Frankrikes hyklerske humanisme

Frankrike er kjent som toleransens høyborg. Ingen andre land skal i løpet av de siste 200 årene ha bidratt mer til å fremme idealer som toleranse, frihet, likhet og fornuft. At disse idealene har vært vesentlige idealer i Frankrike siden Den franske revolusjon, er det ingen tvil om. At disse humanistiske idealene har innfelt seg på en sterkere, mer konkret måte i det franske samfunnet enn i mange andre vestlige land, kan det allikevel være visse grunner til å tvile på. Ideal som frihet fra autoriteter og likhet mennesker imellom, uttrykker et forunderlig paradoks i Frankrike.

Det er for eksempel få land med et mer elitært skolesystem. Man kan bare begynne å telle antallet ledende politikere, filosofer og vitenskapsmenn i det tyvende århundret som har blitt klekket ut fra snobbeskoler som École Normale Supérieure. Det vil si, det blir mye mindre arbeid å regne opp de toppfolkene som ikke har hatt en slik skolegang. Nettopp utdanningssystemet viser at i Frankrike betyr bakgrunn langt mer enn for eksempel i Skandinavia.

Et annet paradoks er autoriteten i hjemmet. Farens strikte holdninger i forhold til barna er en side ved den franske livsstilen som alltid har forundret meg i de periodene jeg har bodd i landet.

Mange tror at Frankrike er, på grunn av Rousseaus pukking på eiendomsretten, et land hvor man ser rett gjennom privateiendommens illusjoner. Saken er vel heller at det neppe fins et land i Europa hvor eiendom er mer bevoktet og inngjerdet. Jeg har faktisk opplevd å se, ved et veikryss, et lite tre, cirka 1 meter høyt med en 50 cm gressrand rundt, hvor det står et skilt: «Ligg unna, privat grunn!» Den som har dristet seg til å ta seg en joggetur i en fransk middelklasseforstad, har vel fremdeles minner om utallige glefsende og snerrende hunder løpende langs gjerdene.

Ingen som har feriert i Paris har vel unngått å merke seg en arroganse et par hakk verre enn noe annet sted. Nå må det medgis at maltrakteringen av turistene avtok en smule etter at man på slutten av 80-tallet, blant parisere i serviceyrket, gjennomførte et smilekurs. Men før den tid var det så ille at arrogansen holdt på å true hele turistnæringen. Jeg opplevde blant annet at en drosjesjåfør ba meg pelle meg ut av taxien hans fordi hotellet mitt ikke var mer enn 4 km unna.

Mens de veltede Renault- og Citroën-bilene settes i brann og lyser opp de franske forstedene, ser jeg for meg primitive offerbål i stedet for moderne boligkvartal. Når vanlige turister føler at franskmenn fornærmer dem, hvor mye verre er det vel ikke å være muslim på arbeidsledighetstrygd? Turistene holder tross alt økonomien oppe. (Frankrike er det landet i Europa som tjener desidert mest på turisme.) Men når en blåøyd skandinav blir avfeid med skuldertrekk og arrogante miner, hva må ikke en arbeidssøkende Nord-afrikaner finne seg i?

Problemet består ikke bare i det faktum at Frankrikes 5-6 millioner muslimer ikke greier å tilpasse seg samfunnet. At ulike religioner og tradisjoner er vanskelig å forene, er jo hevet over tvil. Likevel, problemene som franskmennene har havnet i, synes først og fremst å være av mental og holdningsmessig art.

Det sekulære Frankrike synes på paradoksalt vis å ha mistet kontakten med de kreftene som motiverer likhet, frihet og toleranse. Dess mer man har fremhevet sine humanistiske idealer, jo mindre humanistisk har den franske sjel blitt. Frankrike, besatt av toleranse synes å ha utviklet seg mot intoleranse. Frankrike er det landet, som mer enn noe annet land i Vest-Europa, har sett på religion som roten til intoleranse. Denne religionskritikken er ikke bare en forlengelse av Voltaires kirkekritikk. Det har utviklet seg til en generell kritikk av den kristne religionen.

Frankrike er, i større grad enn de fleste andre vestlige land, et land hvor befolkningen generelt har kuttet navlestrengen til sin kristne, katolske tradisjon. Og jeg spør om ikke det samtidig har bidratt til at man har mistet en vesentlig kilde til det å fremme omsorg, likeverd, respekt og nestekjærlighet?

Frankrike synes å ha blitt et land hvor fornuft, frihet, likhet og menneskerettigheter er blitt så «selvfølgelig» at man mister den reelle betydningen av disse verdiene av syne. Dette er selvsagt ikke bare et fransk problem. Likevel, dersom man ser filosofisk på denne utviklingen i Frankrike, virker det som om den rammer og rokker ved humanismen som ideologi.

Hvordan kan et land med så sterke humanistiske tradisjoner, ha utviklet en så sterk likegyldighet for menneskene rundt seg?

Det virker som om humanisme ikke virkeliggjøres ved å proklamere humanistiske idealer. Når toleranse, frihet og likeverd blir motivert ut fra en overfladisk politisk korrekthet, oppstår det lett en form for selvrettferdighet. Alle har de rette idealene, alle sier at de forfekter disse idealene, men få gidder å realisere dem. I stedet bruker man humanistiske floskler for å slippe å bry seg.

De humanistiske idealene har blitt en så selvfølgelig del av vårt idealistiske hverdagsspråk at vi tror vi innehar disse idealene så lenger vi proklamerer dem. Men går man bak denne språkbruken, vil man se at den i virkeligheten skjuler hykleri, irritasjon mot de som er like lunkne som en selv og uforpliktende politisk korrekthet. En av truslene mot å realisere disse verdiene er nettopp det at man bruker dem som et skalkeskjul for ikke å bry seg. Tendensen til å fremheve sin egen humanitet gjennom å bruke humanismens idealer som betegnelse på eget liv, kan lett ende i selvrettferdighet. Og i stedet for selvoppgjør, fokuserer man mest på andres manglende humanisme.

Humanismens svakhet, slik jeg ser det, er at den legger lite vekt på selvoppgjør og tilbøyelighet til egen ondskap. Dessuten er det et livssyn kun til nytte for de gode dagene. Dersom fokuset ikke ligger på ens egen motstand mot rettferdighet og toleranse, vil det lett ende i sentimentale ytringer som dekker over en eller annen form dårlig samvittighet. Noen ganger fungerer faktisk humanistisk språkbruk som et hinder mot å realisere de humane verdiene som man snakker om. Å forby bruken av hijab i skolen, slik de franske myndighetene har gjort i regi av religiøs toleranse, viser bare en invertert toleranse.

Frankrike behøver å fornye sin holdning til andre. Det gjør de kanskje best ved å se litt nøyere på sine egne katolske røtter.