Det var Odd-Bjørn Fure, direktør ved Holocaustsenteret i Oslo, som satte antisemittismen inn i denne sammenhengen.

Antisemittismen var tema for årets Bjørnsonseminar i Molde. Søkelyset ble ikke minst rettet mot hat mot jøder i dagens Europa, blant annet ved å gi årets Bjørnsonpris til den svenske forfatteren Ola Larsmo.

Antijødisk. En fersk undersøkelse fra amerikanske Pew Research Center viser at antijødiske holdninger er på frammarsj i Europa. Andelen som er negativt innstilt til jøder har fra 2004 til 2008 økt fra 21 til 46 prosent i Spania, fra 11 til 20 prosent i Frankrike og fra 26 til 37 prosent i Polen. Storbritannia er et unntak, der er det noenlunde konstant 9 prosent som er negative til jøder.

Jahn Otto Johansen, som trakk fram denne undersøkelsen, viste også til at angrep mot og tilgrising av jødiske bygninger og minnesmerker hadde en markant økning i flere europeiske land fra 2001. Holocaustfornektelse har fått en ny arena på internett, og Johansen har på skolebesøk kunnet konstatere at argumentene blir plukket opp av unge mennesker. I Russland er antisemittisme blitt en del av den nye hverdagen, der noen gir jødene skylden for kommunismen, andre for den kapitalistiske plyndringen av staten etter kommunismens fall.

Øst og vest. Men Odd-Bjørn Fure mener vi må skjelne mellom øst og vest i Europa når vi ser på utbredelsen av antisemittisme.

I Frankrike, Storbritannia og Sverige var det mellom 2001 og 2005 mange graverende hendelser rettet mot både jøder og jødiske institusjoner. Men senere har det avtatt, og det har ikke blitt noen bred tilslutning til antijødiske holdninger. Sett over lang tid mener Fure antisemittismen i Vest-Europa er for nedadgående.

I Spania, Hellas og Østerrike har det vært få angrep på jøder og jødiske institusjoner, men det har vært en markant økning i antijødiske ytringer. Mens det i Irland og Finland ikke er noen tendens til antisemittisme.

I den tidligere østblokken er derimot antisemittismen på frammarsj. Under kommunismen var alle minoritetsidentiteter undertrykt, også de jødiske. Etter kommunismens fall kunne jødene igjen bli synlige, men da kom også den latente antisemittismen fra gamle dager fram igjen. Både i Polen, Ungarn og Romania er antisemittismen sterk nok til å gi grunnlag for politiske partier.

Antijødiske holdninger i Vest-Europa er mer inspirert av den aktuelle konflikten i Midtøsten enn av frykt for jødene eller en jødisk konspirasjon, slik det var i mellomkrigstiden. Fure mente den antijødiske holdningen i arabiske land er et langt mer alvorlig problem enn det vi møter i Europa.

Muslimfrykt. Er antisemittisme noe helt spesielt, eller er det et av utslagene av frykt for det som er fremmed og annerledes og behovet for å gi noen skylden for problemer?Jahn Otto Johansen viste til at negative holdninger til muslimer blomstrer opp side om side med negative holdninger til jøder.

– I den litt hysteriske kampen mot terrorismen, er både jøder og muslimer taperne, sa han. Han kunne også fortelle at ledende jøder i Norge hadde advart mot ham fordi han var opptatt av utryddelsen av sigøynere.

Bernt Hagtvet hadde også opplevd at jødiske miljøer var negative til å se jødeutryddelsene sammen med andre folkemord. Hagtvedt, som nettopp har gitt ut en bok om folkemordets historie, mente imidlertid at det spesielle med Holocaust nettopp kan komme til syne når man ser det i sammenheng med andre forsøk på å utrydde folkegrupper.

Holocaust. En forskjell fra andre folkemord er det universelle og totale ved nazistenes utryddelsesprogram. Det var ikke bare jødene i Stor-Tyskland de ville utrydde, men i hele Europa. På Wannseekonferansen ble det vedtatt at målet var å utrydde 11 millioner jøder.

Et annet element er det irrasjonelle ved den tyske jødeutryddelsen. Den fortsatte selv om det skadet og hindret den tyske krigføringen. Det var et rent ideologisk utryddelsesprogram.

Det tredje er den industrielle karakteren jødeutryddelsen fikk. Og endelig er den smitteeffekten den hadde overfor andre grupper som ble ansett som unyttige. Hagtvedt mener at dersom Hitler hadde fått fortsette, ville avliving av alle eldre også kommet på programmet.

Hva så med Norge? Historikeren Hans Fredrik Dahl mente at antisemittisme ikke hadde hatt noe gjennomslag i Norge før 1900-tallet. Han trakk fram Ludvig Holbergs store, og sympatiske, verk om jødenes historie. Motstanden mot jøder, som blant annet kom til uttrykk i jødeparagrafen, handlet mer om frykt for fremmed påvirkning, som gjaldt også jesuitter. Den anti-semittismen som vokste fram i Europa på slutten av 1800-tallet, - satte ikke noen spor i Norge.

– Men fra mellomkrigstida kom noe nytt: Jødene ble sett som en konspirasjon og en befolkningstrussel. Leger, biologer og kriminologer gikk inn for rasehygiene. Raseegenskaper ble definert som folkets arv, og der de slette arveegenskaper burde elimineres, sa Dahl.

Fra 1890 til 1920 innvandret en del jøder fra Russland og Polen. Innvandringen ble sett som en trussel i en del miljøer, og de første antisemittiske bøker på norsk dukket opp. Sions vises protokoller ble oversatt til norsk i 1920.

Motstand. Motstanden mot jødisk innvandring førte til at det norske fremmedpolitiet i praksis drev en administrativ antisemittisme. Jøder ble hindret fra å komme til Norge, også etter at jødeforfølgelsene hadde begynt i Tyskland under Hitler.

Fra Hitlers maktovertakelse i Tyskland, ble holdningene til jøder også knyttet sammen med hvilken holdning man hadde til det nye Tyskland. Nasjonal Samling satte på programmet at jødeparagrafen, som Henrik Wergeland hadde gått i spissen for å få fjernet, måtte gjeninnføres i Grunnloven. Det skjedde i 1942, da Grunnloven ble endret av Quislingregjeringen.

– Tyskerne svarte med å gi ordre om at den norske regjeringens ønsker skulle utføres, og det førte til at de norske jødenes skjebne var beseglet. I Tyskland ble grunnlovsendringen oppfattet som et norsk ønske om at Norge skulle bli Judenfrei. Her er altså en skjebnesvanger kobling til fedrene på Eidsvoll, som fikk en ny aktualisering med moderne raseteori, sa Dahl.

Han trodde nok at Qusling mer hadde ment dette som en symbolmarkering, og at han ble overrasket da tyskerne satte i verk innsamlingen av norske jøder.

– Men her går altså en linje fra 1814 til 1943, sa Dahl.

LES OGSÅ: Finanskrisen forsterker jødehat

I februar 1943 ble norske jøder sendt til Tyskland med fangeskipet Donau. Det eneste bildet som finnes av det, viser en folkemengde som i stillhet ser skipet seile ut. Men Dahl hadde funnet fram en øyenvitneskildring som ble sendt til den norske kringkastingen i utlandet. Der står det om rasende tilskuere og sterke følelsesutbrudd hos de nordmenn som ble vitne til arrestasjonen av jødene.

Hamas og Norge. Etter krigen skulle man trodd at all norsk kobling til anti- semittisme var over, sa den tidligere kulturredaktøren i Dagbladet. Men så opplevde vi altså at den norske regjering var den første til å anerkjenne en regjering som har skrevet Sions vise protokoller inn i sin grunnlov. Det er et paradoks, avsluttet Dahl.