Rase og rasehygiene på norsk - I: Psykiatriens rolle

(Dette er tredje artikkel i en serie om raseteorienes og rasehygienens historie. Tidligere artikler er Rasehygienens amerikanske røtter og Raseforestillingenes røtter.Artiklene er reviderte utdrag fra boka ”En landevei mot undergangen” av Olav Rune Ekeland Bastrup (Universitetsforlaget 1996). På grunn av emnets størrelse har jeg funnet det mest hensiktsmessig å dele inn stoffet i flere artikler.

Artiklene publiseres som perspektivstoff til kritisk refleksjon rundt debatten om rase foranlediget av Ole Jørgen Anfindsens artikler på Verdidebatt og boka ”Selvmordsparadigmet”).

RASENDE FESTLIG

Raseteorier kan være rasende festlige. Allerede på 1860 tallet hadde Norges første medisinaldirektør (helsedirektør), psykiateren Ludvig Dahl, utstyrt sitt kontor med utbrettskart med fargelegging av kommuner med godt og dårlig arvestoff.  Selv hadde han drevet med skallemålinger på samer. Han var tidlig ute – på 1860-tallet var rasebiologiske teorier ennå et stykke fra å få gjennomslag i Norge.

Hans etterfølger i det høye embetet, Michael Holmboe, tok det et skritt videre. I 1898 fremsatte han den teori at den kortskallede kystbefolkningen i Lister og Mandal amt pga degenerasjon var mer utsatt for sinnssykdom og hadde lavere intelligens enn langskallene i de indre fjellbygder. Holmboe støttet seg på den norske lege og antropolog Carl Arbo skallemålinger av norske rekrutter. Arbo hevdet om sørlendingene at de hadde "en eiendommelig Veghed i aandelig og legemlig henseende" samt at de i "i mærkelig grad (var) ængstelige, nervøse, sytende, uskikkede til arbeid, hvortil der fordres udholdenhed, legemlig og aandelig modstandskraft eller idet hele et kraftig nærvesystem og spændstighed."

Blant størrelser som gikk god for Arbos funn var Armauer Hansen, leprabasillens overvinner, og historikeren Ernst Sars. Arbo og Sars mente sørlendingenes sørgelige tilstand skyldtes at distriktets beste avlsindivider hadde gått tapt i slaget ved Hafrsfjord!

For ordens skyld: De her nevnte navn er menn som alle ruver i norsk vitenskapshistorie.

Men så mye for vitenskapen. Tankene var nemlig ikke særlig originale. Det var den franske psykiateren Benedict-Augustine Morels teori om degenerasjon som lå bak. De slo på denne tiden gjennom over hele Europa og syntes for en stund å være en slags forklaring på alt som var galt. Ifølge Morel hadde "sjelelige abnorme individer" en tendens til å søke sammen og blande sitt arvestoff med hverandre. Dette resulterte i en akkumulering av dårlig arvestoff som igjen førte til at sjelelige forstyrrelser ble grovere og mer alvorlige for hver generasjon. Morels teori skulle gjennom noen tiår gi opphav til både kreative fantasier og de mest spektakulære dommedagsprofetier.  Lenge før nazistisk ideologi begynte å sette spor etter seg, var rasehygienisk tankegods stuerent så vel blant våre fremste psykiatere som blant arbeiderbevegelsens og marxismens ledende talsmenn. Også i Norge.

Innenfor fagfeltet biologisk psykiatri har imidlertid Norge et navn som ruver også internasjonalt: psykiateren Rolv Gjessing, gjennom en mannsalder direktør og overlege ved Dikemark sykehus. På 1920-tallet plukket han opp tråden fra Ludvig Dahl og foretok såkalte antropometriske undersøkelser av samer og kvener på Finnmarksvidda, dvs. måling av hodeskaller og kroppsformer. Med utgangspunkt i metereologen Vilhelm Bjerknes' metode for å registrere meteorologiske variasjoner utviklet Gjessing et kurvesystem til registrering av schizofrene prosesser. Hypotesen var at det var et sammenfall mellom indre og ytre sykdomsforløp, m.a.o. at psykisk lidelse og bestemte fysiske og biologiske karakteristika hørte sammen. Gjessings arbeid, «Die Kautokeinolappen», utgitt i Tyskland i 1934, innkasserte ham stor heder. Det ble gjenutgitt i England i 1975 og så sent som i 1983 i Kina. Internasjonalt regnes verket fortsatt som en av eugenikkens klassikere.

Rasehygiene og psykiatri – samme sak?

Psykiatrien etablerte seg fra 1850-tallet av som en selvstendig medisinsk vitenskapsgren, og det var psykiatrien som i første omgang fremmet den rasebiologiske tenkning i Norge og som i hovedsak skulle bli den fremste entreprenør for rasehygieniske tiltak. Sammenhengen er egentlig nokså logisk. Psykiatriens formål er å søke forklaring på og behandling av avvik i sosial adferd, og rasehygienens formål er i stort det samme: å eliminere de biologiske årsaker til uønsket sosial adferd.

Det var imidlertid først på 1920-tallet at psykiatrien virkelig fikk luft under vingene og begynte å underlegge seg virkeligheten i sitt eget bilde av den. Denne ekspansjon av psykiatriens aksjonsradius har fortsatt frem til i dag og har gjennomtrengt mer og mer av hele vår virkelighetsforståelse. Hele den menneskelige virkelighet, og noen ganger selve samfunnet, er blitt diagnostisert ut fra psykiatriens postulater om sykt og friskt. Psykiatrien har blitt en slags vitenskap om alt og dens konsept av virkeligheten har ofte tendert mot religionssubstitutt. Alt som ikke lar seg forklare ut fra synlige ytre årsaker tilskrives indre, usynlige årsakssammenhenger, og med arvebiologien som en metafysisk nøkkel i siste ledd av kausalkjeden.

I samme takt som psykiatriens aksjonsradius ble utvidet fra ca 1920 av, vant også den rasehygieniske tenkning frem inntil Hitlerregimets rasehygieniske grusomheter foreløpig – men høyst foreløpig – gjorde den politisk ukorrekt. Men de rasebiologiske postulatene har ligget der – og ligger der fortsatt – som mer eller mindre uuttalte premisser for psykiatriens vitenskapelige selvforståelse, og deres talsmenn står i dag sterkere enn noen sinne.

Psykiatrien vokste frem på en bølge av vitenskapsoptimisme i siste halvpart av 1800-tallet. Psykiatrien strevde imidlertid med å vinne innpass i naturvitenskapenes gode selskap, og særlig hos sin egen morvitenskap, medisinen. Det henger fortsatt igjen – psykiatrien betraktes den dag i dag som medisinens stebarn og står lavest i rang. I motsetning til andre medisinske vitenskapsgrener har psykiatrien alltid strevd med å dokumentere sin samfunnsmessige nytteverdi. Til sjuende og sist er det resultatene som teller. De var i psykiatriens første tiår ytterst magre. Psykiatrien kunne nok forklare årsakssammenhenger, men det skulle gå lang tid før den fikk instrumenter til å kunne behandle. Med rasehygienen skaffet psykiatrien seg det vitenskpelige alibiet den manglet. Med rasehygienen fikk psykiatrien et instrument som kunne gi synlige resultater.

Et kulturhistorisk perspektiv

Sammenhengen mellom psykiatri og rasehygiene kan fullt ut forstås bare ved å se den i et kultur- og mentalitetshistorisk perspektiv. Første verdenskrig markerer et mentalitetshistorisk skille der et mer pessimistisk menneskesyn erstattet 1800-tallets opplysningsoptimisme. Norsk sosiallovgivning hadde undergått substansielle reformer i tiden rundt århundreskiftet og var preget av denne optimismen. Vergerådsloven av 1896 og straffeloven av 1902 vakte internasjonal oppsikt ved sin sterke vektlegging av de sosiale aspektene i behandlingen av personer med uønsket atferd. Barn med problemadferd skulle oppdras til å bli nyttige borgere. Kom de bare under riktig påvirkning og ble oppdratt med egnede midler, ville det syke rette seg opp og ajourføres med den borgerlige standard for god oppførsel. Det var lærernes og pedagogenes glanstid i norsk sosialhistorie og med kirke, kristendom og venstresak som ideologisk autorisasjonsinstans. Straff skulle heller ikke være gammeltestamentlig hevn, men sosial rehabilitering. Om de ytre forhold ble lagt til rette og man ble satt under positiv påvirkning, ville selv den hardbarkede kriminelle skikke seg. Dette var oppdragelsesanstaltenes storhetstid. Norge lå langt fremme internasjonalt i å promotere en aktiv, aksjonsrettet sosialpolitikk der samfunnsonder først og fremst ble forstått som sosiale onder som kunne angripes politisk og moralsk.

Det pessimistiske paradigmeskifte

Resultatene var imidlertid magre, og når de uteble, ble tvangsmidler siste tilflukt, noe vi har fått en påminnelse om den senere tid i filmen om overgrepene på Bastøy skolehjem i nettopp disse årene. Første verdenskrig gav 1800-tallets borgerlige optimisme et grunnskudd. Sosialdarwinismens fikk sin storhetstid. Og det var i dette desillusjonerte klima at psykiatrien sakte fant sin plass. Samtidig slo påvirkningen fra amerikansk testpsykologi for fullt inn også i Norge.

I 1918 og 1920 ble det holdt to større konferanser i Kristiania i regi av det nyetablerte Norsk Barnevernsråd, ledet av teologen Ingvald B. Carlsen, generalsektretær i Omstreifermisjonen, og som ble fulgt opp med symposier på nordisk nivå. Inviterte foredragsholdere var nestorene i norsk psykiatri, Ragnar Vogt (Gaustad) og Sigurd Dahlstrøm (Ullevål sykehus). Disse symposiene startet en prosess med klarere differensieringer av de ulike klientgrupper som de offentlige institusjonene tok hånd om, enten det var sinnsykeasyl, åndssvakehjem eller oppdragelsesanstalter og skolehjem. Klientgrupper som ble ansett som uimottagelige for pedagogiske tiltak ble sortert ut og henvist til psykiatrien. Norge hadde siden 1850 hatt en massiv oppbygging av institusjoner, men hvilke klientgrupper som havnet hvor, var nokså tilfeldig og avhengig av hvilket system som først hadde nappet tak i en. Det var vanntette skott mellom institusjonskategoriene og den faglige utvekslingen mellom de ulike sosialfaglige profesjonsgruppene liten. Med disse symposiene ble en prosess innledet med nedbygging av kunstige skiller og en større finsortering av klientgruppene. En større og stadig økende andel ble henvist til psykiatrien og sinnssykeasylene, og da særlig den såkalte "restkategorien" som særlig skolehjemmene hadde tatt seg av, dvs de med vanskeligst adferd.

Under disse symposiene ble rasehygieniske tiltak lansert for første gang. Det sosialøkonomiske motivet var sterkt fremme. Samfunnet pådrog seg store kostnader ved at «mindreverdig» liv fikk formere seg ukontrollert.

Psykiatrien skiller klinten fra hveten

Samarbeidet som kom i stand mellom ulike sosialfaglige profesjonsgrupper, representerte noe nytt og var uttrykk for et paradigmeskifte, der en psykiatrisk forståelse av sosialt avvik spiste seg inn på et stadig større område og ble mer og mer hegemonisk. De ulike klientgrupper ble ikke lenger klassifisert ut fra moralske og pedagogiske kriterier – som ”moralsk tilbakestående”, ”sædelig fordærvede” ”sinker”, ”haabløse”, ”depraverte”, ”forvorpne”, ”abnorme” etc. Psykiatriens definisjonsapparat trengte inn i stedet, moralske og pedagogiske definisjoner ble erstattet av medisinske. En revisjon av skolehjemsystemet i 1921 førte til at psykiatrien ble gitt vide fullmakter til å definere klientgrupper inn og ut av de ulike institusjonskategoriene. Den amerikanske testpsykologiens kvotering av intelligensgrader ble retningsgivende for den finsortering som begynte. Men bak dette igjen lå Morels degenrasjonsteori.

Med psykiatriens ekspansjon ble fokus mer og mer flyttet mot det organiske og arvebiologiske. Et optimistisk menneskesyn, der troen på menneskers muligheter bare de ytre forhold ble lagt til rette hadde vært det retningsgivende, ble erstattet av et deterministisk, der arv og biologi ble sett på som den altoverskyggende, skjebnebestemmende kraft.  Det overordnede diagnostiske kriterium ble mengden av godt eller dårlig arvestoff. Psykiatrien var blitt den nye tids presteskap som skulle skille klinten fra hveten.

Psykiaterne som rasehygieniske ryddegutter

Viktigst av alt var likevel dette. Psykiatrien ble på denne måte også en politisk aktør som kunne legitimere sin nytte som sosial kontrollinstans i samfunnet, ryddegutten som luket ugresset bort. Psykiatriens samrør med herskende politiske ideologier hører til de mørkeste kapitler i dens historie. Den tyske psykiatriprofessor og antropolog Eugen Fischer uttrykker dette på talende vis i en artikkel i 1943 i Deutsche Allgemeine Zeitung:

”Det er en sjelden og stor lykke for en teoretisk vitenskap å få blomstre i tider da den blir ønsket velkommen av den herskende ideologien, og da resultatene straks kan tjene statens politikk.”

Mer enn de fleste vitenskaper har psykiatrien vært tilbøyelig til å blande faglige ambisjoner med ideologiske og stille seg til tjeneste for det til enhver tid herskende politiske regime. Historien har ettertrykkelig vist at psykiatrien under dekke av rasjonell vitenskapelighet svært lett har latt seg utnytte til fordel for herskende ideologiske og politiske interesser i et samfunn. Sovjetregimets systematiske bruk av psykiatri i undertrykkelsen av politiske dissidenter er det mest åpenbare eksemplet. Men med det arvebiologiske forståelseskomplekset som utgangspunkt ble sammenblandingen av det vitenskapelige og det politisk ideologiske ganske subtilt og ugjennomskuelig.  Overgangen mellom de to kategoriene var flytende. Politikk legitimerte seg ved å vise til vitenskap. Vitenskap legitimerte seg ved å vise til politikk.

Også i Norge ser vi denne sammenblandingen i måten våre fremste psykiatere legitimerte seg på. Samfunnsnytten stod som regel foran det som burde vært psykiatriens overordnede perspektiv: å tjene den enkelte pasient. Igjen og igjen spilte våre fremste psykiatere ut det sosialøkonomiske kortet. Rasehygieniske tiltak kunne spare staten for store utgifter. Det var psykiatrien som gav dette tankegodset vitenskapelig legitimitet. Langs denne argumentatoriske aksen kunne psykiatrien begrunne sine bestrbelser på økte bevilgninger og stadig sterkere inntrengning på flere og flere områder av samfunnslivet. Rasehygiene skulle bli et medisinsk spesialområde under psykiatrien. Med steriliseringsloven av 1934 ble psykiaterne gitt autorisasjon til å definere hvem som kom inn under lovens indikasjoner for tvangssterilisering.

Psykiatri og menneskesyn

Det er ikke tilfeldig at psykiatriens ekspansjon begynte nettopp i det pessimistiske kulturklima som preget mellomkrigstiden. Psykiatrien  - eller rettere: psykiatriens forståelse av virkeligheten  - kan i seg selv sies å bygge på en grunnleggende pessimisme. Det er en sterk tradisjon i psykiatrien for å betrakte mennesket nærmest som et per definisjon patologisk fenomen som er prisgitt skjulte krefter i sitt indre. Psykiatrisk behandling har derfor ikke så mye bestått i å betone mennesket som en positiv mulighet, men i å ta kontroll over disse indre kreftene og dermed beskytte samfunnet mot sosialt uakseptabel adtferd.  Den ekspansjon psykiatrien opplevde i mellomkrigstiden, innebar derfor også at stadig større områder av menneskelivet ble dratt inn under dens kompetanseområde og gjort til gjenstand for diagnostisering  - til slutt selve samfunnet som sådant. Et særtrekk ved psykiatriens retorikk på 1920- og 30-tallet er nettopp bruken av sykdomsmetaforer i beskrivelsen av de trusler man mente samfunnet stod overfor.  Arvemessig «mindreverdige» mennesker ble brukt som bilde på en sykdomstilstand i selve samfunnsorganismen og som det var en samfunnssak å beskytte seg mot. Psykiaterne så på seg selv som samfunnets patruljeførere i kampen mot arvemessig degenerasjon. De var den nye tids presteskap som skulle beskytte samfunnet mot de skjulte truslene fra menneskets gener.

Psykiatrien innførte en fatalisme i synet på mennesket som brøt grunnleggende med de foregående generasjonenes behandlingsoptimisme. Med det arvebiologiske paradigmet som underlag ble det eksperimentert med stadig mer raffinerte behandlingsformer, og der fraværet av et humant menneskesyn førte til stadige overskridelser til det inhumane og krenkende. Psykiatriens neglisjering av det humane til fordel for det såkalt organolokalistiske (den forestilling at enhver sjelelig lidelse kunne lokaliseres til et organisk lyte) bygget på en arvebiologisk determinisme, der mennesket ses på som biologisk forutbestemt skjebne. De radikale og grovt krenkende kirurgiske behandlingsmetoder som psykiatrien tok i bruk, ikke minst lobotomien, var en logisk videreutvikling av dette menneskesynet, og det kan med rette spørres om psykiatrien har tatt et egentlig oppgjør med det.

Da Norge i 1934 innførte en steriliseringslov som åpnet for tvangssterilisering på rasehygieniske og psykiatriske indikasjoner, hadde noen av våre mest fremtredende psykiatere samt fremtredende representanter for arbeiderbevegelsen, arbeidet maurflittig i bakgrunnen. Steriliseringsloven var psykiatriens første juvel i kronen – ikke bare ved at den lyktes i sin kamp for å få loven vedtatt, men først og fremst ved at den fikk knesatt psykiatriske diagnoser som retningsgivende for hvordan loven skulle praktiseres og ved at psykiaterne ble tildelt en nøkkelrolle i forvaltningen av den. Der hvor den tyske steriliseringsloven, som var forbildet for den norske, foreskrev en dommer før tvangssterilisering kunne foretas, foreskrev den norske en psykiater!

I neste artikkel skal jeg redegjøre nærmere for den rasehygieniske debatten i forkant av steriliseringslovens innføring, innføringen av loven, sosialdemokratiets befatning med rasehygienisk tankegods samt den sosialdemokratiske helsedirektøren Karl Evangs rolle. I siste artikkel  skal jeg ta for meg teologers ulike tilnærminger til rasehygienisk tankegods.

Kilder: