Tvilernes klarsyn

Hvis du trodde skillelinjen i kirken gikk mellom konservative og liberale, var du ikke på Facebook påskemorgen. Det var jeg. Og de konservative kristne vennene mine: «Halleluja! Han er sannelig oppstanden!» Og de liberale: «Krist stod opp i påskemorgenrøde. Ære være Gud i det høye!» Hundre likes før klokken 11.

Selv listet jeg meg ut igjen uten å etterlate meg spor. Hva skulle jeg skrive? At det var en smule overskyet på fjellet i dag? God plass i løypene? Eller skulle jeg prøve meg med stemningsdødaren: «Sliter med den oppstandelsen, altså. Tjaleluja, fra meg»? Og få én sympati-like – fra Levi Fragell?

Leste du om Norsk Monitor-undersøkelsen fra Ipsos MMI i Vårt Land i påskeuken, fikk du med deg hvor et av de store skillene i kirken går: Mellom de 38 prosentene av befolkningen som tror på Gud, og de 24 som ikke vet om de tror. Skeptikerne. De som ligner på disippelen Tomas fra bibelfortellingen. Han greide ikke å identifisere seg med sine meddisiplers jubel over at Jesus skulle ha blitt levende igjen. Det var så lite sannsynlig. Den første uken etter påsken var ikke hans uke.

Tvilsomme typer

Vi tvilere har aldri hatt særlig høy status i kirken. Det finnes ingen tvilsbekjennelse, ingen kirkebønner som starter med «Hvis du finnes, Gud...». Vårt Lands fiktive intervju med tvileren Tomas for en uke siden fikk selvsagt tittelen «En tvilsom fyr».

LES OGSÅ: Tomas om Jesus og tvilen

Ikke for det, vi vil ikke trenge oss på med tvilen vår. Ikke har vi tenkt å stille med egne lister til kirkevalget. Ikke vil vi presse oss inn i prestestillinger heller. For en tviler føles det riktigst å ligge lavt.

For det er ubehagelig å tvile. Agnostikerne har forsonet seg med kunnskapen de aldri får, men det har ikke vi tvilere. Påskefortellingens Tomas ville stikke hånden i såret til Jesus for å få bekreftet at han ikke var et spøkelse. Litt sprøtt, synes nok enkelte. Hva som helst for å få litt mer klarhet, tenker vi tvilere. Men slike muligheter får du ikke i 2015.

Selv har jeg lett de rareste steder, særlig da jeg var yngre: På alternativmesser og i nyåndelig litteratur, i håp om i det minste å få bekreftet et ikke-materielt verdensbilde. Jeg har grillet misjonærer som hevder å ha utført demonutdrivelser og gått i sømmene på spektakulære fortellinger om mirakler blant kristne i Kina. Og jeg har selvsagt vært på karismatiske helbredelsesmøter. Det mest overnaturlige var naiviteten til dem som deltok. Alt jeg så forsterket en nagende tvil: Hva om hele Det nye testamentet er fortellinger om det man ønsket skulle skje, ikke om det som faktisk skjedde?

LES OGSÅ: På tvers av tro og tvil

De viktige spørsmålene

I mange år skjulte jeg tvilen min. Det var vanskelig å være tviler i et miljø der man alltid snakket om hvor fint det var å ha troen felles. Det var vi og de andre.

Nå bryr jeg meg ikke lenger. Også venner og familiemedlemmer som er ateister får høre om hvor vanskelig det er å tro.

– Så hvorfor tar du ikke bare skrittet, og blir en ikke-troende? spurte en av dem denne påsken.

Svaret er at det finnes spørsmål som selv ikke Richard Dawkins har gode svar på. For eksempel om hvordan noe er blitt til av ingen ting. I møtet med uendeligheten dukker Gud opp. Da kommer håpet om mening også fram, om at vi er noe mer enn oppvirvlet støvfnugg. Om det likevel kan finnes en framtid.

Når jeg forteller kristne om tvilen, blir mange av dem stille.

– Er det ikke egentlig sånn de fleste av oss har det? sa en av dem nylig.

I så fall har kristne et kommunikasjonsproblem. For fra utsiden ser det ut som om de tror veldig sterkt. De er så sikre at de blir sure om noen tillater seg å la være å mene noe sterkt om innfløkte teologiske spørsmål. Spørsmål som står langt bak i køen av problemer tvilerne gjerne skulle løst.

Vi tvilere vet hva som er de viktige spørsmålene. De handler om det overhodet finnes en Gud som bryr seg. Om han har en løsning på det ondes problem. Om det er mulig å tro at han ble et menneske – som var død, men lever likevel.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ingen vet

Jeg skulle gjerne oppfordret kristne til å være mer ærlig om tvilen. Det ville kanskje senket terskelen til gudstjenester og kristne miljøer for 1,2 millioner norske tvilere. Men det vil ikke virke. Trangen til å definere seg selv som innenfor vil alltid være sterkere enn den ubehagelige ærligheten.

Dessuten ville jeg sikkert selv svart ja på MMIs spørsmål om jeg tror på Gud. Dels på trass, dels fordi jeg mener troen kan defineres som et håp, uansett hvor svakt det kan føles. Slik tenker nok flere enn meg.

Så oppfordringen går til dem som svarte «vet ikke» på spørsmålet om de tror Gud finnes: Ikke la blikkene fra de sikre ta fra deg håpet. Eller ta fra deg kirken, for den saks skyld.

Når det kommer til stykket, er det ingen av dem som vet. De 
håper, mot alle odds, de også.