Korsveibevegelsen

Dette er tredje og siste artikkel i serien om den nye herlighetsteologien. I denne artikkelen vil jeg særlig ta for meg den tverrkirkelige Korsveibevegelsen, en bevegelse som kombinerer sosialt engasjement og åndelig søken (slik vi også kjenner det fra retreatbevegelsen).

Dessverre ser det for meg ut til at Korsveibevegelsen er preget av nevnte type herlighetsteologi samt av en til tider ureflektert bibelbruk.

Bakgrunn

Min kjennskap til Korsveibevegelsen bygger stort sett på følgende:

• Deltagelse på Korsveifestivalen sommeren 2009. 
• Lesning av diverse utgaver av tidsskriftet Strek, særlig nr 1 og 4 fra 2009.
• Lesning av boken/artikkelsamlingen Gudsrikets gåte – stemmer fra korsveibevegelsen (redigert av Ellen Merete Wilkens Finnseth, Knut Grønvik og Inge Westly; utgitt i 2005).

Dette gjør meg på ingen måte til korsvei-ekspert, men burde være tilstrekkelig grunnlag for å kunne komme med noen kritiske merknader.

I tillegg til ovenstående er det slik at min kone og jeg har en rekke venner som er korsveifarere, som de gjerne kaller seg selv. Jeg har altså hatt gleden av å bli kjent med mange mennesker som identifiserer seg med bevegelsen. Det er derfor med blandede følelser jeg skriver denne artikkelen. Jeg innser at jeg står i fare for å såre mennesker jeg er glad i og ønsker å ha et godt forhold til. Det jeg kan si til disse, er at jeg mener Korsveibevegelsen har potensial til å kunne tilføre Norge mye godt i årene som kommer, og at jeg med min (forhåpentlig konstruktive) kritikk ønsker å bidra til at folk i bevegelsen kan gå grundigere inn i problemstillinger jeg mener man neppe kan ha tenkt tilstrekkelig godt igjennom.

Stemmer fra Korsveibevegelsen

I dette avsnittet vil jeg kort kommentere det jeg oppfatter som interessante/tankevekkende sitater fra boken/artikkelsamlingen Gudsrikets gåte – stemmer fra korsveibevegelsen. Den inneholder artikler skrevet av tretten forskjellige forfattere jeg oppfatter som sentrale presmissleverandører for Korsveibevegelsen.

Jeg vil gjerne understreke at jeg synes det står mye godt i denne boken. Problemet er likevel, slik jeg ser det, at man kan se en nokså klar slagside i retning av den nye herlighetsteologien i måten det argumenteres på.

Her kommer sitatene fortløpende, med innskutte kommentarer fra meg (prefikset med mine initialer):

Sunniva Gylver (side 159): Den Gud jeg sier jeg tilber, er rettferdighetens Gud. Han er enkers og farløses forsvarer, han byr sitt folk å ta godt imot de fremmede som kommer til landet – «for selv var dere også fremmede en gang». Da kan vi ikke leve greit med at verden ser ut som den gjør.

OJA: Her gir Gylver uttrykk for det jeg oppfatter som å være noe i nærheten av Korsveibevegelsens offisielle syn på innvandringspolitikk, nemlig at den bør være (så) liberal (som mulig). Jeg har ofte sansen for Gylver, men med denne typen bibelbruk mener jeg hun gjør det litt for lett for seg selv.

Magnus Malm (side 84): «[Gud] hjelper farløse og enker til deres rett og elsker innflytterne, så han gir dem mat og klær. Derfor skal også dere elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt.»

OJA: Malm er en av Korsveibevegelsens grand old men. Han har utgitt en rekke bøker, og har vært hovedtaler ved flere korsveifestivaler. Hans tale på Korsvei 2009 er noe av det minst tilgjengelige jeg noen sinne har hørt fremført fra en kristen talerstol. Flere sa til meg etterpå at «han er så dyp» (formodentlig for å dekke over at heller ikke de hadde forstått alt han sa). Mulig det, men jeg føler meg ikke helt overbevist om at hans «dybde» er hele forklaringen på at han er såpass vanskelig tilgjengelig. Jeg mistenker at han taler uklart fordi han tenker uklart. Hans skrivestil kan også være en smule uklar til tider. Typisk nok sier han derfor ikke rett ut hvor han vil med ovenstående sitat fra 5. Mos 10:18-19, men jeg tar neppe fullstendig feil om jeg gjetter på at det han forsøker å si på side 83 – 85 er at vi trenger mer rettferdighet i verden, og dermed en mer liberal innvandringspolitikk i Vesten. Jeg anbefaler Malm å lese artikkelen Jeg var fremmed, og du tok imot meg.

Sven Thore Kloster (side 36): «Etter min mening vil en virkelighetsfjern – ja, livsfjern teologi, aldri kunne være en sann teologi.»

OJA: Helt enig. En troverdig kristendom kan ikke bare ha med det åndelige å gjøre, men må også beskjeftige seg med livet her og nå (Gylver skriver godt om dette på side 147 – 148). Mange korsveifarere vil kunne si det samme som Kloster (og Gylver) her, men jeg savner en klarere markering av at man faktisk er villig til å sette disse prinsippene ut i livet, også når det tvinger en til å revurdere one's most dearly held prejudices. Sann kristendom burde være vitenskapens, filosofiens og den rasjonelle tenknings sterkeste allierte (jf Kai Sørlanders nye bok); ikke fordi vi skal bli kalde rasjonalister blottet for spiritualitet, men fordi Bibelens krav til ærlighet og sannhetssøken krever det. Dessverre ser dette ut til å være et standpunkt som bare har begrenset oppslutning, selv i en bevegelse som tar mål av seg til å representere en intellektuell kristendomsforståelse (jf Malms konklusjon nr 3 på side 86).

Knut Grønvik (side 11): «Vi leter ... etter en bærekraftig og kristen spiritualitet.»
OJA: Bærekraft er et ord som burde få en mer fremtrende plass i kristnes vokabular, og jeg håper vi kan være enige om at en spiritualitet som underminerer samfunnets bærekraft, ikke kan betegnes verken som bærekraftig eller kristen. Og det er altså kun bærekraftige samfunn og sivilisasjoner som overlever; alle andre går til grunne. Dersom Korsveibevegelsen virkelig er interessert i bærekraft, da vil jeg anbefale at man begynner å interessere seg for de begrensninger menneskets natur setter for hvilke samfunn som har muligheten til å være bærekraftige, og hvilke som ikke har det.

Knut Grønvik (side 13): «Dette kaller på en bevegelse nedover, til de fattige og undertrykte.»

OJA: Det er fint å ha omsorg for de fattige og undertrykte, men det er altså ikke gitt at alle som er fattige, er fattige fordi de er undertrykte (kun marxister vil hevde noe slikt). Med en slik ordbruk ligger den venstreideologiske slagsiden snublende nær. En «bærekraftig og kristen spiritualitet» kan ikke være basert på at alle skal tenke innenfor rammene av et venstreideologisk paradigme. Et trossamfunn, en menighet eller en tverrkirkelig bevegelse kan ikke være tro mot Jesu budskap uten å gi rom for folk fra hele det politiske spekteret (hat- og voldsforherligende ideologier er selvsagt uakseptable). Dersom det i tillegg til en kristen trosbekjennelse også kreves en politisk trosbekjennelse for å kunne bli inkludert, da mener jeg man er på ville veier.

Knut Grønvik (side 14): «Jesu kall til omvendelse innebærer å vende om fra en ensidig vertikal gud-og-jeg-tro – til også å ta med den horisontale bevegelsen, en etterfølgelse med verden og mennesker i blikkfeltet. Eller sagt med en av Edin Løvås’ spissformuleringer: ”En disippel er et menneske som forener seg med Jesu interesser i verden.”»

OJA: Godt sagt! Men hva er Jesu interesser i verden? Er Jesus en ivrig tilhenger av at den vestlige verden skal gå nedenom og hjem (slik at det kan bli slutt på den urettferigheten som ligger i det at vi er rikere enn de fleste andre)? Synes Jesus det er greit at tusenvis av uskyldige ofres i de pågående prosessene (jf hans vektlegging av hensynet til «disse mine minste»)? Er Jesus enig i at den hvite rase bør avskaffes? Ønsker Jesus at verdens problemer skal bli mer likelig fordelt ved at også Vesten synker ned i en multikulturell lapskaus av vold, kriminalitet, korrupsjon, religiøs fanatisme og udugelighet? Listen av retoriske spørsmål kunne ha vært gjort hvor lang som helst, og ingen av oss vet hva Jesus måtte mene om disse tingene. Det vi vet, er at Jesus har sagt at sannheten skal sette oss fri. Vi vet dessuten at det venstreideologiske paradigmet som Korsveibevegelsen ser ut til å ha et litt for intimt forhold til, ikke har sannhetssøken som sitt fremste kjennetegn. Jeg kjenner Grønvik som en oppriktig person; dette siste burde bekymre ham.

Asle Finnseth (side 117): «Jesus vokser opp i en nasjon som er dynket i blod etter et hundreår med uhyrlige borgerkriger, med forræderiske fraksjoner som for sin egen makts skyld frembyr landet til romerne. Ikke rart om lyset kjentes utålelig. Ikke rart om behovet for mørklegging ble akutt. For dette er Systemets sterkeste kort: Mørkleggingen. Systemløgnen. Å tilsløre, proklamere trygghet, fred og anstendighet, å binde mennesker, langsomt, i edderkoppspinn; det er business as usual og valium i drikkevannet.»

OJA: Hvis det er noe som har preget det alerede nevnte venstreideologiske paradigmet som Korsveibevegelsen dessverre ser ut til å ha omfavnet, så er det systemløgn, binding av folks samvittighet i et edderkoppspinn av tabuer, og mørklegging av ubehagelige fakta om menneskets natur og menneskelig biodiversitet. Jeg sier ikke at jeg har alle svarene her, men jeg kan garantere at etterkrigsparadigmets talsmenn vil bli drevet fra skanse til skanse i årene som kommer.

Ellers er det verdt å dvele litt ved at Finnseth, en av Korsveibevegelsens grunnleggere, og dessuten redaktør av Strek (se nedenfor), skriver om «forræderiske fraksjoner som for sin egen makts skyld frembyr landet til romerne». Kan det være slik at han egentlig er ukomfortabel med Korsveibevegelsens generelle omfavnelse av en liberal innvandringspolitikk i Norge og andre vestlige land, eller glemte han å tenke på at et slikt utsagn nødvendigvis har implikasjoner for andre situasjoner enn bare den som gjaldt i Israel på Jesu tid? Et gjennomgående tema i mye av den innvandringskritiske litteraturen, er nettopp dette at vestlige eliter (innen politikk, media, forvaltning og akademia, samt ikke minst i EU- og FN-systemet) er i ferd med å forråde sine folk, nettopp av hensyn til egen makt, rikdom, karriere og prestisje. Etter min mening burde Korsveibevegelsen være blant de fremste kritikerne av denne typen svik, men jeg har ikke registrert så mye som et eneste, lite pip. Hvorfor fremstiller Finnseth det som kritikkverdig at den jødiske eliten bidro til å gi fremmede makt over landet, mens han heier frem den norske eliten når den gjør det samme?

Forholdet mellom Korsveibevegelsen og magasinet Strek

Det er så vidt jeg vet ingen formell forbindelse mellom Strek og Korsveibevegelsen, men i følge deltagere jeg snakket med på Korsvei 2009 er Strek det tidsskriftet som best speiler hva som rører seg i Korsveibevegelsen. Det er neppe tilfeldig at folk oppfatter det slik, for redaktøren av Strek, Asle Finnseth, var en av grunnleggerne av Korsveibevegelsen.

Finnseth var formodentlig en nokså selvskreven bidragsyter da man i 2005 valgte å publisere den allerede nevnte boken/artikkelsamlingen Gudsrikets gåte – stemmer fra korsveibevegelsen. I tilknytning til hans bidrag kan vi lese følgende presentasjon av ham på side 106: «Asle Finnseth var med på å starte Korsveibevegelsen i 1984-85, og var aktiv i festivalarbeid og styrer frem mot slutten av 90-tallet. Han har bakgrunn som journalist i Vårt Land og som forfatter.»

Hans kone Ellen Merete Wilkens Finnseth satt forøvrig i bokens redaksjonskomite (ikke noe galt i det, jeg tar det med kun som en relevant faktaopplysning). Ellers forstår jeg det slik at Knut Grønvik, som også er en sentral person i Korsveibevegelsen, har vært aktivt engasjert i arbeidet med Strek opp gjennom årene (uten at kjenner til detaljene i dette).

Altså: Selv om Strek er et selvstendig magasin/tidsskrift som står på egne ben, og har sitt eget styre og sitt eget redaksjonsråd, er det i praksis såpass sterke bånd mellom Korsveibevegelsen og Strek at jeg mener det er naturlig at jeg i en artikkel som drøfter førstnevnte, trekker inn stoff publisert av sistnevnte. Vi ser da også at en rekke personer dukker opp i begge sammenhenger, f.eks. som talere på Korsveifestivaler og som skribenter i Strek. Dette siste illustreres forøvrig i et av nedenstående avsnitt.

Magasinet Strek om tro, makt og nasjonalisme

I 2009 kjørte Strek en artikkelserie om tro, makt og nasjonalisme. Dessverre var denne artikkelserien temmelig ensidig. Med forbehold om at jeg kanskje ikke har lest alle numrene like grundig, kan jeg ikke huske å ha sett at man på noe tidspunkt tok inn artikler av skribenter som mener nasjonalstaten er viktig. Dersom man hadde ønsket å gi denne typen synspunkter rom, kunne man f.eks. ha trukket inn kristne filosofer som Kai Sørlander eller Roger Scruton som begge er varme forsvarere av nasjonalstaten. Noe slikt ble imidlertid, så langt jeg kan se, ikke gjort. Finnseth ble forøvrig kontaktet om dette for mer enn ett år siden, og sa seg da interessert i å ta inn stoff som kunne utfordre Streks offisielle linje, men dette har foreløpig ikke blitt fulgt opp.

Med denne typen ensidighet lever man etter min mening ikke opp til det som burde kunne forventes av et tidsskrift som utgis med støtte fra Fritt Ord, som er omfattet av innkjøpsordningen til Norsk Kulturråd, som har påskriften «sentralstimulerende magasin», som har slagordet «surstoff for troen – espresso for tanken – kullsyre for humøret», som har en utsøkt og påkostet grafisk formgivning, og som ikke minst ønsker å profilere seg som intellektuelt stimulerende.

Det som virkelig tar kaka i denne sammenheng, og som nok dessverre viser at man aldri hadde til hensikt å gi det viktige temaet om tro, makt og nasjonalisme en noenlunde balansert og nøktern behandling, er forsiden på Strek 1/2009. Denne domineres av bildet av en tornekronet Jesus-skikkelse som stirrer på oss med et tomt/hånlig/nedlatende/arrogant/avvisende (stryk det som ikke passer) blikk og tilhørende ansiktsuttrykk, med det norske flagget i bakgrunnen, og med påskriften «Stammeguden». Øverst på samme forside møter vi den falske dikotomien «Kristi kropp – eller nasjonens?» Stort mer ensidig og tendensiøst skal det godt gjøres å innlede en artikkelserie om et komplekst og vanskelig tema som er fullt av etiske dilemmaer.

På side 44 i samme utgave finner vi artikkelen Korsmerket flagg – flaggmerket kors av Arne Rasmusson (dr. theol. og dosent ved Umeå Universitet, med «en omfattende akademisk produksjon på feltet politikk, kirke og kristendom»). Ingressen lyder slik:

• I Norden etter reformasjonen var befolkningen å anse som objekt for et nasjonalt oppdragelsesprosjekt, med statskirken som guvernante. I sitt portrett av den nordiske nasjonalreligiøsiteten presenterer den svenske forskeren Arne Rasmusson prosjektet slik:«Kirken 'helliggjør' befolkningen ved hjelp av statlig tvang. Staten oppdrar og kontrollerer befolkningen gjennom kirken.»

På side 46 møter vi nok en gang den tornekronede fotomodellen; denne gangen med blikket vendt ned, svøpt i det svenske flagget, og med det norske i bakgrunnen (dette bildet preger forøvrig hele baksiden av Strek 1/2009). Ved siden av denne kristus-skikkelsen er følgende Rasmusson-sitat fremhevet med store bokstaver: «Reformasjonen fullbyrdet foreningen av kristendommen og den germanske rase og kultur.» Er dette ment å skulle inngå i en saklig, nøktern og objektiv drøftelse av det aktuelle temaet? Vi vet alle hvilke assosiasjoner det gir å snakke om «den germanske rase», og det er selvfølgelig nettopp de assosiasjonene Rasmusson ønsker at vi skal få, og som Strek aktivt velger å støtte opp under. Når dette ikke på noen som helst måte følges opp av andre stemmer som kan problematisere og utfordre Rasmussons perspektiv, blir det hele skjevt og galt.

I Strek 4/2009 finner vi artikkelen Inkluderende for nordmenn av Asle Finnseth. Den handler om hvordan Den norske kirke er dominert av nordmenn. Ingressen lyder: «I en mannsalder har ledere i Den norske kirke ropt på raushet i integreringen av innvandrere. Men ser man etter innslag av innvandrere i kirkedemokratiet, er det best å bruke lupe.»

Artikkelen inneholder en del tankevekkende og interessante fakta, men jeg ser få eller ingen tegn til at Finnseth er villig til å drøfte hva som egentlig er årsaken til at nordmenn, i likhet med de aller fleste andre etniske grupper i verden, har preferanser til fordel for sine egne i visse situasjoner, ikke minst slike som har med livets store overgangsriter å gjøre. Man blir sittende igjen med et inntrykk av at nordmenns dominans i Den norske kirke er noe klart kritikkverdig, uten at dette begrunnes nærmere. Dette minner meg om en tre år gammel sak der en afrikansk sogneprest i Dnk (!) var såret og fornærmet fordi nordmenn hadde en tendens til å foretrekke norske prester til å forrette når de skulle begrave sine døde (se I liv og i død – krav om politisk korrekthet også i begravelser)

Det jeg kritiserer, er altså denne ensidigheten som ser ut til å prege tilnærmingen til spørsmål som har med innvandring, integrering og flerkultur å gjøre. Jeg anbefaler folk med tilknytning til Strek og Korsvei å se nærmere på hva andre kristne, f.eks. de allerede nevnte filosofene Sørlander eller Scruton, har kommet frem til når det gjelder viktigheten av å forhindre at (de europeiske) nasjonalstatene går i oppløsning. At det skulle være en selvfølge at alle gode kristne bør være ivrige tilhengere av nasjonalstatenes avskaffelse, er alt annet enn innlysende.

Shane Claiborne

En av hovedtalerne på Korsveifestivalen sommeren 2009 var den verdenskjente forkynneren og aktivisten Shane Claiborne (se også Wikipedia). Claiborne er en dyktig taler, og han har virkelig evnen til å holde forsamlingen i sin hule hånd (kun i karismatiske og/eller tradisjonelt herlighetsteologiske sammenhenger kan jeg huske å ha hørt predikanter som kan måle seg med Claiborne i så måte). Han er forøvrig en utdannet og åpenbart kunnskapsrik person.

Jeg festet meg imidlertid ved at han ikke bare benyttet talerstolen på Korsvei 2009 til å agitere for en liberal innvandringspolitikk, men at han også mente at kristne burde bidra til illegal immigration. På dette punktet i talen kostet han på seg en spontan (hørtes det ut til) latter, før han begrunnet sin forakt for demokratisk vedtatte restriksjoner på innvandringen med noen korte merknader i retning av «vi vet hva Bibelen sier om hvordan vi skal behandle fremmede».

I Strek 1/2009 har Chris Haw og Shane Claiborne en 12-siders artikkel (side 52 – 63, kan lastes ned som del av en mer omfattende PDF), som bygger på deres bok Jesus for President. Også her reagerer jeg på det jeg oppfatter som en svært ensidig og tendensiøs fremstilling av en tematikk som er kompleks og full av etiske dilemmaer, der det ikke ser ut til å finnes noen enkle og greie svar, og der jeg mener man bør være meget forsiktig med å påstå Bibelen har de svarene vi trenger.

På side 55 bemerker de to at Johannes’ åpenbaring omtaler det globaliserte markedet og Cæsars rike som «den store horen», og de siterer følgende fra Åp 18:2-5+11-13:

«Falt, falt er Babylon den store! …

For alle folkeslag har drukket vredens vin fra

horelivet hennes,

jordens konger har drevet hor med henne,

og kjøpmennene på jorden er blitt rike av hennes

overdådige luksus.

Kom ut av henne, mitt folk,

så dere ikke tar del i hennes synder

og ikke rammes av hennes plager.

For syndene hennes har tårnet seg opp

helt til himmelen,

og Gud er blitt minnet om

all den uretten hun har gjort.»

«Kjøpmennene på jorden skal gråte og sørge over

henne fordi ingen kjøper skipslastene deres lenger:

skipslaster av gull og sølv og edelstener og perler, lin

og purpur og silke og skarlagen, allslags velluktende

tre, alle slags gjenstander av elfenben og kostbart

tre, av kobber og jern og marmor, kanel og krydderier,

røkelse og salveolje og virak, vin og olje, fint mel og

hvete, storfe og småfe, hester og vogner og slaver,

levende mennesker.»

Dette kommenterer Haw og Claiborne slik (kursiv i original, fete typer tilføyd av meg).

Sitat:

Det er et par ting ved dette sitatet vi bør merke

oss. Kjøpmennene gråt over Babylon. Kjøpmennene,

de viktigste hjulene i maskineriet som skulle

virkeliggjøre den romerske drømmen. Og alle

jordens konger var involvert i den grisete affæren.

Absolutt alle. Alle nasjoner var drukne på hennes

vin. Varene og tjenestene hun driver handel med

er ikke onde i seg selv, men systemet, bygd på en

ekstrem grådighet, er ondt. Avsnittet avslutter

med å fortelle at hun driver handel med menneskers

kropper og sjeler. Høres det kjent ut?

Den store horen er full. Johannes sier hun har

drukket seg full på de helliges blod. Hun har fylt

vinglasset sitt med blodet hun har utøst over hele

jorden – «blod fra profeter og hellige, fra alle dem

på jorden som er blitt slaktet ned» – hun drikker

av imperiets, nedslaktingens, folkemordets og

slaveriets beger.

Men det finnes også de som ikke har drukket

av hennes beger. De som ikke er blitt fulle

av hennes kultur-cocktail. Deres beger er fylt

med Lammets blod. Det er den nye paktens beger.

Spørsmålet blir: Hvilket beger løfter vi for å

utbringe vår skål?

Babylon ble sett på som noe stort. Johannes’

poeng var å avsløre at det alle mente var normalt,

var et stort bedrag. Han holdt på at det normale

ikke er det samme som det gode, og at «det som

mennesker setter høyt, er avskyelig i Guds øyne»

(Lukas 16:15). Den verden Johannes var omgitt av,

var ikke avskyelig etter romersk standard (Roma

var sikkert «respektabel»). Den var avskyelig

ifølge den profetiske tradisjonen, som gikk tilbake

til Jesus, til Daniel, til Elia og Moses. Ifølge

denne tradisjonen var ikke Romerrikets økonomi

Guds skaperverk verdig. Vi bør tvert imot holde

oss til den anti-imperialistiske politikken Moses

forfekter: ettergivelse av gjeld, omfordeling av

eiendom, åpenhet for immigranter, tilrettelegging

for at de fattige kan drive ettersanking på

åkrene, eldreomsorg, faste vekt-standarder på

markedene, ikke ta renter på lån eller bedra andre,

til og med å hjelpe sine fiender – himmelvidt

forskjellig fra det romerske imperiet.

Johannes’ språkbruk kunne ikke vært klarere:

Vi må komme oss ut av henne, bokstavelig talt

trekke oss ut. La oss si det som det er: Dette er

tekster som bør ha aldersgrense. Unger, dere

må gjerne bla videre og se på bildene. De sakkyndige

påpeker at dette er erotisk ladet språk

og at ordene Johannes bruker er de samme man

bruker for å beskrive coitus interruptus – å avbryte

samleiet før klimaks. Når Johannes snakker om

den dampende elskoven med det romerske imperiet,

kaller han kirken til å «trekke seg ut av

henne» – forlate romansen med verden og heller

bli kurtisert av Gud, huske sin første kjærlighet

og avvise alle andres. Jeg er sikker på at han fikk

leserne sine til å rødme. Men det er ikke enkelt å

trekke seg ut av et forhold basert på avhengighet

og romantikk, dyre gaver og blendende skjønnhet.

Særlig ikke når bruden er så vakker som

Roma eller Amerika.

Sitat slutt.

I alle disse artiklene i serien om den nye herlighetsteologien velger jeg å skyve mitt eget bibelsyn til side (se nedenfor) og skrive med utgangspunkt i et bibelsyn de fleste korsveifarere vil kunne kjenne seg noenlunde igjen i. Dersom vi for et øyeblikk glemmer skeptiske innvendinger som kan reises mot at Gud skulle ha valgt å åpenbare for Johannes hvordan det kommer til å gå i de siste dager, og i stedet ganske enkelt antar at ovenstående tekst har relevans for dagens situasjon (selv om ingen av oss vet hvor mange dager eller årmillioner menneskeheten har igjen her på jorden), mener jeg det er noen spørsmål det er naturlig å stille Haw og Claiborne, samt deres tilhengere i Norge og andre steder. Blant annet disse:

• Hvilket politisk system i dagens verden er det som minner mest om skjøgen i åpenbaringsboken?
• Hvem er blitt drukne på hennes «kultur-coctail»?
• Hvem har involvert seg mest intimt i hennes horelevnet?
• Hvem har hatt fordel av å spille på lag med hennes skjøge-system?
• Hvor i kirkelandskapet finner vi dem som i størst grad har jattet med på det som er opportunt og politisk korrekt, og som derfor har det mest akutte behovet for coitus interruptus?

Ensretting eller takhøyde

På side 12 i Gudsrikets gåte – stemmer fra korsveibevegelsen drøfter Knut Grønvik noen generelle trekk i dagens samfunn, og bemerker:

• Også dronning Konformitet svinger pisken. Politisk ukorrekte oppfatninger, ikke minst på etikkens område, har trange kår.

Joda, her er han utvilsomt inne på noe. Men hvordan er det med konformitetspresset innen Korsveibevegelsen? Og hvordan er det med toleransen for politisk ukorrekte oppfatninger, ikke minst på innvandrings- og integreringspolitikkens områder?

I egenskap av korsveiprest skriver Grønvik blant annet følgende på Korsveis hjemmesider (min uthevelse):

• I norsk kirkelig sammenheng har vanligvis de klare svar stått høyere i kurs. Man har ønsket klare – for ikke å si: klarere – linjer, og disse har gjerne fungert som skillelinjer mellom ulike kristelige grupperinger, mellom godtatt og ikke godtatt teologi, arbeidsform, livsstil og så videre. Eller som retningslinjer og kjøreregler for å kunne holde stø kurs gjennom tidsåndens storm og gi entydige svar til de usikre som spør. I Korsvei har vi ønsket å stå sammen om å spørre, invitere til å lete i fellesskap. Dette betyr naturligvis ikke at vi står helt uten svar eller at vår bevegelse er uten retning. Men også de svarene vi har antydet, har noe foreløpig og spørrende over seg.

Etter min vurdering fremstår Korsveibevegelsen som litt for lite spørrende når det gjelder problemstillinger som har med innvandring og nasjonalisme å gjøre. Jeg håper deltagere både på årets og senere års korsveifestivaler vil begynne å stille flere kritiske spørsmål,og jeg håper korsvei-lederskapet vil spørre seg selv hvordan man kan gi rom for større mangfold og meningsbrytning på dette området enn hva vi hittil har sett.

To typer herlighetsteologi

Dette er den tredje og siste artikkelen i en serie om det jeg har valgt å kalle den nye herlighetsteologien. Den første artikkelen inneholder en generell drøftelse og sammenligning av de to typene herlighetsteologi. Den andre artikkelen kritiserer det jeg mener er tvilsom bibelbruk hos de nye herlighetsteologene.

Det finnes altså både en gammel og en ny type herlighetsteologi, slik jeg ser det. De to er svært forskjellige, men har i stikkords form likevel følgende felles kjennetegn (se første artikkel for en grundigere drøftelse av dette):

• Man overdriver visse skriftsteder.
• Man overser andre skriftsteder.
• Man svermer for utopiske forestillinger om hva slags verden det er mulig å skape her på denne jord.
• Man neglisjerer ubehagelige erfaringer og uønsket erkjennelse.

Mange vil nok nikke gjenkjennende dersom jeg antyder at den klassiske herlighetsteologien har en høyreideologisk slagside. Men man har kanskje litt tyngre for å svelge en påstand om at den nye herlighetsteologien har en venstreideologisk slagside. Det tror jeg imidlertid den har. Og fordi jeg mener at både Korsvei og Strek bærer preg av herlighetsteologisk tankegods (av den nye typen), mener jeg også at man der i gården kunne ha godt av en og annen kursjustering.

Politiske brytninger mellom høyre- og venstreideologiske standpunkter bør til enhver tid finne sted i et sunt demokrati. En jordnær, bærekraftig og troverdig spiritualitet bør imidlertid være hevet over denslags. Og Jesu legeme bør ikke splittes opp langs politiske skillelinjer.

Og hvis det er noe som kjennetegner enhver form for herlighetsteologi, så er det at den ikke er bærekraftig. Hvorfor det? Fordi den i sitt innerste vesen er virkelighetsfornektende i stedet for å være sannhetssøkende. Derfor vil også dens dogmer være falske, i stedet for å være i harmoni med virkeligheten. La oss ikke glemme at virkeligheten alltid går av med seieren til slutt.

Litt mer utførlig om bibelsyn

Jeg skal ikke gjenta for tredje gang alt det jeg allerede har skrevet om bibelsyn i de to foregående artiklene i denne serien, bare nok en gang – i håp om å unngå misforståelser – presisere at jeg har valgt å skyve mitt eget bibelsyn til side, i håp om å kunne kommunisere bedre med målgruppen.

Interessant nok viser det seg at Strek 3/2011, som dumpet ned i postkassen i går, og som jeg først i dag har fått tid til å bla litt i, er et temanummer om Bibelen og bibelsyn. Ikke bare det, men Olav Elgvin har en morsom, lettlest og treffende gjennomgang av ulike bibelsyn i sin artikkel Slik skaffer du deg et bibelsyn (side 24 – 29). Der har han innordnet de ulike bibelsynene på en skala ettersom i hvor stor grad man stoler på, har tillit til eller føler seg forpliktet på det som står i Bibelen. Trinn 1 på skalaen er det syn at Bibelen er en skadelig og undertrykkende bok, mens trinn 7 er reinspikka fundamentalisme.

Denne artikkelserien er skrevet med utgangspunkt i bibelsyn 5/6 på Elgvins skala (som jeg foreslår at den blir hetende fra nå av). Dette – sammen med en og annen firer – er nok det man som oftest vil støte på i Korsvei-sammenheng.

For den som måtte føle behov for å plassere meg i dette landskapet, kan jeg si at jeg vokste opp i et miljø der bibelsyn nr 6 eller 7 var standard (og der 5 strengt tatt var på utsiden av det som, i henhold til menighetshåndboken, kunne aksepteres). I løpet av tenårene ble jeg etter hvert en ivrig og overbevist syver. I løpet av 1990-tallet kom jeg imidlertid til den erkjennelse at dette var uholdbart, hvilket førte meg inn i en smertefull troskrise. I dag er jeg nok en firer, med visse femmertendenser, og jeg kjenner jeg meg godt igjen i noe av det Elgvin skriver om de prosessene som kan føre en person til bibelsyn nr 4.

Forøvrig registrerer jeg rett som det er, senest i går, at en del her på VD mener at når slike som meg skal omtales, da bør «kristen» skrives i anførselstegn. Jeg skjønner at det kan være mer enn bare bibelsynet mitt som ikke finner nåde for visses øyne, men jeg synes jo likevel det er både trist og tankevekkende at det er såpass stor aksept for at noen på denne måten setter seg til dommer over andres overbevisning og samvittighet.

Konklusjoner og oppsummering

Noen vil utvilsomt mene at mine anklager om herlighetsteologi er urimelige. Vel, dersom man ikke bare ønsker å se at brysom kritikk fortest mulig blir senket i glemselens hav, men virkelig ønsker å finne ut om det kan være noe i dette eller ikke, da foreslår jeg at de rette personene i Strek- og Korsvei-systemet sørger for at følgende spørsmål blir grundig belyst:

• Kan det stemme at man innen Korsveibevegelsen har en tendens til å legge overdrevent stor vekt på visse skriftsteder?
• Kan det stemme at man innen Korsveibevegelsen har en tendens til å overse andre skriftsteder?
• Kan det stemme at man innen Korsveibevegelsen har en tendens til å sverme for utopiske forestillinger om hva slags verden det er mulig å skape her på denne jord? For eksempel når det gjelder menneskenaturens evne til å leve harmonisk sammen med folk fra andre etniske grupper enn ens egen, eller når det gjelder våre muligheter til ikke bare å redusere, men langt på vei også fjerne fattigdom og ulikheter (jf Matt 26:11)?
• Kan det stemme at man innen Korsveibevegelsen har en tendens til å neglisjere ubehagelige erfaringer og uønsket erkjennelse? Alternativt at man unnlater å skaffe seg innsikt man på forhånd vet at kan komme til å tvinge frem smertefulle revurderinger?

Dersom svaret på minst ett av disse spørsmålene skulle vise seg å være ja, er det da i det hele tatt noen som – innerst inne – er i tvil om at det vil være best å gjøre noe med saken?

Dersom svaret på samtlige av disse spørsmålene skulle vise seg å være ja, kan det da være noen som helst tvil om at det haster med å få korrigert kursen?

Jeg avslutter også denne gangen med det som har vært gjennomgangsaforismen i artikkelserien: «Ingen kan spre slikt mørke som de som har sett lyset» (hat tip Nils-Fredrik Nielsen, Inge Westly og Gudsrikets gåte).