Lise har en dårlig dag. For 38 minutter siden.
Per drakk for mye i går. For 1 time siden.
Thomas Seriemester! For 1 siden.
Guri gråter. 2 timer siden.
Guri er nå oppført som singel. 2 timer siden.
Kåre husker ingenting fra i går, sorry hvis jeg sa noe dumt i fylla. 3 timer siden.
Slik kan newsfeeden på Facebook ofte se ut. Aldri har jeg vært bedre orientert om livet til mennesker i nær og fjern bekjentskapskrets.
Utfordring. De fleste av de 494 vennene jeg har på Facebook og de fleste av de 367 kontaktene jeg har på MSN Messenger («msn») er ikke venner, men mer eller mindre tilfeldige kontakter. Kolleger, studievenner, gamle klassekamerater og så videre, mens noen få er nære venner og familie. Hvor vidt de har jobbet hele uka («klar for helg»), var fulle i går, spiser is (smileansikt) eller skal på hytta, er greit å vite, men sjelden noe jeg går og tenker lenge på.
Men så har jeg også en gruppe Facebook-venner og MSN-kontakter som jeg har eller har hatt en lederfunksjon overfor. Da kan det bli en utfordring å vite så mye. For hva gjør jeg med det jeg vet? Kateketen i Skårer menighet i Borg, Monika Skaalerud, var inne på dette i et innlegg på nettsiden ungdomsarbeid.no i vinter.
Kall. «Med den nye teknologien har vi uendelige muligheter til å følge med på hva som skjer i ungdomsmiljøet. (...) Vi får nesten mer informasjon enn vi ønsker, for med informasjon følger også følelsen av at vi har ansvar. Ikke bare for hva som skjer når de er i kirka, men også på fritiden. Vi ser og vet hva de holder på med, og vi jobber hardt med å prøve å lede dem inn på alternative veier,» skrev Skaalerud.
Selv om prestene i Den norske kirke har kjempet til seg mer «normale arbeidsforhold» de siste årene, må de fortsatt finne seg i å bli fortalt at presterollen ikke er noe de kan legge fra seg når de går hjem fra kontoret om ettermiddagen. Kallet gjelder hele døgnet. Trafikkulykker, akutt sjelesorg og representasjon holder seg ikke alltid innenfor kjernearbeidstiden.
Ingen veiledning. Men hva med en ungdomsarbeider i 40 prosent stilling, en kateket som prøver å begrense antall jobbekvelder, eller en frivillig ungdomsleder som presser inn en ukentlig korøvelse, en ungdomsgudstjeneste, en gospelkveld og et par weekendturer i semesteret?
Hverken Kirkerådet eller de store, kristne ungdomsorganisasjonene har noen veiledning om dette. KFUK-KFUMs sylferske Lederhåndbok har et avsnitt om grensesetting, men det handler om «hva», ikke «hvor mye» eller «hvordan unngå at det blir for mye».
Nettverket International Association for the study of Youth Ministry holder på med en undersøkelse for å kartlegge hvorfor ledere i kristent ungdomsarbeid blir utbrent (du finner link på ungdomsarbeid.no). Her kan hvem som helst legge inn anonyme opplysninger om utbrente folk de kjenner.
Utbrent. I undersøkelsen blir man bedt om å angi grunner til at vedkommende ungdomsleder trakk seg ut:
For mye kritikk
Mangel på selvtillit
Følelse av uegnethet
Slitasje på familieforhold
Følelse av mye rot i livet
Lei av å bruke tid på ungdom
Økonomiske problemer
Åndelig tørke
Dårlig kjemi med prest/pastor
Isolasjon og ensomhet
Selv om undersøkelsesmetoden i beste fall er uvitenskapelig, hilser jeg initiativet velkommen. Utbrente ungdomsledere er så altfor vanlige i norske menigheter.
Det jeg likevel savner, er en rubrikk om at ansvaret ble for omfattende. Norsk, aktiv kristenhet består i stor grad av ja-mennesker, folk som heller gjør mer enn mindre enn de har forpliktet seg til. Det gjelder ikke minst ungdomsledere. Så hva gjør de når Guri har kjærlighetssorg og gråter, Kåre går på fylla for å få oppmerksomhet fra de voksne, og Lise har en dårlig dag?
Her lukter det utbrenthet dersom man følger hjertet og den gode viljen hver gang. Og som jeg var inne på: Det er det mange i norske menigheter som gjør.
Trygve W. Jordheim, journalist
Enig? Uenig? Diskutér dagens kommentar
Start en ny debatt ved å velge «Nytt emne»
