En massemorder fødes

I møte med ekstreme situasjoner, som krig, tortur og systematisk vold, er spørsmålet alltid det samme: Blir mennesket en sadist, fordi miljøet krever det, eller er vi alle disponert for grusomme handlinger fra naturens side? Dette er det drivende spørsmålet i mye av litteraturen om de moderne folkemordene. Denne gangen er det jødeutryddelsene under 2. verdenskrig som er det viktigste forskningsobjektet. Welzer følger den tyske politibataljon 45, som tjenestegjorde på østfronten. Her fant vi menn som var eldre, høyere utdannet og bedre sosialt ansett enn tyske soldater ellers. Likevel: Disse mennene fremstod som noen av de mest villige morderne i hele det tyske krigsmaskineriet. Hvorfor? Ønsket de å være dårlige mennesker? Hadde de ikke evne til å føle skyld og empati? Eller var de så opptatt av arbeidets plikter at de spaltet sin egen moral fra det arbeidet de var pålagt å gjøre, og slik fraskrev seg det personlige ansvaret for den systematiserte ondskapen?

Welzer begrunner sine analyser med virkelige mennesker, basert på forhør og mengder av seriøs dokumentasjon. Han kjenner Holocaustforskningen meget godt, og vet å bruke seg av de viktigste innsiktene. Alt dette gjør at vi kommer nærmere jødenes tragedie i det tredje riket. Welzer er sosialpsykolog, det vil si at man forstår de sosiale båndene som det som definerer verdier og andre mennesker.

Spørsmålet om disse mennene var onde uhyrer kan besvares moralsk, men ikke vitenskapelig, mener forfatteren. Det lukter litt nøytral akademiker av denne posisjonen. Men han begrunner det slik: Sosialpsykologisk betraktet har gjerningsmannen «ikke gjort noe annet enn på den ene siden å forholde seg til samtidens normative standarder, vitenskapelige sannheter, militære pliktforestillinger og kanoniserte æresdefinisjoner, og på den andre siden å forsikre seg om at han følger likeså tidsmessige definisjoner for moralsk atferd.»

Ære og plikt suspenderte moralen, med andre ord. Her ligger min hovedinnvending mot denne svært interessante boken: Welzers innsteg er noe snevert, altså, sosialpsykologisk. Hva et menneske er, er ikke det viktigste spørsmålet. Det sosiale rommet vi eksisterer i, det vi selv har skapt oss, er poenget. Dette kan begrense «mysteriet mennesket», synes jeg. Og er vårt ansvar for hverandre stabilt, eller skal vi forstå moralen i lys av konteksten, som variable sosiale konvensjoner, tid og sted? Jeg mener at ansvaret står fast, og overlever alle kontekster: Mennesket er ukrenkelig, og kan aldri benyttes bare som et middel til å nå et mål. Det er mitt eget ansvar å sørge for å håndheve dette. I nazimoralen sørget man for å pulverisere dette ansvaret, på mange aktører. Welzers posisjon kan stå i fare for å forstå ondskapen i hjel, noe som kan føre til at individet ikke ansvarliggjøres, moralsk: Miljøet får skylden. Dette er en fristelse i all systematisk tilnærming av systematisert vold i masseskala.

Forfatteren viser hvordan vanlige menn kunne bli massemordere: De trodde på en absolutt ulikhet mellom menneskene, og dette rasesynspunktet var vitenskapelig begrunnet. Drepingen blir en samfunnsmessig integrert atferd, fordi det blir «normalt» å gjøre ting som er forbudt etter en universalistisk moral, innenfor den partikulære, nasjonalsosialistiske moralen.

Her kommer Welzers sosialpsykologi oss til unnsetning, og kan forklare kraften i kollektive massebevegelser. Begrepet «seriøs antisemittisme» dukker opp: Jødene ble et problem som måtte «løses». Det å slå ned en rasemessig fiende ble begrunnet i naturens lover, og at man egentlig beskyttet sitt eget folks interesser. Kampen kunne dermed føres som «saklig arbeid», uten følelser og lidenskap.

Hva kan vi lære av dette? To ting: 1) Vitenskapen skal aldri løsrive seg fra etikken. Ideen om en verdinøytral vitenskap er like feilaktig som en vitenskapelig verdinøytralitet. 2) Mennesket er bunnløst og komplekst, ondskapen bor i oss alle. Welzer skriver lett om vanskelige grenseoppganger innen psykologien. Boken er en briljant analyse av gjerningsmannen som fenomen. Han situeres i en sosial prosess, men også i en kollektiv normativ endring i det tyske samfunnet. Dette førte til henrettelser og massedrap.

Og jo mer vi forstår, jo mer forferdelig blir tragedien Holocaust. Igjen går det opp for meg: Det er ille å lese en ny bok om dette, men helt nødvendig. Enda en gang måtte vi altså forstå omfanget av hva vi mennesker er kapable til.

FØRST TRYKKET SOM BOKANMELDELSE I VÅRT LAND 06.08.2013