Gjør mot andre…fordi det er i din egeninteresse

Tvert imot – det mest etisk korrekte for ethvert menneske er å handle i rasjonell egeninteresse, slik at alle dine handlinger kan etableres som prinsipper som andre kan følge, slik at mennesker kan leve fredelig side om side.

Denne kronikken er en oversettelse med noen endringer fra en kjent norsk liberalist/ objektivist som heter Onar Åm, samt mine oppfølgende spørsmål. Hans artikkel kom istand fordi jeg i mange år har lurt på om man bør leve etter pliktetiske/deontologiske eller konsekvensetiske prinsipper. Skal man gjøre den rette handling uansett konsekvenser eller skal man avvise regler og prinsipper og konsentrere seg for eksempel om mest nytte for flest(utilitarisme)? Jeg spurte Onar og han konkluderte med at dette er en falsk dikotomi.

Hvorfor skal vi ikke drepe? Fordi det er galt å ta andres liv og hvis vi hadde laget prinsipper om at alle skulle drepe hverandre, så hadde alt menneskelig liv opphørt. Altså deontologisk.

Hvorfor er mennesket utstyrt med et moralsk kompass? For å fremme vår eksistens og overlevelse. På det aller mest grunnleggende nivå eksisterer moralen pga konsekvensene den leder til – at vi lar andre leve. Den biologiske funksjonen av rett og galt fremmer liv. Altså konsekvensialistisk.

Begge deler er altså sanne – dermed kan de ikke alltid være motstridende og er ikke en dikotomi.

Alt som eksisterer har en identitet. Å være er å være NOE, å ha en natur, å være endelig og definert. Felles for alt som lever er at det kan dø. Et liv er en prosess. Hvis prosessen opphører, så opphører vi. Prosessen er en del av vår identitet som levende vesener. Dødelighet er en viktig del av vår identitet. Fordi vi er dødelige, er den definerende delen av vår livs-prosess at vi begår selv-genererende, selv-oppholdende og selv-definerende handlinger. Å leve er å jobbe for å overleve. Jobbe tolket utvidende som å jobbe for de grunnleggende livsnødvendigheter, men også for vår egen lykke. Hvis vår egen lykke er å hjelpe andre, så er det å jobbe for andre i vår egeninteresse.

Det følger at selv-interesse er bygget inn i alle levende vesener som del av deres biologiske identitet. Å leve er å være selv-interessert. Å leve er å være seg selv og den definerende naturen ved selvet er å jobbe for å opprettholde dets egen eksistens. Egoisme er etikken om å handle i egeninteresse. Dette kan omskrives:

Selv-interesse er å handle i samsvar med ens egen natur. Egoisme er den menneskelige naturs etikk.

Dette postulatet om hva egoisme er transformerer spørsmålet om rett og galt til en studie i den menneskelige natur. Hva er rett blir til hva er den menneskelige natur. Svaret er: Mennesker er rasjonelle, sosiale, konseptuelle vesener. Det betyr at det er rett handling for oss å leve i fred med andre mennesker, å være prinsipielle, å være rasjonelle og å være produktive og ærlige. Alle disse tingene er nødvendige for å eksistere som mennesker. Å være irrasjonell er å begå mentalt selvmord. Hjertet slår, men vi er ikke lenger menneskelige.

Å handle i samsvar med vår natur garanterer ikke suksess, men tillater oss å eksistere som det vi er - mennesker. Å handle mot vår natur leder til selv-utslettelse, til at vi lever som dyr eller verre.

Vi kan ikke velge ikke å ha en filosofi, vi kan bare velge hva slags filosofi vi følger. Som konseptuelle vesener må vi tenke og handle prinsipielt, vi kan ikke velge ikke å generalisere og tenke prinsipielt. Vi kan bare velge hva slags prinsipper som skal styre livet vårt.

Som en konsekvens av dette tvinger vår natur oss til å leve og handle deontologisk. Fordi vi er abstrakte, konseptuelle vesener, så vil våre liv være ledet av prinsipper. Det er i vår egeninteresse å programmere vårt moralorgan med og leve etter de prinsippene som er mest optimalt i samsvar med vår menneskelige natur.

Deontologi og konsekvensialisme er samlet i et maxime kjent som den gyldne regel: Gjør/gjør ikke mot andre det du rasjonelt ønsker/ikke ønsker at andre skal gjøre mot deg. Hvorfor? Fordi du ikke er det eneste konseptuelle vesenet i verden. Alle mennesker lærer av sine handlinger og generaliserer og utleder det de observerer til prinsipper om verden. Hvis de observerer mennesker som lever uærlig og voldelig som et prinsipp, så vil de oppfatte at dette er normalt og leve eller måtte leve etter de samme prinsippene. Prinsipper sprer seg. Hvis dine prinsipper er irrasjonelle og skader andre, så ikke bli forbauset om andre handler likedan mot deg.

Generelt: Konsekvensen av å leve i forhold til et maxim er at det tenderer mot å bli en universell regel for alle mennesker. For å unngå dårlige konsekvenser og for å oppfordre til gode konsekvenser bør man generelt handle mot andre slik man rasjonelt ønsker at andre skal handle mot en selv.

Merk at dette gir oss en konsekvensialistisk forståelse av hvorfor vi generelt bør handle i samsvar med prinsipper og bare unntaksvis bevege oss vekk fra dem. Bruk av tvang og makt er normalt en dårlig ide, fordi det generaliserer og etablerer prinsipper om tvang mellom mennesker, som ikke er i vår selv-interesse. I nødstilfeller må vi bruke tvang og vold for å overleve.

Når den menneskelige natur på rett måte forståes og identifiseres vil den rette etikk oppstå som en naturlig nødvendighet.

[ http://onarki.no/blogg/2011/02/objectivist-ethics-deontological-or-consequentialist/ ]

Det jeg ønsker å problematisere da jeg oversatte denne artikkelen er samfunnets og de fleste norske individers automatiske aksept for tvang som en god og rett metode i møte med utfordringer.

Er det rett å bruke tvang mot andre mennesker? Kan vi lage prinsipper som forteller oss at tvang er rett metode og moralsk og etisk forsvarlig? Kan noen her presentere det for meg?

Alle vil akseptere at to mennesker ikke har rett til å starte et demokrati og tvinge tredjemann med mot hans vilje, men dette enkle prinsippet avvises i møtet med et større antall. Hvorfor? Hvorfor blir det som er helt feil plutselig helt riktig pga skaleringen?

Menneskerettighetene avviser slaveri. Likevel innrømmer de positive rettigheter(rett på det andre produserer). Det betyr at noen må være slave deler av sin tid for at andre skal få oppfylt sine rettigheter. Menneskerettighetene er dermed i konflikt med seg selv. Jeg er ikke den første til å påpeke dette, men vil minne om det. Negative rettigheter er innlysende: Fravær av tvang, fravær av å bli nektet ytring, fravær av å bli nektet organisasjonsfrighet. Negative rettigheter koster ingenting(bortsett fra rettsstaten). Positive rettigheter fremtvinger delvis slaveri – noen eier andres tid, fordi de ikke kan klare seg selv.

Vårt demokrati er basert på tvang. Flertallet 51%, tvinger mindretallet 49% med seg mot deres vilje på en hel rekke ting. Vi forklarer det med at vi ikke har andre måter å løse uenigheter på. Har vi ikke? Liberalisme forfekter ideen om at det faktisk eksisterer mennesker som ønsker å løse disputter på en fredelig måte uten bruk av tvang og parallellt hjelpe de som er i nød. Dermed har jeg falsifisert påstanden om at velferdsstaten er den eneste mulige løsningen på disse to utfordringene. Det eneste vi faktisk er avhengig av er en rettsstat som håndhever tvang i selvforsvar.

Hvis tvang er et gode, hvorfor har vi ikke mer av det? Hvorfor ikke 100% tvang i det godes navn. Det er selvsagt forsøkt og har feilet katastrofalt med hundrevis av millioner drepte i dets kjølvann. Likevel tror mange at delvis tvang vil føre til frihet der fremme. Et utopisk mål som aldri har vært realisert. Pedagogisk sett er ideen absurd. Tvang skal føre til frihet? Pedagoger tenker at det vi ønsker å oppnå må demonstreres i praksis. Ingen lærer noe av tvang – man bare forholder seg til det. Man lærer av prøving og feiling, rett metode demonstrert eller grensesetting – ingen av de forutsetter tvang mot fredelige.

Hvorfor er ikke all tvang bra? Hvorfor regnes noen former for tvang som bra, mens andre regnes som dårlige? Pga konsekvensene det fører med seg? Normalen er å pakke inn tvang i usanne floskler som ”spleiselaget”(jeg har aldri opplevd tvangsspleising), fremfor å argumentere prinsipielt for en type tvang og mot en annen. Det er nemlig mye vanskelige enn å slå om seg med store ord og hevde at for eksempel sosialisme har enerett på å være av det gode, mens de som avviser sosialisme er av det onde.

Å slippe å ende i helvete og å få sitte med gud må da være det ultimate gode. Likevel er alle sosialister motstandere av å lage masse tvangssystemer for tro. Hvorfor? Hvis noe mål kan sies å hellige midlet(tvang), så må det da være å ende opp i paradis. Problemet er selvsagt at sosialister ikke tror på de kristnes utopia, de tror bare på sitt eget. De begrunner ikke tvang prinsipielt, men vha motiv. Sosialisters motiv er det eneste motivet i verden som legitimerer tvang. Høres dette riktig ut?

Det er moralsk sett rett handling å hjelpe de som er i nød, men skal vi virkelig tvinge hverandre til å gjøre det? Er det riktig at 100% av nordmenn tvinges til å betale totalt mellom 70-80% skatt for å hjelpe 1% som ikke klarer seg selv? Er det forsvarlig å ha ansatt 900 000 mennesker i det offentlige for å hjelpe? Har ikke velferdsstaten vokst seg for stor? Sosialister påstår at enhver begrensning i skatter betyr å ta noe fra noen som har rett på det. Hvem har rett på hva eller behov for hva? Finnes det noen øvre grense for behov? Svaret er nei. Det finne altså ingen øvre grense for en sosialists moralske rett til å ta fra andre for å refordele det(og selvsagt beholde masse selv). Yppersteprestinnen i sosialisme, Gro Harlem Brundtland, ble avslørt som en som ikke ønsket å bidra når hun kunne slippe og som benyttet våre velferdsgoder skamløst uten å bidra.

Tvang og sosialisme er to sider av samme sak. Hadde det ikke vært hyggelig om sosialistideologene erkjente dette enkle faktum og at Jens snakket mer om all den tvangen han mente vi alle måtte underkaste oss fremfor å pakke det inn i ord som ”spleiselaget”? Har ikke alle nordmenn rett til å lære at det finnes både deontologisk tvang og frihet? Hvorfor skulle noen ha interesse av å holde dette skjult?

La oss ta utgangspunkt i empiri om individet og etablere etikk som logisk oppstår fra denne empirien, fremfor å fortsette i all evighet med å akseptere sosialismens dogme om at bare sosialismen er av det gode og at ingen vil hjelpe andre om de ikke blir tvunget(misantropi). Kollektivismen har feilet og drept i hundremillionersklassen, la oss prøve individualisme/liberalisme de neste hundre år. Dens menneskesyn er uklanderlig positivt, den påstår rett handling fremfor sosialismens feil handling som søker godt resultat, den kan umulig gjøre det verre enn sosialisme og rett handling kan jo faktisk føre til et godt resultat for mange.

Sindre Rudshaug