Når det ekstreme blir det normale

Når terror truer, er det vel alminnelig enighet om at det er betryggende å se væpnede politifolk i gatene. Synet skaper en følelse av at samfunnet beskytter oss mot fysiske angrep på vår person og eiendom. Spørsmålet om det er en reell eller falsk trygghet skal jeg la ligge her.

Er det annerledes når det ikke foreligger en konkret terrortrussel? Skal politiet likevel opptre med skarpladde automatvåpen, gi råd om hvilke ytringer som skal framføres offentlig, føre nitid personkontroll og visitere kroppen din og bagasjerommet på bilen du fører?
Spørsmålet er dessverre blitt aktuelt i løpet av denne vinteren. En uniformert politibil med væpnet politi voktet karikaturutstillingen «Hurra for ytringsfriheten» i Stavanger – laget for grunnlovsjubileet av Avistegnernes Hus.

Forvist. Den samme utstillingen ble vurdert som så farlig av Høgskolen i Oslo/Akershus at den ble forvist fra biblioteket til et bortgjemt klasserom. En karikaturutstilling i Drammen hadde et enda mer drakonisk vakthold: Kroppskontroll av publikum og skarpskyttere på takene rundt Drammen teater hvor utstillingen fant sted. Etter «råd» fra politiet ble utstillingens lengde redusert til én dag.

Presseorganisasjonen SKUP (Stiftelsen for kritisk og undersøkende presse) sin konferanse i Tønsberg i mars ble bevoktet av et tyvetall væpnede politifolk døgnet rundt. Politiet ble også bedt om å vurdere innholdet av et hefte med karikaturer. Politiet har gitt «råd» til samfunnsdebattanten Amal Aden om å dempe seg for ikke å provosere med altfor skarpe meninger.

Det er naturligvis forståelig at man blir vaktsom og urolig etter mordene i Paris og København, hvor karikaturer som «fornærmet Profeten» synes å være motivet. Men betyr det at enhver karikaturutstilling, enhver forsamling som har med ytringsfrihet å gjøre, skal omgis av ekstreme sikkerhetstiltak – selv om det ikke er rettet konkrete trusler mor arrangementet?

På SKUP-konferansen merket jeg meg at mange journalister var tilfredse med å bli voktet på denne måten. Det var et prov på at de var viktige. Den slags var noe vi måtte regne med. Det ekstreme var blitt det normale, og det var OK.

Forvandles. Men er det OK at den liberale rettsstaten Norge forvandles til sikkerhetsstaten Norge med alt hva det innebærer av kontroll og overvåking? Et bærende prinsipp har vært at ingen skal overvåkes uten at det er skjellig grunn til å tro at vedkommende er innblandet i noe ulovlig.

Det norske samfunnet har hittil også vært preget av stor tillit til naboer og myndigheter, samarbeid, åpenhet og raushet. Disse sentrale, demokratiske verdiene er nå truet av kontroll og sikkerhet, overvåking og mistro. Det er også en utvikling som ikke synes å være villet av verken politiske eller administrative myndigheter. Det bare skjer som følge av en frykt som ikke skyldes en konkret trussel.

Utviklingen som fører til at det ekstreme blir det normale, at frykten styrer vår hverdag – den er i virkeligheten terroristenes seier. De har oppnådd å skade vårt demokratiske samfunnssystem uten å avfyre ett eneste skudd.

Svikter. Vi svikter våre demokratiske verdier hvis vi bare lar denne glideflukten hen mot sikkerhetssamfunnet skje uten debatt. Vi må ta inn over oss at fullstendig sikkerhet mot forbryterske anslag ikke finnes i et demokratisk samfunn, knapt nok i et totalitært diktatur. Hvilket sikkerhetsnivå bør vi ha i vårt samfunn? Skal vi akseptere at politiet gir «råd» om hvilke ytringer som er tilrådelige?

Hva er pressens rolle i denne sammenheng? Skal den være tilfreds med å være så betydningsfull at den beskyttes av politi med skarpladde automatvåpen? Ellers har den en rolle å spille for å beskytte det liberale demokrati som gjør at den frie presse kan eksistere?
Viktige spørsmål står i kø. Det som mangler er forsøk på å ta spørsmålene på alvor.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4. JUNI 2015