– Fire hundre år etter at min kirke avskaffet klostervesenet, står jeg som luthersk prest her, sa professor Samuel Rubenson da han åpnet en konferanse om moderne klostervesen sist helg. Konferansen ble holdt på Nya Slottet Bjärka-Säby i Sverige et sted som er et eksempel på den nye utviklingen. Fra å ha vært et retreatsenter knyttet til pinsemenigheten i Linköping, er det nå blitt en økumenisk kommunitet som henter sterke impulser fra ortodoks klosterliv.

– Klosteret angår ikke bare om munker og nonner. Det gjelder oss alle. Klostre er drivhus som dyrker frukt vi alle kan ete og drikke fra. De er verksteder der Den Hellige Ånd utvikler verktøy for åndelig fornyelse, sa Rubenson ved åpningen av konferansen.

– Munker og nonner er en elite, men de har ikke elitismens ånd. De er kalt til å være spesielle, men skal ha Jesu ydmykhet, sa Fader Paolo fra Mar Musa-klosteret i Syria.

Gjenoppdagelse av klosteridealene i protestantiske kirker, for eksempel gjennom Taïze, en fornyelse innen katolske ordener etter Vatikankonsilet i 1968 og gjenoppdagelsen av arven fra de første munker i ørkenen, er impulsene bak klostervekkelsen, mente Guido Dotti. Han er subprior ved Monastero di Bose i Italia et av de mest særpregede eksemplene på fornyelsen. Bose er et kloster innen en katolsk sammenheng, der både kvinner og menn, katolikker, protestanter og ortodokse hører til.

– Det er ikke modernisering, men en ny besinnelse på gamle tradisjoner vi snakker om. Monastisme er noe vi har mottatt, ikke oppfunnet, sa Dotti. Han understreket at vi snakker om en omvendelsesbevegelse, en kontinuerlig tilbakevending til evangeliet. Men også en omvendelse tilbake til samfunnet og det vanlige livet, sa han.

Hvor forskjellig er egentlig munker og nonner fra andre kristne? Det handler bare om ulike måter å leve ut det kallet vi har mottatt gjennom dåpen, mente Guido Dotti.

– Å være munk er bare en av de mulige former for å vitne gjennom et kristent liv. Vi munker lover sølibat og lydighet, men den fundamentale overgivelsen er den samme for alle som vil være disipler, sa han.

– Mange unge mennesker kommer til Bose fordi de ønsker å leve seriøst kristent liv. De tror de må bli munker for å gjøre det. Men ofte skal vi heller lære dem hvordan de kan leve et kristent liv uten å bli munker eller nonner.

– Kirken skal være modig i å fremme evangelisk radikalisme. Det står ikke i motsetning til å være åpen og tolerant og ønske alle velkommen. Alle kan utfordres til et mer radikalt liv, preget av enkelhet og kyskhet, mente Fader Paolo.

Les resten i Vårt Land mandag 8.2.2010