Når gruppers fiendebilder blir farlige

skriver i sin kronikk:  "Vi har fått et hierarki av fordømmelse i etterkant av 22.07, og et hierarki av godtatte holdnninger.  Den vrede som finnes i kritikken av den såkalte høyresiden - innhyllet i gode ord om samhold, åpenhet og inkludering - og et behov for å finne syndebukker, kommer ikke heldig ut, og ligner til forveksling metodene til de høyreekstreme de samme anklagerne fordømmer."

Skribenter og kommentatorer både her - og der - plasserer seg selv - på den nå opphøyde "rette siden" for å ta for seg de åpenbare; sprore opp de som kan ha snev av bidrag eller synsing i en retning som trigger det høyreekstremfobiske; forsøke å marginalisere et bestemt politisk parti samtidig som en er redd det kommer en annen politisk farge enn "Rødt" inn i det norske politiske landskap o.s.v.

Er vi da på rett kurs etter 22.07 - sett i forhold til å skape et samfunn med samhold, åpenhet og inkludering - eller er vi på vei til å skape et samfunn som ytterligere skal "trykk-koke" i retning det som utløste de handlinger det gjorde hos en mann den 22.07?  Og- hva er det som skaper hat?

Legger inn kronikken:

• Kronikkforfatteren er stipendiat i religionssosiologi, Universitetet i Agder

Miljøet Breivik kom fra beskrives således ikke som et "rasistisk" miljø. Nei, terroristen kom fra innvandringskritiske og islamkritiske miljøer på høyresiden. Denne forståelsen har gjort at mange av dem som har uttalt seg kritisk til innvandring, eller til og med bare har diskutert problemer ved integreringen, har måttet finne seg i verbale angrep og anklager om medansvar etter terrorangrepet.

Udokumentert opphaussing

Trine Skei Grande viser i Aftenposten 10. august til påståtte angrep på muslimer i gatene da terroren var et faktum. Hun har tidligere fordømt det hun finner er en sterk islamofobi i Norge. I Klassekampen samme dag går Lysbakken ut og advarer mot grupperetorikk og "muslimhets", og ber venstresiden slå hardt ned på sistnevnte. Han får dermed antydet at det er et høyresideproblem å drive med "muslimhets". Erna Solberg har sammenlignet muslimhets i Norge med jødehets, og ber nordmenn motarbeide hverdagsrasismen. Denne type udokumentert opphaussing kan virke kontraproduktivt.

Med få unntak har den offentlige debatten om innvandring og muslimer vært saklig og poengtert. Et problem er at det skal lite til for å bli plassert i kategorien "rasist" eller "muslimhetser" i Norge. Selv Brochmann-utvalget, som la frem en nøktern forskningsrapport, ble beskyldt for å gi grunnlag for uheldig grupperetorikk og å nøre oppunder hat mot minoriteter.

Faktisk viser en ny undersøkelse fra PEW Research Centre at på verdensbasis er kristne i større grad trakassert enn muslimer. Kristne trakasseres i 130 land (66 %) mens muslimer i 117 (59 %). Jøder er en spesielt utsatt gruppe på verdensbasis i forhold til antall.

Restriksjoner mot religion

PEWs undersøkelse "Rising Restrictions on Religion" er instituttets andre rapport om globale restriksjoner knyttet til religion, og dekker 198 land eller selvstyrende territorier. Seks av de 14 landene hvor regjeringens restriksjoner mot religion var sterkest er i Midtøsten og Nord-Afrika: Algerie, Egypt, Libya, Qatar, Syria og Jemen.

I Egypt, for eksempel, har regjeringen opprettholdt et langvarig forbud mot Muslimbrødrene og diskriminerer kristne på ulike måter, inkludert i offentlige ansettelser. Jemens regjering har diskriminert bahaier og kristne, og har arrestert personer for å promotere kristendom eller for å distribuere bibler.

Andre del av PEWs rapport ser på de land hvor det har vært økning i sosial uro som involverer religion. 10 land hadde en økning i sådan, og 5 land hadde en vesentlig økning. Interessant for Skandinavia er at Sverige og Danmark er to av de 10 landene på verdensbasis som har opplevd økning i sosial uro knyttet til religion. De fem landene som hadde en vesentlig økning var: Bulgaria, Danmark, Russland, Sverige og Storbritannia. Rapporten vil ha det til at uroen i Europa er knyttet til økt muslimsk innvandring, men peker også på antisemittisme og diskriminering av kristne minoriteter, som Jehovas Vitner.

Sosial fiendtlighet

Økning skal ikke forveksles mest sosial fiendtlighet og uro. I 2009 var det høy eller veldig høy sosial uro knyttet til religion i 40 land, ett av fem på verdensbasis. De ti verste landene er Irak, India, Pakistan, Afghanistan, Somalia, Indonesia, Nigeria, Bangladesh, Israel og Egypt. Ettersom flere av disse landene er land med høye folketall, lever omtrent halvparten av verdens befolkning (48 %) i land med høy eller veldig høy sosial fiendtlighet knyttet til religion i 2009.

Midtøsten og Nord-Afrika skiller seg ut som de steder med sterkest statlige eller sosiale restriksjoner mot religion, mens Amerika er det landet med minst restriksjoner.

Den frie debatt

Jacob Mchangama, dansk jurist i den borgerlig-liberale tenketank CEPOS, ser en tendens til at land som prøver å begrense den frie debatt kan oppleve mer vold, ikke motsatt. Han mener å se at de land i Europa som har innført en "hate-speech"-lovgivning – altså uttalelser som krenker på grunn av offerets hudfarge, religion, seksuelle orientering eller lignende – har opplevd en økning i antall hate-crimes fra 2000 til 2008. For eksempel hadde Danmark i 2000 0,52 hatforbrytelser pr. 100.000 innbygger. I 2007 var tallet 0,64; en stigning på 22 %. I Finland ble det begått 9,56 hatforbrytelser pr. 100.000 innbygger, I 2007 var tallet 13.2; en stigning på 38 %. I Tyskland ble det begått 17, 88 hatforbrytelser pr. 100.000 innbygger i 2000. I 2008 var tallet 24,84. En stigning på 38 %. I USA er tendensen motsatt. I 2000 ble det begått 2,86 hatforbrytelser pr. 100.000 innbygger. I 2007 var tallet 2,53; altså et fall på 12 %. Mchangama ser det bemerkelsesverdige med at det er i USA, hvor nynazister har rett til å marsjere i et boligkvarter med Holocaust-overlevende, at jøder lever i størst sikkerhet mot overgrep og sjikane, ikke i Europa med alle dets hate-speach-lover og mange lands forbud mot holocaustbenektelse, nazisymboler osv.

Et hierarki av fordømmelse

Selvfølgelig skal vi alle være oppmerksom på og motarbeide rasisme der den eksisterer, men det er særdeles uheldig å prøve å kneble en åpen debatt om de problematiske sider ved integrering og innvandring slik vi har sett tendenser til i Norge. For eksempel, utfordringer ved gettotendenser i Groruddalen bør ikke bagatelliseres slik det hittil har vært gjort; heller ikke hets mot homofile og jøder i noen muslimske miljøer. Vi har fått et hierarki av fordømmelse i etterkant av 22/7, og et hierarki av godtatte holdninger. Den vrede som finnes i kritikken av den såkalte høyresiden – innhyllet i gode ord om samhold, åpenhet og inkludering – og et behov for å finne syndebukker, kommer ikke heldig ut, og ligner til forveksling metodene til de høyreekstreme de samme anklagerne fordømmer. Vi forsto at det var naivt å fordømme Salman Rushdies bok uten å ha lest den. Vi bør bruke samme standard på oss selv.

"Å styre seg selv"

Den alminnelige nordmann vil ikke umiddelbart falle for hatretorikk, enten den kommer fra høyre eller venstre. Som BTs politiske redaktør Sjur Holsen sa det så godt i BT 3. august: "Det demokratiet som alle er så opptatt av å slå ring om i disse dager er en historisk sett uhyre radikal idé om å gi folket det største av alle tenkelige ansvar – å styre seg selv". Derimot, som rapportene over har vist, hvis ens synspunkter undertrykkes, også indirekte, av statsmakten, kan det være lettere å overbevise seg selv om legitimiteten av vold mot det samfunn hvis fellesskap man ikke er en del av. En annen diskusjon er når gruppers fiendebilder blir farlige.

I denne kronikken er det vist til Undersøkelsesrapport fra PEW Reseach Centre - link til denne rapporten legge inn her:

[ http://pewforum.org/Government/Rising-Restrictions-on-Religion(2).aspx?src=prc-headline ]