Tusenårssyndromet

Akkurat nå sitter mange mennesker, særlig ungdom og unge voksne, og grubler på hva de skal gjøre på nyttårsaften. De ser for seg at det bør skje noe ekstraordinært, og så lurer de på hvordan de skal spille kortene sine for at ønsket skal gå i oppfyllelse.

Det er ikke så mange år siden mye av min egen romjul gikk med til å snakke om hvor fett det skulle bli på nyttårsaften. Til slutt satt jeg der med de samme folka som jeg alltid var sammen med og snakket om de samme, gamle tingene. Hyggelig nok, men selvsagt en nedtur sett i lys av forventningene.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Jeg lurer på om eimen av det ekstremt forhåndomtalte og oppskrytte tusenårsskiftet (som de fleste markerte ett år for tidlig, nemlig ved overgangen fra 1999 til 2000) henger igjen hos mange og gjør at nyttårsaften fortsatt regnes som en spesiell og markeringsverdig dag.

Selv tilbrakte jeg 2K-kvelden på et forblåst kystfort i Trøndelag, mens vennene mine hjemme hadde en helt ok fest. Logisk nok, egentlig. Hvor mye mer glamorøs kunne en tåkete vinterkveld i Bærum bli av at kalenderen ville vise 2000 i stedet for 1999 fra ett sekund til det neste?

Jeg har lært at det eneste man oppnår ved å gi seg selv urealistiske forventninger, er å bli skuffet. Derfor skal jeg tilbringe årets siste kveld slik jeg alltid tilbringer den: Jeg skal sitte sammen med de samme folka som i fjor og snakke om hvor oppskrytt nyttårsaften er.

Det kommer til å bli helt konge.