Eskil Skjeldal tar et oppgjør med det nyateistiske trekløveret Michel Onfray, Christopher Hitchens og Richard Dawkins, som alle benekter Guds eksistens. Deres bøker har solgt i milliontall verden over, og har hatt stor nedslagskraft også utenfor de ateistiske kretsene.

Men Eskil Skjeldal spør hvilken Gud disse tre egentlig tar livet av?

Hvilken Gud dør? Michel Onfray er mer vred på religion enn på Gud. Han prøver ikke å motbevise Guds eksistens, men snakker om religion som psykoser og selvplaging. Han omtaler de religiøse som ofre, og er vred på alskens presteskap som narrer massene. Hans hat er rettet mot religion generelt, noe han deler med amerikaneren Christopher Hitchens.

Hitchens har skrevet «God is not great». Han mener at religiøs tro er grunnleggende idiotisk, fordi: A – den mistolker kosmos og menneskets opprinnelse, B – den er både årsak til og resultat av seksuell undertrykkelse, og C – den er fundert på ønsketenkninger. Hans hovedargument mot religion er alle løgnene de religiøse har servert opp gjennom tidene. Når de religiøse gjør noe dumt, er det religionens feil. Har det skjedd noe fint i Guds navn, er det takket være Humanismen.

«Hitchens er meget tynn på konstruktiv gudskritikk, og Gud behandles ikke som en seriøs størrelse. Det blir derfor bare en bok om religiøse menneskers 'synder'», hevder Skjeldal.

Den eneste av de tre som setter Gud på tiltalebenken er, sjefsateisten Richard Dawkins.

Dawkins med sin siste bok,The God delusion(på norsk: Gud en vrangforestilling), nøler ikke med å kalle religion en kollektiv lidelse, rett og slett fordi Gud ikke eksisterer. Skjeldal skriver at Dawkins sparker i alle retninger og irriterer seg kraftig over at noen fortsatt tror på Gud. Men det Dawkins irriterer seg aller mest over, er at han selv ikke klarer å vitenskapelig motbevise Guds eksistens. Teknisk sett er det umulig å motbevise, noe han er den første til å innrømme. Men hans prosjekt går ut på å vise at gudshypotesen er «ytterst, ytterst usannsynlig».

«Feilen teologer gjør i møte med Dawkins, er at de forsøker å bevise Gud, vitenskapelig sett. Det går ikke, og Dawkins knuser derfor kreasjonistene som prøver seg med dette, med stil», skriver Skjeldal.

Bibelsk Gudskritikk. Skjeldal mener at alle de tre nyateistene dreper en deistisk Gud (en Gud som har skapt verden og deretter overlatt den til seg selv), som i utgangspunktet er ubrukelig. En stereotyp himmelskikkelse med mest sans for seg selv. Kan et angrep mot en i utgangspunktet ubrukelig og livsfjern Gud treffe troende? Klarer nyateistene å ramme hele det segmentet av troende som faktisk finner ut av det med Gud og som trives med sin egen religion?

En bibelsk kritikk av Gud er langt mer anvendelig for folk som allerede er religiøse, enn nyateistenes aggressive religionskritikk, mener Skjeldal.

Nyateistenes prosjekt er dårlig rustet til å møte en religiøs tolkning av virkeligheten.

Det finnes mange eksempler på kritikk av Gud, ja, nærmest en teologisk ateisme i Bibelen. Men det er likevel en avgjørende forskjell i kompleksitet: Der Dawkins avviser kreasjonistenes Gud, opererer en bibelsk gudskritikk med et mer komplisert gudsbilde. Denne guds-kritikken avviser ikke Guds eksistens, men opponerer mot en Gud som anklages for å være borte.

Det er ikke vanskelig å finne religionskritikk av en ganske krass sort i Bibelen. Når det gjelder kritikk av makt i religionen er Bibelen og ny-ateistene ganske samstemte. Jesus hudfletter fariseismen, Jakob kritiserer tro uten gjerninger, og Gud kritiserer avgudsdyrkelsen gjennom profetene.

En bibelsk form for gudskritikk søker å hindre bruk av religion for å oppnå makt, på samme måte som en ateistisk religionskritikk. Men den bibelske kritikken går lenger. Den er også opptatt av en etisk form for religionsutøvelse, der kjærligheten til Gud og nesten må holdes sammen hvis religionsutøvelsen ikke skal bli skinnhellig og umoralsk.

I den bibelske formen for religionskritikk finner vi også et enormt spenn i gudsbildet. Gud ønsker å tilbes, men vil samtidig sikre en etisk religions-utøvelse. Han krever all oppmerksomhet fra sitt folk, men holder samtidig de fattige og undertrykte høyt. Gud er hellig, men samtidig nær, uendelig majestetisk, men likevel omsorgsfull. Dette er gudsbilder som ikke passer inn i Hitchens og Dawkins skremmebilde av en sjuk og sjalu fundamentalistpsykopat.

Argumenterer med Gud. Skjeldal skriver at Gud lar seg bevege og diskutere med. Abraham gjør dette når han får høre Guds planer for Sodoma og Gomorra. En masete Abraham argumenterer, om enn høflig, mot Gud og hans umoralske planer.

Gud lytter til den menneskelige logikken og lar seg ramme av argumentene om at hvis det finnes rettferdige mennesker i Sodoma og Gomorra, er det en verdi som må tas vare på. Abrahams Gud er en Gud som tåler tilsnakk og som kan resonneres med.

Moses er en logisk gudskritiker. Han appellerer til Guds skamfølelse, når han vil utslette sitt folk. Med list og lempe lokker han Gud ut av sitt dårlige humør, ved å appellere til Guds kjærlighet til sitt folk. Og det fungerer.

En Gud som har gått inn i et nært forhold til sine skapninger, kan ikke bare være allmektig, Han må gi og ta og vise seg som en lyttende Gud.

Jobs bok innebærer en kritikk av Gud av den ramsalte sorten. I Jobs bok ligger det implisitt en gudslogikk, der den som gjør det rette, skal leve et godt liv. Men dette stemmer dessverre sjelden med virkeligheten. Ondskapen og lidelsen er også en del av Guds verden. Gud korrigerer Jobs religion, men gir ham intet svar på hvorfor Job må lide. Muligheten for å forkaste Gud og ende opp som ateist, er interessant nok aldri et alternativ for Job. Jobs tvil og det dype alvoret fører han inn i et enda sterkere gudsforhold.

Dvask. Nyateistenes gudskritikk blir for puslete. Den tar ikke hardt nok i, det er det som er hele problemet, skriver Skjeldal. Mens kritikken tilsynelatende rettes mot den kristne monoteistiske guden, er det egentlig en helt annen Gud som rammes. Den nyateistiske kritikken har ingenting som den bibelske kritikken ikke har. Nyateismen er kraftløs, dvask og slapp. Den ateistiske kritikk fungerer dårlig dersom man er religiøs og har tenkt å fortsette med det. Det vil nemlig aldri bli særlig sprekt å forsøke å bevise at Gud ikke finnes, skriver Skjeldal.

Etter Holocaust. Ateisme ble aldri noe alternativ for verken den jødiske eller den kristne teologien etter Holocaust. Utfordringen ble snarere å lete etter hvilken Gud som hadde et forklaringsproblem etter at seks millioner jøder ble sendt i ovnen av europeere.

Også i spørsmålet om Gud er allmektig, finner vi de beste argumentene mot Guds allmakt i Bibelen. Den allmektige Gud henger nemlig i en tynn tråd, ifølge Skjeldal. For hvordan kan vi erklære Gud rettferdig og god når virkeligheten vitner om noe annet?

Flere Holocaust-teologer peker på at Gud trekker seg tilbake for å gi menneskene anledning til å erfare sin egen handlekraft. Gud gir avkall på sin allmakt fordi han veldig sterkt vil noe annet: Menneskets frie vilje.

Alternativet «Gud er» og «Gud er ikke», avløses av «Han er», men han har skjult seg for verden. Gud er ikke fraværende, men skjult. Et nærvær av fravær. Men denne fraværsguden løper en stor risiko. Han risikerer å erfares som en ikke-gud! En Gud som ser alt det onde uten å gjøre noe med det, er ikke Gud lenger. Bare et mareritt.

Allmektig og avmektig. Særlig ett trekk har dominert den kristne forståelsen av Gud: En helt suveren Gud, allmektig og allvitende. En far i himmelen som elsker sine skapninger, men som er uberegnelig. Han er en Gud som ønsker et inderlig forhold til verden, som lider med de fattige og utstøtte. Han lar seg beseire av Jakob, og lar seg overtale av både Moses og Abraham, og han endrer mening takket være flere iherdige profeters tryglende og interne forbønner. Ved å gi mennesker frihet har han begrenset sin egen frihet og lagt inn en uforutsigbarhet i sine handlinger.

Han har gitt avkall på sin suverenitet og frihet. Denne vekselvirkningen har gjort Gud avhengig av verden, han lever ikke i isolasjon fra verden, men i et sterkt forhold til den.

Med skaperverket tar Gud en stor risiko. Han satser noe på å skape menneskene, og er villig til å sette grenser for sin allmakt.