Farlig popkultur

For litt siden vikk vi lese at svenske banker saboterer salg av filmer de ikke liker. Dette er en artikkel som tildigere har vært publisert i tidsskriftet Humanist.

Alle samfunn har skrevne og uskrevne regler for hvilke kulturuttrykk som godtas i det offentlige rom. Den lovregulerte sensuren i Norge er relativt beskjeden, men vi møter stadig argumenter om at visse kulturuttrykk bør holdes unna offentligheten. Det er flere måter å gjøre dette på.

Etter terroraksjonen i Oslo og på Utøya valgte butikkjeden Coop Norge å fjerne flere spill med voldelig innhold fra hyllene sine1. Bakgrunnen var at flere dataspill med voldelig innhold gikk inn i planleggingen til terroristen Anders Behring Breivik. I manifestet sitt fremhever han krigsspillet Call of Duty: Modern Warfare 2 som et glimrende alternativ til mer konvensjonell skarpskyttertrening, og World of Warcraft som en velegnet dekkoperasjon for de som trenger å isolere seg sosialt når de skal planlegge terrorangrep. Han anbefaler folk å si til venner og familie at de skal spille onlinespill intensivt resten av året, for da vil folk skjønne hvorfor du aldri tar telefonen.

Både hans tro på simulatorverdien av dataspill og hans syn på sosiale relasjoner kan nok diskuteres, og spillere ble mektig provosert da de opplevde at hobbyen deres nok en gang fikk skylden for brutale voldshandlinger. Vi har ingen forskning som viser at dataspill dramatisk endrer vanlige folks holdning til det å ta liv, men vi har funn som tyder på at personer som har voldelige tendenser ser voldsfilmer og spiller voldsspill, og at de kan finne inspirasjon der.

Moralske gråsoner

Nå er det ikke Coop Norges plikt å sikre det norske folk tilgang til dataspill. Firmaet er i sin fulle rett til å anta at kundene deres, rett etter en terrorhandling, ikke ønsker å se omslagsbildene av folk i full krigsmundur når de skal kjøpe melk og brød. Platekompaniet har en litt annen kundegruppe, og nøyde seg med å gi spillene en mindre iøynefallende plassering i butikkene sine.

Dette er et typisk eksempel på ”den nye sensuren”: Den er ikke statlig sanksjonert, men heller iverksatt av butikkjeder, store medieaktører, pressgrupper osv. Sensuren utøves av moralske, økonomiske, filosofiske eller religiøse grunner, og ikke ut i fra vitenskapelige funn om skadelige effekter. Disse vurderingene kan være feilaktige, eller feige, men er like fullt vurderinger som redaksjonene har rett til å gjøre. Slik sensur er sjelden i stand til å stoppe en kulturell ytring eller et medieprodukt totalt, siden det meste er tilgjengelig for de som leter nøye nok, men kan få stor innvirkning på hvilke uttrykk som er tilgjengelig gjennom de store mediekanalene.

Det er også typisk at enkelte medietyper og mediesjangre blir ansett som farligere enn andre. Blodbadet i Macbeth og sjalusidrapene i operaforestillinger har en høyere kulturell status enn prompehumoren i TV-serien South Park, og sistnevnte blir derfor et hyppigere mål for sensur og regulering.

Mange er bekymret for noe i kulturen vår. At man da også vil se på hvorvidt mediebruk kan ha negative effekter, er helt naturlig. Samtidig har vi en sterk oppfatning om at utstrakt bruk av sensur er uønsket, og ytringsfriheten er beskyttet både i FNs menneskerettighetskonvensjon og vår egen grunnlov. Grunnloven åpner for enkelte unntak, men den statlige sensuren i Norge er relativt beskjeden. Du skal ytre deg temmelig hardt før det ender med juridisk tiltale. Likevel møter vi stadig argumenter om at visse ytringer bør holdes unna offentligheten. Hva som anses som skadelig påvirkning kan også være et verdispørsmål, som for eksempel å påvirke noen i en bestemt politisk, religiøs (eller ateistisk) retning.

Blasfemiparagrafen som sovnet

I 2006 ble NRK anmeldt for blasfemi av kateket Helge Rotevatn etter at de viste musikkvideoen ”Sorgens kammer II” med black metal-gruppa Dimmu Borgir. I videoen vises en stygt sminket Jesus-figur hengende på et kors, og kateketen ønsket å vekke til live det han mente var en sovende blasfemiparagraf2. Mange black metal-musikere tar nok ganske lett på anklager om blasfemi, det er mulig de til og med er enige i anklagene, men anmeldelsen ble raskt henlagt.

Mer overraskende var det at stripeserien M ble anmeldt for blasfemi av en privatperson i 2006. To reklameparodier med Jesus i hovedrollen vakte harme hos en pensjonert prestefrue i Selbu. I de aktuelle stripene presenterer Jesus seg som den joviale snekkeren i en reklame for «Onans Bazaar og Jernvare», men Gud ødelegger reklamen ved å avsløre at Jesus også handler ved «Yehuds snekkerbod». I den andre stripen henger han på korset mens han reklamerer for «Pilatus crucifiction cream for manly men», men reklamen blir avbrutt av at han klør på nesa.

Serieskaperen bak M, Mads Eriksen, tok ikke anmeldelsen så tungt, men forbeholdt seg retten til å se med skråblikk på Jesus, Star Wars og Ringenes Herre. Sammenblandingen kan tyde på at han ikke riktig vet hva religion er, men det tar ikke fra ham retten til å tegne vitser om religion. Anmeldelsen ble henlagt, og det er bred enighet om at det tillates mer innen religiøs satire i dag enn i 1979, da filmen Life of Brian ble forbudt i Norge, trolig det morsomste sensureksempelet i norsk mediehistorie.

Monty Pythons komedie Life of Brian handler om den motvillige profeten Brian som fødes i nabostallen til Jesus, og som blir tatt for å være den sanne Messias. Trass i arbeidstittelen Jesus Christ: Lust for Glory3 handler filmen egentlig ikke om Jesus. Den går ikke inn på den kristne dogmatikken eller på religiøse forestillinger, men vender heller oppmerksomheten mot profetens etterfølgere, som har misforstått alt sammen. I hovedsak er filmen en satire om det å følge ledere i stedet for å finne ut av ting på egen hånd, og om flisespikkeri og splittelser innen politiske bevegelser, der Folkefronten Judea og Judeas Folkefront er bitre fiender som fortrekker å sette ned en komité fremfor å gå til handling. Profeten Brian er oppgitt over flokken som følger ham blindt, og roper til dem at de må tenke selv. "Ja, vi må tenke selv!" roper flokken unisont tilbake.

Svenske filmdistributører moret seg kostelig over det norske forbudet, og reklamerte med at filmen var for morsom for Norge. Filmen ble tillatt vist igjen i 1980, men da med en tekst som proklamerte at enhver likhet med levende eller historiske personer var helt tilfeldig. I Italia var filmen forbudt å vise fram til 1991, og i Irland helt fram til 2000. I Irland gjorde pubeiere gode penger på å vise den forbudne frukten på video og ta inngangspenger4.

Den gamle blasfemiparagrafen er vedtatt endret. I den gamle paragraf 142 formuleres et forbud mot å vise ringeakt for lovlige trosbekjennelser på en hånende, krenkende eller sårende måte. Paragrafen fastslår at påtale bare finner sted når allmenne hensyn krever det, og det er nok årsaken til at anmeldelser for blasfemi ikke har funnet veien til rettssystemet i nyere tid. I den nye straffeloven av 2005 er det paragraf 185 som forbyr diskriminerende og hatefulle ytringer rettet mot religion eller livssyn, hudfarge eller etnisk opprinnelse, homofil orientering eller nedsatt funksjonsevne.

Flere vesteuropeiske land har en strengere lovgivning og praksis vedrørende blasfemi enn Norge. Italia og Irland er allerede nevnt, og i Polen ble den norske black metal-gruppa Gorgoroth anmeldt etter en konsert i Krakow i 2004. Konserten ble sendt på TV, og det var TV-stasjonens direktør som selv valgte å anmelde musikerne. Han mente at scenedekoren, med nakne kvinner hengt på kors, sauehoder på stake og dyreblod, var blasfemisk. Han la også vekt på at konserten fant sted i byen til Pave Johannes Paul II5. Gorgoroth slapp straff fordi polske påtalemyndigheter mente at de norske musikerne ikke var klar over forbudet mot å krenke menneskers religiøse følelser6. Den polske produsenten ble derimot dømt til å betale 10 000 zloty i bot, ettersom han var forpliktet til å kjenne polsk lov og å informere bandet om at det de gjorde var ulovlig7. I 2008 gjentok Gorgoroth det samme sceneshowet under Infernofestivalen i Oslo, uten at det førte til andre reaksjoner enn et og annet hevet øyenbryn i nyhetsfattige påskeaviser.

Profetens pipelyder

Når Jesus-figurene i black metal-videoer passerer, levner det liten tvil om at Magazinets gjengivelse av tegningene som først sto på trykk i Jyllandsposten i 2005, er innenfor det som tillates av religionssatire i Norge. Koranen inneholder heller ikke noe forbud mot avbildning av Profeten, men det er store variasjoner på hvordan muslimer forholder seg til dette.

Hvordan muslimer reagerte på karikaturene varierte også veldig, og jeg skal i denne omgang nøye meg med å la eksempelet illustrere at loven og praksisene kan være svært ulike fra land til land, og at redaksjoner kan pålegge seg selv en strengere praksis enn det loven krever. Mye av diskusjonen om Muhammed-karikaturer har handlet om nyhetsmediers rett eller ansvar i forhold til å publisere dem, men striden om religiøs satire smittet også over på populærkulturen.

I 2006 måtte TV-kanalen C4 i New Zealand beklage en episode av animasjonsserien South Park, samt kansellere reprisen, etter at katolikker protesterte på innholdet i episoden "Bloody Mary"8. Her skildres Anonyme Alkoholikere som en sektlignende bevegelse som overbeviser faren til en av hovedpersonene om at øldrikkingen hans er en alvorlig sykdom. Når det begynner å renne blod fra bakenden på en statue av Jomfru Maria, blir dette ansett som et mirakel med helbredende kraft, og vår øldrikkende venn stiller seg i kø for å bli helbredet. Vatikanet vil bare ha mirakler som de selv kontrollerer, og sender ut en mirakelkomité for å fjerne konkurransen. Mirakelkomiteen hevder at blodet kommer fra vaginaen til statuen, og det er jo ikke noe mirakel at et kvinnfolk blør der.

Samme år ble episoden "Trapped in the closet" tatt av sendeplanen til kanalen Comedy Central. I episoden blir 8 år gamle Stan tatt for å være reinkarnasjonen til L. Ron Hubbard, scientologikirkens grunnlegger. Han får nå lære om trosgrunnlaget til scientologene, men får også instruks om at dette er strengt hemmelig: Hvis folk får vite hva scientologene egentlig tror på, vil de synes det er så teit at det blir umulig å rekruttere nye medlemmer. Kjente medlemmer av kirken, som John Travolta og Tom Cruise, får også gjennomgå i serien, og disse skal ha utøvd press mot Comedy Central for å få dem til å ta episoden av sendeplanen. Det var også denne episoden som gjorde at scientologen Isaac Hayes sa opp jobben som stemmen til Chef, en av figurene i South Park.

Verre ble det da profeten Muhammed dukket opp i en dobbeltepisode (nr 200 og 201). Etter at radikale islamister advarte om at serieskaperne kunne bli drept, valgte Comedy Central å vise en sensurert versjon. TV2, som har rettighetene i Norge, hadde opprinnelig planer om å vise den sensurerte versjonen (den usensurerte hadde de ikke tilgang til), men ble hindret i det da MTV (som TV2 kjøper serien av) nektet å selge de omstridte episodene. MTV oppga sikkerhetshensyn som bakgrunn for avgjørelsen. De omtalte episodene ligger ikke ute på nettsidene til South Park Studios9, verken i sensurert eller i opprinnelig versjon. Dermed er til og med den sensurerte versjonen vrien å få tak i, men fildelere vet råd, og med litt leting var det mulig å finne i hvert fall den sensurerte versjonen (nettlink og passord lå gjemt i en video på YouTube). Hver referanse til profeten er pipet ut, og det er plassert en svart firkant over figuren som skulle forestille profeten.

Dobbeltepisoden starter med at guttungene er på klassetur til en sjokoladefabrikk. Der jobber Tom Cruise ved samlebåndet som nougatpakker, eller "fudge packer" – slang for homofil. South Park har harselert med homofiliryktene om Tom Cruise tidligere (i scientologiepisoden gjemmer han seg i et skap og nekter å komme ut). Cruise brøler til guttene: "I am not a fudge packer", hvorpå de svarer "but, dude, you're packing fudge". Tom Cruise samler sammen alle kjendisene South Park har gjort narr av opp gjennom årene, og går til søksmål mot hele byen. Han lover å droppe søksmålet hvis de kan skaffe til veie profeten Muhammed. Planen til Cruise er å overta kraften til profeten, slik at ingen tør å gjøre narr av ham.

Befolkningen i South Park er redde for at byen deres vil bli bombet til fillebiter hvis profeten viser seg der, men de finner en utvei ved å ikle Muhammed en teddybjørndrakt som fotballagets maskot bruker (et nikk til en av serieskapernes inspirasjonskilder, animasjonsserien Ren & Stimpy, der Frank Zappa i en gjesterolle som paven bare blir titulert som "the man with the funny white hat").

Muhammed i teddybjørndrakt blir forsøkt kidnappet av en slags terrorbevegelse bestående av rødhårete ungdommer som også er lei av å bli gjort narr av, men så viser det seg at julenissen har tatt profetens plass i bjørnekostymet. En rekke religiøse figurer, som Jesus, Buddha, Moses, Joseph Smith og Krishna, rykker inn for å hjelpe sin venn Muhammed, og må kjempe mot et mekanisk Barbara Streisand-monster. Tom Cruise klarer etter hvert å overta kraften til Muhammed; han får en svart sensurfirkant over seg, og tror han er usårlig for latterliggjøring. Guttene klarer likevel å fortelle homovitser om ham, og med det forsvinner den svarte sensurfirkanten. Episoden avsluttes med tre moralske monologer av guttungen Kyle, Jesus og Julenissen, men alle monologene er parodisk sensurert med en sammenhengende pipelyd som varer i 40 sekunder. Etterpå sender guttene Tom Cruise til månen så han skal få være i fred.

Det var lettere å ha med Muhammed å gjøre før Jyllandspostens karikaturer i 2005. Den samme gjengen med religiøse figurer, inkludert Muhammed, er med i en episode fra 2001, "Super Best Friends". De opptrer som superhelter som skal beskytte verden mot ondskap (bortsett fra Buddha da, ettersom han ikke tror på ondskap). En animasjon av Muhammed vises her uten sensur, uten at det skapte store reaksjoner i første omgang. Den ble likevel fjernet fra nettet i 2010, etter truslene som fulgte den tidligere nevnte dobbeltepisoden. Muhammed dukket også opp i 2006, i episoden "Cartoon Wars II", men denne gangen ble figuren sensurert, selv om de andre karakterene i serien lovte å stikke hodet i sanden så de ikke skulle se profeten. Episoden handler om at profeten skal ha en gjesterolle i en annen animasjonsserie, Family Guy. Cartman forsøker å få stoppet episoden, ikke av hensyn til muslimene, men fordi han hater Family Guy og vil at hele serien skal bli lagt ned. Meta-episoden med Family Guy blir vist, med en sensurert profet, men i stedet for bombetokt velger Al-Qaida å lage en hevnfilm hvor Jesus gjør fra seg på George Bush. Dette ble ikke sensurert.

South Park-skaperne har mange ganger harselert med ulike religioner. Jesus er en gjennomgangsfigur i serien, og fremstår som en litt tafatt, men ellers grei kar, med store mengder porno på PC-en. Buddha sniffer kokain, katolikkene tilber en diger edderkopp og mormonenes tro er basert på hallusinasjoner. For balansens skyld kan vi nevne at South Park i flere episoder også gjør narr av ateister som er livredde for at de sårbare ungene deres skal få se et kors.

Serien har vakt reaksjoner fra seere flere ganger, noe som ved noen tilfeller har ført til at TV-stasjoner har droppet å sende reprisene. Men bare ved Muhammed-episodene har reaksjonene ført til at Comedy Central har gått inn og endret selve innholdet ved å sette inn sladder og pipe ut ord. Episodene har også blitt fjernet fra nettsiden. Som et apropos fikk TV2 en advarsel fra Medietilsynet i 2009 etter at de viste episodene ”Cartman Gets an Anal Probe” og ”The China Probrem” før klokken 21 på kvelden. Etter vannskilleparagrafen skal TV-innslag som ”kan være skadelig for mindreåriges fysiske, psykiske eller moralske utvikling” bare sendes etter klokken 21. Om de nevnte episoder virkelig er så skadelige, kan nok diskuteres, men det er vanlig at land har lover som skal sikre barn ekstra beskyttelse mot skadelig mediepåvirkning. I Norge er dette nedfelt i Grunnloven.

Beskytt barna!

Grunnlovens paragraf 100 sikrer alle borgere retten til frie ytringer, men åpner for forhåndssensur for å beskytte barn.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder.

Også den internasjonale konvensjonen om barns rettigheter beskytter barns ytringsfrihet, men åpner for begrensninger hvis det er nødvendig av hensyn til andres rettigheter eller omdømme, eller ”til vern av den nasjonale sikkerhet, den offentlige orden eller den offentlige helse eller moral”. Den offentlige helse og moral og det enkelte barns helse og moral ses da som to sider av samme sak.

Sånn sett hadde nå avdøde Ferdinand Finne sine ord i behold da han i 1995 argumenterte for at Oslo Rock Festival burde avlyse konserten med bandet Mayhem, ettersom ”Mayhem og deres black metal-frender driver forførelse av unge sinn med svært farlige konsekvenser”. Både forhistorien til bandet og sceneshowet, med grisehoder på staker og en vokalist som kuttet opp seg selv med kniv på scenen, bidro til at flere politikere i Oslo ble overbevist om at dette ikke var noe man ønsket på en offentlig støttet scene med fri aldersgrense. Festivalledelsen fikk en formell henvendelse fra kulturbyrådet som sa at ”man ikke kunne ha et band som sto for kirkebranner, drap og satanisme” på scenen, og at alle bevilgende midler ville holdes tilbake til de tok til fornuften10.

Bystyret hadde ikke mandat til å diktere hvilke artister som skulle spille på festivalen, men truet med at dette kunne få konsekvenser for fremtidig støtte. Oslo Rock Festival valgte derfor å avlyse konserten med Mayhem (men gikk konkurs uansett). Hva som anses som skadelig endrer seg over tid, og på denne siden av tusenårsskiftet har Mayhem mottatt Spellemannspris og hatt utendørskonsert på torget i Trondheim – med fri aldersgrense. Da også med en makaber sceneutsmykning, med grisehoder, skjelett, og en vokalist kledd ut som en slags demonisk prest med liksminke, et stort opp-ned-kors rundt halsen og en renneløkke i handa. Og tidligere nevnte Dimmu Borgir gikk fra blasfemianmeldelser til å spille TV-sendt konsert med Kringkastingsorkesteret, riktignok ikke uten enkelte innvendinger om at dette var feil bruk av lisenspengene.

Bystyret i Oslo er på ingen måte de eneste som bekymrer seg for hva popkulturen kan gjøre med barna våre. Bekymringen rettes ofte mot fysiske skadevirkninger ved mediebruk (stillesitting, dårligere motorisk utvikling, søvnvansker) og psykiske effekter (nedsatt kognitiv utvikling, angst, aggresjon, lavere sosiale og empatiske evner).

Sensurønsker som stammer fra et ønske om å beskytte barn og unge, har også en symbolsk funksjon. De bevarer myten om barndommens uskyld samtidig som de oppfyller de voksnes ønske om å kunne si at de har gjort sitt for å passe på. Slike sensurønsker vender også oppmerksomheten bort fra materielle problem som angår barnet og over til det symbolske terrenget.

Et av de mest slående eksemplene på dette er rettssaken i etterkant av bortføringen og drapet på to år gamle James Bulger i England i 1993. De to drapsmennene var begge ti år gamle, og dommeren i rettssaken antydet at tiåringenes eksponering for medievold kunne være en del av forklaringen. Tabloiden The Sun oppfordret folk til å brenne videokassettene sine.

Den amerikanske skrekkfilmen Child's Play III ble viet særlig oppmerksomhet. Filmen handler om en morder som har gjemt seg for politiet ved å sende sjelen sin inn i en dukke ved navn Chucky, og som nå leter etter en passende menneskekropp å ta bolig i. Dukken Chucky – en import fra USA – ble en anvendelig syndebukk som bidro til å trekke oppmerksomheten bort fra det sosiokulturelle miljøet guttene levde i, og fra faktorer som kanskje var viktigere for guttenes atferd enn mediedietten.

Det er uvisst om de to unge drapsmennene i det hele tatt hadde sett Child's Play III. Flere kommentatorer hevdet at drapet de utførte er en kopi av et drap i filmen, men dette stemmer ganske enkelt ikke. Det er ingen handlinger i filmen som ligner det minste på drapet på James Bulger, men det er ikke vanskelig å se at fokuset på denne filmen (og lignende skrekkfilmer) fylte en viktig funksjon.

Det er for vondt for oss å tro at vanlige gutter kan finne på å drepe et barn av seg selv, så vi trenger å skape et skille mellom de to unge drapsmennene og ”normale” gutter. Guttenes mediebruk blir en hendig markør i det arbeidet, samtidig som det markerer at vår egen kulturbruk er trygg.

Forbuden frukt

Det bør ikke overraske noen at

Child’s Play III

avanserte kraftig på utleietoppen etter James Bulger-saken. Det som det blir advart mot, blir nemlig også svært forlokkende for mange. Det var den direkte årsaken til at jeg kjøpte CD-en

Eaten Back To Life

med death metal-bandet Cannibal Corpse.

CD-en er totalforbudt i Tyskland og New Zealand, og jeg var oppriktig nysgjerrig på hva tyskerne var så redde for. Det meste av musikken som forbys i Tyskland er hatmusikk, gjerne med nazistisk tilsnitt. Cannibal Corpse er kjent for sine morbide tekster og groteske coverillustrasjoner, men jeg finner ikke noe i tekstene eller illustrasjonene som kan tolkes som nazistisk eller som hatefullt mot noen folkegrupper. Så det kan virke som om en del ting rett og slett blir med i dragsuget som følger etter den strenge lovgivningen mot rasistisk musikk.

Eaten Back To Life prydes med en illustrasjon jeg tror skal forestille et gjenferd som har kravlet opp av grava og begynt å spise på sine egne innvoller. Hvis noen virkelig tar skade av å se dette, så er de antagelig så skjøre i skolten at de nok trenger langt mer dyptgående hjelp enn en opprydning i CD-hylla. Bildet er et eksempel på hvordan overdrivelse gjør det lettere å holde en avstand. Jeg har sett flere trafikkampanjer som både er råere og langt mer skremmende. Sammenligningen passer bra, da en av låtene på plata, ”Shredded Humans”, gir en fantasifull og detaljert beskrivelse av hva som kan skje med kroppene til en småbarnsfamilie som utsettes for en trafikkulykke.

His seatbelt was useless for holding him back
It simply cut him in two
Legs were crushed, out leaked pus as his
Spinal cord took off and flew
The mother took flight through the glass, and
Ended up impaled on a sign
Her intestines stretched from the car down the
Road for a quarter of a mile (Jack Owen & Chris Barnes, 1990)

Makabert og frastøtende? Ja visst. Metalpublikummet er en stor gruppe som opplever musikken de hører på som en viktig del av hvem de er. Når de snakker om sitt forhold til musikk, vektlegger de ofte de følelsene som metallmusikken appellerer til: Melankoli, aggresjon, tristesse; følelser som du vanligvis ikke blir oppmuntret til å ha, men som like fullt er en del av deg. Ulike medieuttrykk kan da tjene som en kanal for å få komme i kontakt med eller gi uttrykk for sider ved seg selv som man ellers må undertrykke.

Den råeste filmen

Filmindustrien er naturlig nok klar over at det finnes et publikumssegment de kan nå ved å være råest mulig. Da den norske skrekkfilmen Rovdyr fikk 18-årsgrense av Medietilsynet i 2008, ble avgjørelsen anket av distribusjonsselskapet Euforia Film. Euforia Film hevdet at de var redd for å gå glipp av publikummet mellom 15 og 18 år, men for enhver som har sett filmen, var Medietilsynets avgjørelse soleklar.

Distributørene kunne valgt ikke å sende filmen inn til Medietilsynet for vurdering, og spart penger på å sette den rett opp på kino med 18-årsgrense. Når de likevel sendte den inn, og i tillegg anket avgjørelsen, oppnådde de å få flere artikler i landsdekkende presse som handlet om hvor rå filmen var. For en beskjeden sum oppnådde filmen å bli litegrann beryktet – den beste reklame en skrekkfilm kan få.

Dette er ikke noe nytt fenomen. Videovold ble tatt opp til debatt i TV-programmet

På sparket

i 1980. En av filmene som ble gjenstand for debatt var

Cannibal Holocaust

, som inneholder voldtekter, rituelle drap, kannibalisme og en abort. Syv dyr blir også slaktet foran kamera, og i ryktene som oppstod rundt filmen het det seg at det forekom ekte drap foran kamera og at virkelige lik ble brukt i kannibalscenene.

Ryktene om ekte drap og lik er selvfølgelig pølsevev, men det viser litt av den frykten som mange hadde for det nye videomediet. Nevnte film, samt titler som Motorsagmassakren, Death Trap og Hunndjevelens blodorgie ble sammen med annen forbuden frukt solgt for 550 kroner stykket på 80-tallet (11).

I nyere tid har disse filmene fått en slags renessanse. De markedsføres som kultfilmer eller som kuriositeter fra filmhistorien, mens man forsøker å vri noen ekstra dråper ut av kontrovers-sitronen. Cannibal Holocaust er bare en av mange filmer som markedsføres som "den mest kontroversielle filmen noen sinne". Min såkalte "collector's edition" av Motorsagmassakren lokker med at den endelig er frigitt uten klipp. Flere av de forbudte filmene fra 80-tallet har nemlig blitt frigitt etter endringer i filmreguleringen, og på omslaget til Shogun Assassin proklameres det stolt at filmen har vært "forbudt siden 1983". Da må den jo være bra!

I dag praktiseres ikke forhåndskontroll av film på DVD og TV i Norge. Medietilsynet er vanligvis bare involvert dersom en film skal vises på kino, men noen grenser er det. I 2011 vedtok Medietilsynet at filmen A Serbian Film strider mot straffelovens paragraf 204a, om fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn, og paragraf 382, om utilbørlig bruk av grove voldsskildringer.

Stadig råere?

Den grafiske utviklingen vi ser i en del skrekkfilmer får mange til å klage over en stadig råere og mer hensynsløs filmvold. Det er sant at det har vært en økning i antall voldshandlinger i populære TV-serier og filmer, men på mange områder er popkulturen blitt mer forsiktig.

I Disneys julekavalkade som går på TV hver julaften, vises i dag klippede versjoner av tegnefilmer som tidligere ble sett på som uproblematiske. I en av filmene er Donald Duck fotograf i jungelen, og blir etter hvert så sint på en innpåsliten fugl at han drar opp en mitraljøse og forsøker å likvidere den. I dag er skytescenene fjernet fra juleritualet. Det samme er den stereotypiske afrikanske dokka de lager på Julenissens verksted. De gamle Disney-kortfilmene var i utgangspunktet beregnet på et voksent publikum, og inneholder flere scener som de neppe ville laget i dag. I en av filmene forsøker Donald å drepe en selunge med øks, og i en annen tvinger han nevøene sine til å røyke sigar. Det forekommer også vitser og stereotypier som vi i dag oppfatter som rasistiske.

Singleplaten "Jeg har sett en negermann" med barnartisten Darlen ville ikke gått like lett gjennom sensuren i dag som den gjorde i 1971, selv om Are Kalvø gjenutga den som CD-bilag i satireboka Kunsten å være neger i 1996. I Danmark var sangen en del av standardrepertoaret av barnesanger. I sangen møter den barnlige og naive fortellerstemmen tre personer med forskjellige etniske og geografiske opphav: en negermann, en indianermann og en kinamann. Den ene er sort som et tjærespann, den andre rød som en ildebrann, og den tredje gul som en løvetann. Måten de snakker på og går kledd på vekker også stor undring hos sangens fortellerstemme, men i fjerde vers slår sangen et slag for forbrødring over ytre skiller.

Jeg synes mennesker skulle males blå
for da blir de veldig morsomme å titte på,
og da kunne alle sammen le,
og det ville ikke bli no’ krig av det.

Sangen er ikke nødvendigvis så reinspikka rasistisk som den først kan virke som med dagens ører, men vitner om et litt annet syn på hvilke ord det sømmer seg å bruke i en barnesang.

Det er ikke bare selve ytringene som kan få rasistiske utslag. Musikkanalen MTV nektet i sin barndom å spille musikken til fargede artister. Begrunnelsen var av økonomisk art. Den primære målgruppa for kanalen var hvit forstadsungdom, og disse var ikke interessert i Stevie Wonder og sånt. Praksisen endret seg i 1984 da Michael Jackson ble populær også blant hvite tenåringer12. MTV har fortsatt med andre former for selvsensur, og fjerner banneord, referanser til narkotika, sex og vold fra tekstene som presenteres.

Advarsel: De banner!

Selvsensuren som utøves er ofte et resultat av innsatsen til ulike pressgrupper. Den mest kjente av disse er PMRC (Parental Music Resource Centre), stiftet i 1985 av konene til flere prominente senatorer og medlemmer av kabinettet i det Hvite Hus. PMRCs historie begynte med at Tipper Gore, gift med Al, ble bekymret over at hennes elleve år gamle datter hørte sangen "Darling Nikki" av Prince. Sangen, som beskriver en kvinne som masturberer, finnes på artistens legendariske Purple Rain-album.

I 1985 lanserte de lista "Filthy Fifteen", en liste over 15 sanger som de mente radiostasjoner og TV-stasjoner ikke burde spille. Flere artister, som Frank Zappa og den tidligere vokalisten i punkbandet Dead Kennedys, Jello Biafra, hevdet at PMRC forsøkte å tre sin konservative moral ned over populærmusikken.

PMRC fikk også plateselskapene til å plassere merkelapper med teksten ”Explicit Lyrics – Parental Advisory” på alle plater som inneholdt referanser til vold, sex eller dop. Med andre ord en merkelapp alle rap- og rockeartister med respekt for seg selv gjerne vil ha på platene sine.

I 1992 forlot Tipper Gore organisasjonen for å vie mer tid til ektemannens presidentkampanje, noe som bidro sterkt til at PMRC fikk mindre oppmerksomhet og innflytelse. De eksisterer fortsatt, men er lite synlige. Ifølge en uttalelse fra PMRC har de endret fokus, og hevder de skal være et ressurssenter for å utvikle en offentlig bevissthet om musikkens positive langtidseffekter på helse, selvtillit og analytisk og kreativ tenkning.

I Norge har NRK hatt en særstilling som moralens vokter. Statskanalen boikottet Terje Tysland fordi han sang ”no går det på ræva, no går det te hælvete med alt”, og Beranek fordi han sang ”Dra te hælvete”. Siden NRK hadde monopol, ble dette en form for sensur, selv om artistene fortsatt kunne selge platene sine i butikker og spille sangene på konserter. Boikotten var moralsk begrunnet. Man ønsket ikke slik språkbruk i eteren, men fokuset på språket fikk samtidig den effekt at det samfunnskritiske innholdet i tekstene ble skjøvet under teppet.

En NRK-boikott vil ikke være like effektiv i dag. Kanskje var det derfor Politiets fellesforbund i 2007 så det nødvendig å gå rettens vei for å få stanset bandet Samvirkelaget fra å fremføre sangen ”Stopp volden”. I sangen navngir Samvirkelaget en politimann som var involvert i pågripelsen der Eugene Obiora mistet livet, samt at de beskylder politiet for rasisme. Samvirkelaget består av medlemmer fra Hopalong Knut og Gatas Parlament, og sistnevnte hadde vært i vinden før da de ble anklaget for å oppfordre til vold mot politiet i låten ”Proletarparty”. Den gang ble det vurdert å ligge innenfor rammene av hva man bør akseptere for kunstneriske uttrykk. Når det gjelder ”Stopp volden” la Politiets fellesforbund vekt på at teksten navnga en politimann mens denne fortsatt var under etterforskning, og at teksten dermed var en forhåndsdømming. Særlig tekstlinjen ”gir man rætt te voldsbruk te Trond Volden/bør mainn nok ta å skjærp innj på kontrollen”13 sto i fokus.

Flere pressefolk, som Per Edgar Kokkvold, reagerte på Samvirkelagets identifisering av politibetjenten, til tross for at navnet også lå ute på nettsidene til Bergens Tidende, Aftenposten, VG og Dagbladet. Foran konserten på Studentersamfundet tilbragte bandet en liten dag i Trondheim Tingrett, som fant ut at det ville være i strid med Grunnloven å forby bandet å fremføre sangen. Som et kompromiss, og muligens for å unngå fremtidige søksmål, valgte Samvirkelaget å ta bort politimannens navn fra teksten. I stedet delte de ut jakkemerker der det sto ”STOPP VOLDEN” med store bokstaver, noe som ga slagordet en uangripelig dobbeltbetydning.

En vanlig måte å omgå sensur på, er å bytte ut de forbudte ordene og symbolene med lovlige, og late som om de betyr det samme. Tenk for eksempel på den stadig voksende floraen av ord som på en eller annen måte kan henspille på narkotika. Så snart PMRC oppdaget at jentenavnet Mary Jane kunne bety marihuana, var det bare å finne på et nytt ord med samme betydning, og dette fortsetter til nærmest alle ord på en eller annen måte kan fungere som dopreferanse.

Det tyske klesmerket Thor Steinar, som er populært i høyreekstreme miljøer, valgte en vri som ikke ble så godt likt i Norge. Den første logoen til klesmerket ble forbudt ut i fra Tysklands strenge forbud mot alt som kan ligne på nazistiske symboler. Firmaet valgte å lage ny logo basert på det norske flagget, og å gi flere av produktene sine navn etter norske byer, som Haugesund, Trondheim og Tromsø. De norske fargene er det jo vanskeligere å legge ned forbud mot, og selv om norske myndigheter har markert sin misnøye i saken, er det ingen lovhjemmel som hindrer Thor Steinar å bruke norske stedsnavn på produktene sine. Siste smakløse sprell fra Thor Steinar er å gi en av butikkene sine navn etter massemorderen på Utøya.

Sin egen sensur

Lysten til å regulere internett er i blant større enn evnen, til og med Kina strever litt med det. I Australia var de ikke snauere enn at de brukte 65 millioner australske dollar på å utvikle et nasjonalt filter, som ble hacket av en 16-åring en snau halvtime etter at det ble iverksatt. Den unge hackeren la også ut en bruksanvisning på YouTube som viste hvordan man kunne hacke filteret og samtidig få det til å se ut for foreldrene som om det fortsatt var aktivt.

Slike filtre ble populære etter at USA mislyktes med å lage en egen lov for internett, Communications Decency Act, i 1996. Loven forbød uanstendig kommunikasjon overfor mindreårige, men siden de færreste som publiserer noe på nettet kan vite alderen til dem som besøker nettsiden deres, forbød loven i praksis all kommunikasjon som kunne vurderes som uanstendig etter gjeldende samfunnsnormer14. Loven ble avvist av amerikansk høyesterett både fordi den brøt med barns rett til å oppsøke informasjon, og den begrenset voksnes ytringsfrihet.

Loven kan virke som et forsøk på å lage en slags internettversjon av den tidligere nevnte vannskilleparagrafen tilpasset internett. Mange land har lignende paragrafer, med noen variasjoner. I Tyskland kan for eksempel kirurgi-TV som Ekstrem forvandling kun sendes etter klokken 23. Slike paragrafer er beregnet for TV der programmene har faste sendetidspunkt, og er ikke så lett å oversette til også å gjelde internett.

Når man da ikke kan stole på en sentral regulering av internett, blir internettfiltre mer attraktive. Et gjentagende problem med slike løsninger er at de er overinkluderende, og ikke alltid klarer å skille pornografi fra annen informasjon, diskusjon, litteratur og kunst som har med sex å gjøre.

Når et internettfilter installeres i et privat hjem, skjer det i det minste frivillig – i hvert fall fra foreldrenes side. Spørsmålet blir da hvilken barneoppdragelse man ser for seg at teknologiske innretninger kan tilby, og om ikke den fremste effekten er å gi foreldrene en falsk følelse av sikkerhet. I hvert fall hvis ungene har samme teknologiske kompetanse som den australske 16-åringen som hacket det nasjonale filteret, mens foreldrene er mer på nivå med australske myndigheter.

Store internettaktører kan også bli vel forsiktige i sin iver etter ikke å tillate noe som kan oppfattes som støtende i et eller annet land. Facebook har for eksempel lagt ned forbud mot ammebilder. Alle bilder hvor brystvorten eller noe av det mørke området rundt brystvorten vises, regnes som ”seksuelt eksplisitt” etter Facebooks eget reglement, og det inkluderer ammebilder. Facebook fikk muligens kalde føtter etter at en såkalt klesdefekt gjorde at det ene brystet til Janet Jackson ble synlig for mange millioner TV-seere under pauseunderholdningen til Super Bowl. TV-selskapet CBS måtte betale 550 000 dollar i bot, ettersom nakne pupper er i strid med FCCs regler for hva som er tillatt i perioden 8-22. Hendelsen førte også til at de begynte å legge inn fem sekunders forsinkelse på direktesendinger, slik at man rekker å skifte kamera eller gå til reklame om noe upassende skulle skje (som et apropos: Om det er strenge regler for hva som godtas på satellittkanaler på dagtid i USA, er det fritt fram for å sende nesten hva som helst på kabel-TV på sen kvelds- og nattestid).

Apple har flere ganger nektet å selge innhold de mener er upassende i sin App Store. For eksempel nektet de å selge den norske tegneserien Wakan Unwanted med begrunnelsen at den var rasistisk. Seriens helt er en tidligere slave som blir sendt tilbake til Afrika, der han må kjempe mot hvit rasisme. Jeg har ikke lest serien selv, og kan dermed ikke si så mye om hvorvidt Apples vurdering holder vann. Men jeg vet at ordet "nigger" forekommer i tegneserien, og ikke en gang Mark Twain slipper unna med det lenger.

Mark Twains fabelaktige bøker om Tom Sawyer og Huckleberry Finn kom i 2011 ut i nye utgaver der ordet "nigger" etter byttet ut med "slave", og "injun" med "indian". Vel er det mye røff språkbruk i de to bøkene som kom ut i 1876 og 1884, men språket er også med på å gi liv til skildringene av fattige hvite og rømte slaver ved Mississippi i siste del av 1800-tallet. Forlaget, NewSouth Books, begrunnet valget de hadde gjort med at lærere kviet seg for å bruke Mark Twains bøker i undervisningen på grunn av språkbruken. Forlaget mente at en snillere språkbruk ville gjøre at bøkene kan brukes i skoleverket igjen. Så det finnes sensur som er gjort i beste mening, selv om resultatet blir svært underlig. Og i dette tilfellet blir resultatet noe som ligner på historieforfalskning.

Hvem bestemmer?

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på sensur med underlige argumenter og lattervekkende resultater. Noe er mest til å le av, som når nedlastingsnettstedet iTunes mente at Petter Dass ble for kraftig kost. Sangene der Ola Bremnes benytter tekster av barokkpresten fra 1600-tallet, har derfor fått fiffige titler som ”Petter D**s klagesang” og ”Mitt navn er Petter D**s”. Maskinell sensur kan gi snodige utslag, men også menneskelige vurderinger kan bli like forvirrende, som når en forskergruppe ved Harvard School of Public Health advarte mot volden i animasjonsfilmene ”Løvenes konge” og ”Aladdin”.

Alle samfunn har en eller annen form for begrensning på hvilke ytringer som godtas i det offentlige rom, men det er ikke alltid så lett å finne en rød tråd eller en samlende logikk i alle argumentene om sensur. I totalitære land handler sensur ofte om å holde dissidenter i sjakk, og om å kontrollere befolkningen gjennom å kontrollere informasjonstilgangen. I vestlige demokratier handler det om å beskytte befolkningen, og da særlig barn, mot skadelig innhold. Man er også vare for at voksne skal bli såret eller lei seg. Plasshensyn, økonomiske og politiske vurderinger, moral og religion røres sammen i en mediepolitisk potpurri, der det kan være vrient å få øye på hensikten med reguleringen, bortsett fra at man ønsker å beskytte noen mot et eller annet. Som regel på vegne av noen andre.

I en stor undersøkelse i Norge svarte over 90 prosent av ungdomsskoleelevene at de ikke ble påvirket av reklame. Omtrent like mange mente at reklamen hadde stor makt. Eksempelet er illustrerende. Det er alltid de andre som er sårbare for mediepåvirkning, ikke oss selv. 14-åringene mener at 12-åringene er mer sårbare, 12-åringene mener at 10-åringene er mer sårbare, de med høy utdanning mener at de med lavere utdanning er mer sårbare. Bekymringene retter seg også nesten alltid mot kulturuttrykk som anses som lavkulturelle, oftere mot skrekkfilmer enn opera, oftere mot filmer enn bøker (selv om enkelte hevder at Harry Potter er litt skummel også i bokform).

De gladeste teknologioptimistene håpet at internett ville avskaffe sensur, og det er sant at internett har gitt nye publiseringsmuligheter til mange som av ulike grunner ikke slipper til hos de store mediehusene. Samtidig ser vi at store medieaktører fortsatt har stor innflytelse, og at de legger opp til en praksis der de bare tillater uttrykk som er spiselige i alle land. Så du får ikke se nakenbilder av Fridtjof Nansen på Facebook, da må du til Aftenpostens egne nettsider.

Troen på vidtgående uheldige medieeffekter er en utilstrekkelig og forenklende forestilling av medieforbruk og populærkultur. En slik forestilling frarøver medieuttrykkene all betydning, fjerner all kontekst, og fornekter at konsumenten har noen kontroll over sitt eget forbruk. Et ønske om at alle skal vernes mot alt som potensielt er skadelig eller kan virke støtende på noen, er ikke noe godt utgangspunkt for medieregulering.

Noter

1. Butikker fjerner drapsspill. Rogalands Avis 28.7.2011:
2. "Anmelder NRK for blasfemi", Adressa.no, 2006.
3. Dawn Sova (2001): Forbidden films. Checkmark Books.
4. Sova, 2001.
5. "Norsk satanrock-skandale i Polen", Aftenposten.no, 4.2.2004.
6. Svartmetall-produsent tiltalt. VG.no, 1.6.2004.
7. Organizator koncertu Gorgoroth skazany!
8. Katolikker fikk stanset South Park-episode. Dagbladet.no, 23.3.2006:
9. www.southparkstudios.no
10. Ballade.no (2002): Kultursensur - et tilbakeblikk./http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2002102310550756260013
11. (Smith-Isaksen og Higraff, 2005)
12. Jack Banks (1996): Monopoly Television: MTVs Quest to Control the Music. Westview Press
13. Tekstlinjen ligger fortsatt ute på nettsidene til Gatas Parlament.
14. Marjorie Heins (2001): Not in front of the children: "Indecency", Censorship and the Innocence of Youth. Hill & Wang.