De ukjente ofrene i dødsleirene

Skrevet av Jan Alexander Brustad, Lars Lien og Maria Rosvoll ved HL-senteret

Den 15. januar 1944 ble 62 norske rom deportert fra SS-Sammellager Kazerne Dossin i Mechelen i Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Ytterligere fire ble deportert, og til sammen utgjorde norske rom 17 prosent av alle rom deportert fra Belgia. Tallene har inntil nå vært ukjente både i Norge og internasjonalt.

Ukjente ofre – nye tall. HL-senteret har på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet undersøkt de deportertes skjebne, og ikke minst hvorfor norske rom befant seg på det europeiske kontinentet da deportasjonene av rom i Belgia skjøt fart i 1943-44.

Det totale antallet norske ofre for den nazistiske utryddelsen på rasemessig grunnlag har lenge omfattet 772 deporterte jøder. Jødene ble deportert fra Norge, og deres tilknytning til landet har derfor vært uomtvistelig fastslått. HL-senterets rapport «Å bli dem kvit». Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom introduserer 66 hittil ukjente ofre.

Tidligere estimater på antall deporterte norske rom har variert fra 20 til om lag 40 individer. Det har vært kjent at også norske rom ble rammet under 2. verdenskrig. Men ingen har tidligere undersøkt utenlandske arkiver for å kartlegge det totale antallet deporterte og drepte, eller klargjøre de deportertes identitet. Rapporten fastslår at de norske familiene Josef, Karoli og Modis ble rammet svært hardt i løpet av krigen.

Utryddelse av hele familier. En av de 23.000 rom som ble deportert til Auschwitz-Birkenau under krigen var den 16 år gamle nordmannen Heinrich Modis. Han ble arrestert i Antwerpen sammen med faren Henri i februar 1943. Deretter fulgte opphold i tre fengsler i det okkuperte Belgia, før de ble samlet til deportasjon fra grensebyen Aachen. I november 1943 ble de deportert til «sigøynerleiren» i Auschwitz-Birkenau.

Etter ankomsten i Auschwitz fikk Heinrich Modis tildelt og tatovert inn fangenummeret Z-8892 på armen. Etter all sannsynlighet døde hans far i leiren allerede innen utgangen av året 1943.

Få uker etter farens død traff Heinrich igjen store deler av sin øvrige nærmeste familie, da toget med rom som forlot Mechelen 15. januar, stoppet ved ankomstrampen i Birkenau. Blant de nyankomne fra Mechelen tilhørte 18 personer familien Modis. Foruten moren ble også Heinrichs fem små søstre, i alderen fra tre til åtte år, registrert i «sigøynerleirens» fangeregister.

Innen utgangen av mai samme år var ingen i søskenflokken lenger i live. Blant de aller yngste barna på transporten var Heinrichs fetter André, født i Brussel 31. januar 1943. En av de eldste var Heinrichs farfar, Karl Modis, født i Finnmark i mai 1878, død i Auschwitz-Birkenau 29. april 1944. Av de deporterte i familien Modis, overlevde kun Heinrichs tante krigen. Av de deporterte medlemmene i storfamiliene Josef og Karoli overlevde henholdsvis en og to personer.

Presset ut. Til tross for at rom i andre halvdel av 1800-tallet ervervet norske statsborgerskap, ble de allerede på begynnelsen 1900-tallet stemplet som et fremmedelement av norske myndigheter. De ble betraktet som ute av stand til å tilpasse seg det moderne samfunnets krav om bofasthet, og ble definert som et unasjonalt, felleseuropeisk problem – som ikke kunne løses innenfor landets grenser. I motsetning til andre omreisende, som ble utsatt for omfattende assimileringstiltak, ble rom betraktet som uhelbredelige fremmede, i den forstand at de ikke kunne assimileres. De måtte tvinges ut av landet.

Tilnærmingen til minoriteten fikk konkrete utslag i utformingen av en norsk «sigøynerpolitikk». Tydeligst kom dette til uttrykk i den såkalte sigøynerparagrafen i Fremmedloven av 1927, som forbød «sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap» adgang til riket.

I årene fram til innføringen av paragrafen hadde norske myndigheter, med Omstreifermisjonen og Justisdepartementet i spissen, brukt store ressurser på å registrere, kontrollere og i praksis gjøre norske rom statsløse. Med bakgrunn i «sigøynerparagrafen» kunne derfor den norske stat i 1934 avvise 68 norske rom som de senere årene hadde oppholdt seg i Belgia og Frankrike. Norske myndigheter betalte et beløp på 312 riksmark til det nazistiske Tyskland for utleggene tysk politi hadde hatt ved transport av følget etter avvisningen ved den dansk-tyske grensen i Padborg.

Statsløse og trakasserte. Etter et kort opphold ved en arbeidsleir i nærheten av Hamburg, ble gruppen smuglet over grensen til Belgia av tysk politi. Siden norske myndigheter fortsatt nektet å ta dem imot, forsøkte belgisk sikkerhetspoliti ved omfattende byråkratisk trakassering å få nordmennene til å forlate landet. Det ble innført tigge- og reiseforbud, de ble til stadighet forsøkt utvist og med jevne mellomrom fengslet. Binasjonale avtaler begrenset deres mobilitet og reisefrihet, og etter norske myndigheters endelige avvisning var det intet annet land å reise til.

Den tyske invasjonen av Belgia 10. mai 1940 førte sakte men sikkert til et strengere regime overfor rom. Høsten 1943 startet massearrestasjonene av rom i Belgia og Nord-Frankrike. Den norske familien Karoli var den første hele romfamilien som ble arrestert. 19 medlemmer av familien ble fengslet 22. oktober 1943 i grensebyen Tournai. Senere ble de overført til SS Sammellager Kazerne Dossin i Mechelen, der også familiene Josef og Modis satt internert. Fra denne oppsamlingsleiren ble 25.000 jøder og 352 rom deportert.

Fortsatt rettsløse. Av de 66 deporterte nordmennene overlevde bare fire personer krigen. Krigens slutt markerte likevel ikke enden på norske roms håpløse situasjon. På det europeiske kontinentet var de overlevende fortsatt statsløse, og uten rettigheter.

I Norge var de fremdeles nektet adgang, gjennom «sigøynerparagrafen», som ble stående uforandret fram til 1956. HL-senterets utredning er et første steg i retning av bredere kunnskap om en historie som lenge har vært ukjent og uutforsket.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12. FEBRUAR 2015