengig av ham.

• Les Johannes Morken: Dei held liv i mitt bedehus

I mye av norsk skjønnlitteratur er bedehuset gjerne blitt skildret som et kulturelt kaldt hus fylt av trangsynthet, lummerhet og dømmesyke. Jeg møtte dette miljøet som barn og senere som ungdom og voksen. Aldri har jeg følt bedehusets klamme hånd. Tvert om har jeg opplevd indremisjonsbedehuset som noe livsbejaende, positivt, åpent og trygt – ikke minst i 1950- og 60-årene. Det eiendommelige er at jeg heller ikke senere i livet har møtt en slik deprimerende virkelighet, bortsett fra i kulturradikalernes og tabloidavisenes beskrivelser av bedehusghettoen.

Fellesskap. På indremisjonsbedehuset har jeg i ulike aldersfaser og livssituasjoner opplevd et medmenneskelig fellesskap på tvers av aldersgrenser. Her ble jeg kulturelt interessert. Både litteratur og utøvende kunst hadde sin plass. Her lærte jeg å undre meg og her fikk jeg oppgaver.

På bedehuset lærte jeg tidlig å ta ansvar og å stå for mine handlinger. Jeg måtte ta standpunkt og ta valg. Jeg lærte om mennesker og levevilkår under andre himmel­strøk som Madagaskar, Santalistan, Kamerun, Sør-Afrika og mange andre steder. Jeg ble en del av verdenssamfunnet, og ord som solidaritet og nestekjærlighet ble malt for våre unge øyne av både misjonærer og «misjon-nokså-nærer».

• Les Øystein Bjørdal: Teatrets og Eidsvågs Jesus, ikkje kyrkjas Jesus

Og her på det enkle bedehuset­ lærte jeg litt etter litt Gud å kjenne.­ At dette var det viktigste, skjønte jeg raskt utfra den omsorgen som ble vist meg der for at jeg skulle ta et standpunkt, som det het i det «indremisjonske» språk, og at jeg skulle bli bevart som et Guds barn. Gjennom denne forkynnelsen møtte jeg en glad, befriende og åpen evangelieforståelse. Den var verken lovisk eller klam. Den var som oftest lys og sentral. De fleste forkynnerne var preget av Rosenius lyse kristendomsforståelse.

Dømmesyke. Jeg vet med sorg at enkelte har møtt både intoleranse og dømmesyke på bede­huset. Noen har blitt brenne­merket for livet, dessverre. Også på mitt bedehus. Det må imidlertid aldri forlede oss til å felle en ­generell dom over bedehuset som et mørkets arnested. Vis meg et jordisk sted hvor det ikke finnes menneskelig svakhet!

Det var mye følelser med i det kristne ungdomsarbeidet. Vi kunne gråte og le. Vi var alltid i kamp mot en verden utenfor oss. «Til kamp, til kamp for Jesus», ble ofte sunget, og i denne kampen måtte vi seire. I våre ungdomsmøter, de vi selv hadde ansvar for, var det også mye følelser i vitnesbyrdene og i innbydelsene. Jeg ser ikke det gale i at det ble spilt på følelser. Unge mennesker har mye følelser, og de ­hører med til personligheten. Det jeg ser på som en stor svakhet, var at det ikke alltid ble tydeliggjort nok at dette nettopp var følelser og skulle betraktes som det, som stemning og atmosfære. Vi fikk ikke begrensninger med hensyn til bruk av musikk og ­rytmer, men det var ikke alltid like populært hos de eldre. Men slik er det vel fortsatt i nær sagt alle miljøer?

Samlingssted. Det hevdes ofte at terskelen til bedehuset har vært høy. Jeg er ikke så sikker på det. Bedehusene var i 60-årene­ samlingssted for mange ulike aktiviteter for hele befolkningen fra skjønnsforhandlinger, skjermbildefotografering, auksjoner, møter for Sanitetsforeningen, pakkeauksjoner, basarer, til vekkelsesmøter, misjonsmøter med filmfremvisning, bønne-møter og gudstjenester. Bare for å nevne noen få av aktivitetene. Bedehusene fungerte altså ikke som lukkede hus, men ofte mer som «Folkets Hus».

Jeg ser tilbake på tiden på ­bedehuset som ung, og senere som voksen, med stor glede, men også med litt sorg over åndelige­ overtramp. Det var mye nidkjærhet, men dessverre ikke alltid med like stor skjønnsomhet.

• Les Oddbjørn Johannesessen: Min barndoms bedehus er lagt ut for salg

Til tross for det har bedehusene i Norge vært åndelige kraftsentra i vår kirke som vi vil komme til å savne fremover. Det gjør meg vondt å se at bedehus etter bedehus stenger dørene. Det er et tap for norsk kristenliv. Et tap som vil bli merkbart. Det er lett å finne feil der mennesker forsøker å gjøre noe gjennom engasjement. Det letteste for å unngå etterpåklokskapens kritikk, er ikke å gjøre noe.

Min hyllest går til alle trofaste­ ledere på de mange bedehus ned gjennom tidene. Mange av dem hadde nettopp de brennende­ hjerter som vi i dag savner i norsk kirkeliv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.10.2016