Det var et av spørsmålene som ble stilt, da Menighetsfakultetet i forrige uke arrangerte et seminar om «Begjær og teologi».

– Når jeg reiser rundt i menigheter og sier at jeg skal snakke om begjær, ser jeg mange bekymrede øyne, fortalte første foredragsholder, Jan-Olav Henriksen.

– Så hva er det egentlig med dette begjæret?

I løpet av seminarets første time forsøkte han å definere hva begjær egentlig er. For kanskje er vår norske forståelse av ordet begrenset til seksualitet i langt større grad enn andre steder i verden.

– Begjær er et grunnleggende aspekt ved det menneskelige livet. Begjæret er en gave, ikke noe vi skaffer oss. Begjær er også noe som skjer, ikke bare noe vi har. Begjæret er også det som gjør at vi kan relatere til det gode.

– Begjæret er en del av hva det vil si å være skapt i Guds bilde. Vi ser det i et spedbarn som åpner seg opp for verden. Begjæret kommer forut for aktivitet. Eller i religiøse termer: Begjær kommer forut for gjerningene. Ved begjær blir vi til de vi er, og hva vi begjærer er med på å definere hvem vi er.

Utfordringer. Henriksen tok så for seg ulike utfordringer man støter på i forståelsen av begjær. – Vi har den teologiske tradisjonen, som ser på begjæret som noe som skal temmes av Loven, i stedet for å være opptatt av begjærets positive kraft i menneskets streben etter det gode.

– En annen utfordring er de tolkninger som gjør begjær til ren biologi. Det er mye å lære fra biologien, men det er ikke bare den som styrer begjæret alene. Kulturelle rammer og normer er også med på å farge det. Når vi forstår det, åpner vi opp for den muligheten at vi ikke bare blir drevet av begjæret, men at vi til en viss grad kan styre det og ta bevisste valg som er sterkere enn biologiske impulser.

Han snakket videre om forskjellen på åpent og lukket begjær. – Det åpne begjæret er ikke definert og forutbestemt. Det er utforskende, og åpner oss mot verden rundt oss. Et slikt begjær er nysgjerrig på et annet menneske uten å ha bestemte tanker om hva man ønsker fra det. Et lukket begjær, derimot, er definert, og fokusert på allerede gitte behov. Det vil ikke la seg tilpasse, det vil snarere få verden til å passe med seg selv.

Henriksen tok fram sex som et eksempel hvor forskjellen kommer tydelig fram. Et lukket begjær bruker den andre personen utelukkende som et instrument til å tilfredsstille sitt eget begjær.

Gudsbegjær. Moderne religionskritikk hevder at vår gudslengsel bare stammer fra en følelse av mangel. Dette er ikke nødvendigvis tilfelle, understreket Henriksen, som definerte gudsbegjær som et åpent begjær etter mer enn det allerede gitte innholdet i menneskelivet.

– Det kan være et ønske om å oppleve mer fordi man allerede har fått noe. Et begjær etter det gode, er ikke nødvendigvis et tegn på at man mangler det gode. Det kan handle om et ønske etter å gjøre forbindelsen til det gode – eller Gud – enda sterkere. Det samme gjelder motsatt vei: Gud begjærer mennesket, ikke nødvendigvis fordi han ville mangle så mye uten oss, men av kjærlighet.

Siden begjæret ble gitt mennesket før jødene fikk sin lov, må nettopp begjæret ha farget hva slags lover de fikk. Henriksen innrømmet at han fortsatt arbeidet litt med problemstillingene rundt lov og nåde. Spørsmålet blir: Bruker vi Loven for å undertrykke begjæret, eller bruker vi Loven som en veiviser når vi åpner opp for verden rundt oss? Uansett handler rettferdiggjørelse om nåde. Begjæret knyttet oss til det gode lenge før vi gjorde noe som helst.

Det var satt av god tid til spørsmål mellom sesjonene, og Henriksen, som i sin forelesning beskrev seg selv som en stolt lutheraner, ble utfordret videre på dette med synet på Loven. Vekker Loven vårt begjær etter det negative, slik Paulus sa? var blant spørsmålene fra salen.

– Den postmoderne diskusjonen om Loven har fortalt meg at det er et behov for å se på Paulus' ord på nye måter og gå dypere inn i hans syn på dette. Og det har jeg ikke gjort i tilstrekkelig grad enda, innrømmet en ærlig Henriksen. Men fikk som humoristisk svar at han som stolt lutheraner ikke kunne slippe så lett unna, og ble bedt om å utdype hvordan Loven kan plasseres i konseptet med åpent og lukket begjær.

– For meg er Loven først og fremst et av flere redskap i å tenke over hvordan jeg skal oppføre meg mot min neste, forklarte han.

Begjær etter tro. Neste foredragsholder var Wendy Farley.

– Ved at den moderne kristendommen ignorerer eller undertrykker begjæret, lar den i stedet kommersielle aktører og forbrukersamfunnet definere det, hevdet hun. Mennesket får aldri nok av jordiske ting, og årsaken er at det i bunn og grunn jakter på noe annet. Likevel har de kristne svært lite å tilby menneskets lengsel. Alt de tilbyr er fordømmelse av sex.

Hun mente kirken i stedet burde fokusere på menneskets begjær etter en tro, og si mer om begjærets opphav.

– Det er trist om moralisme er det beste kirken har å komme med. Det er som om man er opptatt av skrubbsår mens verden blør i hjel!

Fra salen ble det spurt om Farley hadde noen fornuftig forklaring på hva det er i kristendommens vesen som gjør at man alltid ender opp med et sterkt fokus på det seksuelle.

En tragedie. Hun svarte ved å vise til det som skjedde da evangeliet ble forent med statsmakten på 400-tallet.

– Det var en tragedie. Fokuset skiftet, det handlet med ett om makt – makt til å være moralens voktere, med sverd i hånd. Og det seksuelle har mye med makt å gjøre, siden det er en så stor del av menneskers liv. De kristne ble opptatt av de samme anliggender som rikets politiske ledere, og evangeliet ble ødelagt. Det vil si, evangeliet vil alltid overleve. Men mye av kristendommen har fint lite å gjøre med evangeliet. Og hadde Jesu ord vært det virkelige grunnlaget for vår moralisme, hadde fokuset vært mer på fattigdom enn på seksuelle synder.

– Men dersom det er slik, hvorfor finner man da den mest konservative og moralistiske kristendommen i sydlige deler av verden, hvor statsmakten aldri har vært parret med kristentroen? innvendte noen.

– Sånn jeg ser det, handler det om måten de første vestlige misjonærer presenterte kristendommen på i disse landene. Vi snakker om misjonærer som oppfordret folk til å si fra seg sin egen kultur, sine egne begjær, avsluttet Farley.

Misforstått korsteologi. Neste foredragsholder, Rita Nakashima Brock, hevdet at mye av den livsfornektende kristendommen som avfeier ethvert begjær, stammer fra en misforstått korsteologi. – Nederlaget har fått fokus fremfor seieren, døden fremfor oppstandelsen.

Brock viste fram flere eksempler på tidlig kristen kunst, og argumenterte med at Jesu død er fullstendig fraværende i denne. – Det skulle gå nesten tusen år før det ble fokus på Jesu lidelse i kunsten. Men da skulle denne typen kunst også farge teologien hos folk flest, da de ikke hadde skrifter tilgjengelig.

Hun trakk fram Paulus-vers som hun opplevde som en direkte motsats til fokuset i den moderne kristendommen, blant annet Romerne 6:7-11: «For den som er død, er befridd fra synden. Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham. Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer, døden har ikke lenger makt over ham. Før døden han døde, den døde han for synden, en gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud.»

– Fokuset her er et oppstandelsesliv. Men da kirken hadde vært statskirke en stund, gjorde man døden til selve symbolet på det kristne forsakelseslivet. Korset var ikke lenger tomt. Det var ikke bildet av Jesus som seierherre, men snarere som det lidende lammet, som skulle farge dagliglivet. I teologiske debatter fra denne tiden er oppstandelsen så å si fraværende som tema, og det har farget oss til denne dag, mente Brock.

Positivt begjær. Dagens siste foreleser var Christine Yoder. Hun utdypet den positive rollen begjæret har i Ordspråksboken.

– De greske filosofer mente at man kunne overvinne begjæret ved å vie sitt sinn til «høyere tanker». Men Bibelens visdomslitteratur har et helt annet syn på det hele: Den vise SKAL begjære! Det er ikke begjæret man skal ta et oppgjør med, men det er nettopp begjæret man skal kanalisere i riktig retning.

Yoder dro fram mange eksempler, blant annet: «Gled deg over din ungdoms hustru, den elskelige hind, den yndige gasell! Fryd deg alltid ved hennes barm, la hennes kjærlighet stadig beruse deg!»

– I hele Ordspråksboken leser vi at visdommen er det som kan kultivere begjæret. Det er den som gjør at man forstår farene og fordelene ved hva man begjærer. Visdommen og dårskapen er to ulike størrelser som begge vil bli begjært, og som det til tider kan være vanskelig å se forskjell på. Ordspråkene oppfordrer til å begjære visdommen, som fremstilles som en kvinne. Når man finner henne, skal man ikke miste henne av syne. Det er snakk om en kontinuerlig reise mot det gode, en bevissthet, en lengsel, forklarte Yoder.

Hun viste også hvordan det i boka ikke er så mye snakk om selvforsakelse som begjær, når man legger bort tradisjonens briller. Visdommen er nemlig en «vinning», den har «skatter», den gir «rikdom og ære», «helse og legedom», den som holder seg til visdommen vil bli «lykkelig».

I den påfølgende spørsmålsrunden kom Wendy Farley med det som kanskje ble dagens konklusjon: – Visdommen og dårskapen fremstilles som to ulike kvinner som begge vil begjæres. Det kristne svaret på å unngå dårskap har alltid vært å dempe sitt begjær. Men står man ikke da i fare for å neglisjere visdommen også?