Teolog og Midtøsten-kjenner Jens Olav Mæland tar et oppgjør med den kristensionistiske ideologi i sin nye bok om palestinske kristne i Israel.

Den kristne sionismes historie er omtrent en 200 år lang, og har sine røtter tilbake til den puritanske vekkelsen i England. Sterke endetidsforventninger med troen på at Kristus skulle komme igjen før Tusenårsriket og de spredte stammer av Israel skulle samles i Palestina, preget bevegelsen. I dag har den kristensionistiske bevegelse over 50 millioner tilhengere i USA og har en stor politisk innflytelse på amerikansk politikk. Omtrent 80.000 pastorer målbærer deres syn, med 1.000 radiostasjoner og omtrent hundre TV-stasjoner. Veien mellom teologi og politikk er svært kort.

«Amerikas bibelbelte er i dag Israels eneste sikkerhetsbelte», uttalte en av lederne Jerry Falwell i 1984, da Israel omringet Arafats kontorer i Ramallah.

I Norge er først og fremst Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (ICEJ) premissleverandør for kristensionistiske sammenslutninger. Hvert år drar over 1.000 nordmenn for å feire Løvhyttefesten i Israel. Festen sponses av Internasjonale Kristne Ambassade, og virker som en forsmak på feiringen av tusenårsriket i Jerusalem, som skal oppstå etter at Messias er kommet tilbake. Det knyttes bånd mellom kristensionister i Norge og høyre-politikere i Israel. Men hva innebærer det egentlig å være en kristensionist?

Jens Olav Mæland skriver om sju hovedaspekter som preger den kristne sionismen:

1.To ulike pakter.

Tanken er at Gud gjennomfører sin frelses-plan gjennom to ulike paktsinngåelser – en med folkeslagene og en annen med jødene. Pinsedag var startpunktet for pakten med folkeslagene, da den kristne kirke ble etablert. «Hedningenes tidsalder» går nå mot sin slutt, og jødenes frelsestid banker på døren. Etableringen av en egen jødisk nasjonalstat i 1948 var tegnet på vendepunktet. Israels erobring av Jerusalem og herredømme over Gamle-byen og Klagemuren i 1967 er et viktig tegn i Guds plan med menneskene.

– Noen mener at Israel må erobre mer land før vendepunktet kommer, mens andre mener at moskéen på Tempelplassen må ødelegges og tempelet gjenreises før det hele snur. Selve pakten med Israel vil bli inngått når Jesus kommer igjen som Messias og blir leder for både jødene og for hele verden. Dette skjer ved det store slaget på Harmaggedon, skriver Mæland.

2. Tusenårsriket.

Messias-riket skal etableres og vil utgjøre området fra Eufrat til Nilen. Folkeslagenes ledere skal komme til Jerusalem for å søke råd og få veiledning. Da er Tusenårsriket inntruffet.

– En av premissene for en slik tolkning er at Det gamle testamentet er likeverdig med Det nye og skal tolkes helt bokstavelig. Etablering av den kristne kirke gjennom pinsedagen og kirkens misjon er nærmest en parentes i Guds frelseshusholdning. Vekten ligger på det som skal skje med Israel i endetiden. Jesu rolle i Guds frelsesplan tilkjennes bare en liten og ubetydelig plass. Løftene i Det gamle testamentet blir politisert og materialisert, og det legges ikke vekt på at løftene får sin oppfyllelse i Jesus Kristus, hevder Jens Olav Mæland.

3. Eksklusiv nasjonalisme.

Løftenes fokus i Det gamle testamentet tolkes som det skal opprettes et Eretz Israel, et Stor-Israel med Jerusalem som hovedstad. Det er bare jøder som har rett til å bo i dette landet. Andre folkegrupper kan tilkjennes visse rettigheter for en tid, men de hører ikke til i landet og bør flyttes. Flyttingen bør skje frivillig, men når nødvendighetene tilsier det, bør en kunne bruke maktmidler. Alt dette ligger i oppfyllelsen av landløftene i GT. Det har derfor ingen hensikt å bruke tiden på fredsforhandlinger.

– Slike forhandlinger er i strid med Guds plan for jødefolket i endetiden. Gaza, Judea, Samaria, Golan og mer til hører eksklusivt til staten Israel. En tostatsløsning er derfor i strid med Guds ord. De som foreslår en slik løsning er i beste fall uvitende. De som deltar i fredsforhandlinger er under Guds dom og vil straffes også her i tiden, noe som Rabins fredsinitiativ som medførte døden, er et eksempel på, skriver Mæland.

4. Nasjonalistisk «forløsning».

Opprettelsen av staten Israel er en fullførelse av Guds frelsesplan. Det samme gjelder kontrollen over Jerusalem i 1967. Dette gjør at en må arbeide politisk for at Jerusalem skal være hovedstad og at verdens nasjoner skal flytte sine ambassader dit. Israel har fått Jerusalem av Gud. Palestinerne har ingen politiske rettigheter der, og bør overføres helst til andre arabiske land. Jerusalem er Guds egen by. Herfra skal den endelige frelseshandling skje. Den som anerkjenner Jerusalem som jødenes hovedstad, er lydige mot det profetiske budskap, skriver forfatteren som selv har vært i en prosess fra sterkt proisraelsk til å oppdage de kristne palestinarane.

– Før trodde jeg de var en folkegruppe som sto i veien for Guds plan, sier han i dag.

5. Tempelet skal gjenoppbygges.

De som går lengst i en bokstavtro bibeltolkning, hevder at tempelet må gjenreises og ofringen gjenopptas. Argumentet er at profetiene sier at når Messias kommer, skal han rense tempelet. Det kan han imidlertid bare gjøre hvis det fins et fysisk bygg med denne betegnelsen og denne oppgaven i Jerusalem. Ikke alle kristne sionister vil gå så langt, og norske kristensionister har ikke målbåret synet, men har heller ikke tatt avstand fra det. Kristensionister og ultrajødiske retninger samler inn over en halv milliard kroner årlig til gjenreising av tempelet.

– Tanken om at «Kristi offer er gjort en gang for alle», og at tempelets tid ble avviklet med Jesus, oversees. Tempelplanene ses på som en terrortrussel av den israelske sikkerhetstjenesten, skriver Mæland i boken. I dag står det som kjent en moské på tempelplassen.

6. Guds utvalgte folk og stat.

Den kristne sionismen insisterer på at Israel er Guds utvalgte folk i etnisk forstand, og at staten Israel er en synliggjøring av denne utvelgelsen. Folket og staten er Guds øyensten og bærere av Guds velsignelse. Den som rører ved øyenstenen i form av kritikk eller har motargumenter mot jødisk politisk strategi og taktikk blir motstandere av Guds pakt og Guds frelsesplan.

– Unnlater en å velsigne Israel mister en Guds velsignelse og kommer inn under forbannelsen. Folkeslagenes oppgave er uavkortet å trøste og velsigne Israel. De kristne kirkene i Israel står i veien for det store som skal skje gjennom Israel, og faller utenfor utvelgelsenÔ hevder Mæland.

7. Hellig maktbruk.

Kristne sionister kritiserer aldri Israels militære maktbruk den er nemlig gudvillet. Sikkerhetsgjerde er et ubetinget gode, og de forsvarer de ulovlige bosettingene. Arabere og palestiner blir oppfattet som svikefulle, uten verdighet og ligger på et lavere plan enn sine jødiske naboer, skriver Jens Olav Mæland, som selv er aktiv i Sabeel (arabisk for Veien) – en tverrkirkelig organisasjon som jobber for rettferdighet og forsoning i den israelsk-palestinske konflikten.