Mystikerens møte med en navnløs Gud.

I norske teologiske miljøer er man tilsynelatende mest opptatt av troens horisontale dimensjon.  Den kirke jeg av tradisjon og loyalitet til mine forfedre tilhører forsøker jeg standhaftig fortsatt å tåle. Men det er en krevende øvelse. For den ligger spirituelt utmattet etter årevis med kjønnskamp og strid med “denne verdens fyrster”. Noe som selvfølgelig gjør noe med dens tjenere. Så debatten rundt Eckeharts teologica mystica er desverre en debatt, forskning og en inspirasjon som ikke har nådd oss

Men like etter krigen skrev H. Ludin Jansen en liten bok om Eckehart. Ikke den første jeg ville anbefale om der Meister. Men han har en fin stemningsskildring av mystikerens møte med Gud. En vakker fortrøstning for den som i ensomhet søker Gud i sitt  lønnkammer. Utenfor kirke og menighetsliv.Den kommer noe forkortet her:

Eckehart har møtt sin Gud i sjelegrunnen. Men før dette møtet kunne finne sted, måtte alt uvedkommende, alt skapt, alt forgjengelig vike plassen. Først da kom Gud. Det er et stille møte der den enkelte sjel i sin absolutte ensomhet søker ham som er alle tings opphav. Ingen salmesang lyder omkring ham, ingen menighet leser sin bekjennelse eller slutter opp om forbederens ord. Eckeharts Gud er den enkeltes Gud. Alene må mennesket vandre inn i sjelens kammer for å finne den ene. - - - - Han preker om den Gud som kommer i stille stunder da verden svinner for bevistheten, og selv deres røst ikke lenger høres som hyller Gud. - - - - Nå er det ham det gjelder, hans ensomme sjel. For dens skyld iverksetter Gud påny ennå en gang som tusen ganger før det samme fulle frelsesdrama, for Eckeharts skyld, for ham alene. Det er en navnløs Gud som kommer ham i møte, en ubeskrivelig, underlig Gud, fra en verden ulikt alt på jorden, men det er likefullt den Gud som skjenker frelse ved påny å la seg fødes, en Gud som tross navnløshet lar seg kjenne, nemlig fordi han er selve virkeligheten, “fordi han er den han er.”

Eckehart