«Offer» var tema for den europeiske religionsfilosofiske konferansen som forrige helg ble holdt i Oslo. Offertanken ble belyst fra alle slags synsvinkler gjennom et stort antall foredrag og diskusjoner. Offer er mer enn et interessant teoretisk spørsmål for religions-filosofer. Det har fått ny aktualitet på det samfunnsmessige plan.

– Vi trenger offer. Men vi trenger ikke flere ofre, sa representanten for vertskapet, dekanus Trygve Wyller ved Det teologiske fakultet i Oslo.

Ofre livet. I kristendommen er offertanken helt grunnleggende: Jesu død på korset er den avgjørende hendelsen som konstituerer religionen. Men mest dramatisk settes offertanken på spissen i historien om Abraham som ble bedt om å ofre sin sønn, og som var villig til det.

Å ofre livet, eller menneskeoffer, er likevel en sjelden og ekstrem utgave av religiøs ofring. Det aller meste av rituelle ofringer foregår som symbolske handlinger, enten man tenker på takkoffer av jordens grøde eller av penger, det katolske messeofferet eller offerhandlinger for lykke og god fremtid. Eller man ofrer noe av sin bekvemmelighet, som muslimene nå gjør under Ramadan.

Ofring av dyr forekommer også fortsatt, for eksempel den store offerdagen under muslimenes pilegrimsferd til Mekka, som nettopp er en påminnelse om Abrahams offer. Men menneskeofring betraktes som avskyelig, og forekommer praktisk talt ikke i dagens religioner.

Selvmordsbombere. Eller er det i ferd med å komme tilbake? De siste ti årene har selvmordsbombere ofret både seg selv og andre, og i svært mange tilfeller er dette motivert med religion, i de aller fleste tilfeller ut fra islam. Dette spørsmålet var en undertekst i flere av foredragene på konferansen.

Yahia Baiza fra Universitetet i Oxford tok i en av gruppesesjonene opp bruken av begrepet hellig krig i islam ut fra erfaringen fra de siste tiårenes krigshandlinger i Afghanistan. Under kampene mot Sovjet kalte krigerne seg for mujahedin, det vil si muslimske krigere, og motstandskampen ble omtalt som jihad – hellig krig. Begrepene blir fortsatt brukt i den borgerkrigsfasen som siden har fulgt.

Baiza sa at dette religiøse aspektet var viktig for å motivere grasrota til de ofrene kampen krevde, særlig i den første fasen av krigen. Men mer politiske motiver talte hele tiden med. Og etter hvert har de politiske motivene blitt helt dominerende, hevder Baiza.

– Det er mer snakk om en politisk maktkamp enn om en religiøs kamp for rene religiøse motiver. Den religiøse tonen i jihad, og Koranens referanser til den, brukes som en politisk mekanisme for å motivere vanlige folks følelser, sa Baiza.

Politisk offer. Og det er da også på det politiske plan offertanken først og fremst kommer til uttrykk i dagens verden.

– Det har slått meg at teologer og -filosofer skriver om etikk og transendens- og prøver å distansere seg fra offer-tanken. Men politikere forstår ritualer, de forstår å bruke symboler, sa Lourens Minnema fra det teologiske fakultetet i Amsterdam.

Marius Timmann Mjaaland fra Universitetet i Oslo – konferansens ordfører – oppfordret religionsfilosofene til å vise vilje til å gå inn i de voldelige sidene ved offertanken, nettopp fordi dette er så sentralt i dagens samfunn.

– Den militære volden i soldatenes heroiske ofring av seg selv på begge sider i krigen mot terror, den mer spesifikt religiøse selvofringen selvmordsbomberne står for og endelig den allment aksepterte volden mot ufødt liv i europeiske samfunn er tre av eksemplene i dagens virkelighet, sa han.

Rettferdig offer. Offertanken er allment akseptert, også av demokratiske regimer, for eksempel når man er villig til å ofre uskyldige gislers liv heller enn å forhandle med terrorister, påpekte professor Peter Jonkers fra Tilburg Universitet i Nederland.

– Noen ganger er det slik at rettferdigheten krever offer. Det er altfor enkelt å avvise å ofre seg selv som sinnssykt og å ofre andre som barbarisk, sa han, og leverte en analyse av betingelsene for en rettferdig bruk av offertanken.

Første betingelsen for å snakke om ofring, og ikke om mord eller selvmord, er at det skjer til fordel for en sak, og da en sak som er av stor viktighet, som er avgjørende for fellesskapet og dermed overstiger det enkelte mennesket.

Men det er også nødvendig at offeret har en form for belønning. Den som må ofre livet, har ikke noe mer å vente i dette livet. Men det må være et håp om noe som kommer ut av offeret, noe som har betydning også for den som ofrer. Det er nettopp som håp, og ikke som en sikker kontrakt, at belønningstanken har noen plass i ofring.

Endelig må det være åpning for en rasjonell debatt om hvorvidt offeret virkelig er berettiget. Det kan ikke være slik at autoriteter på Guds vegne befaler offeret. Deres krav må kunne underkastes kritisk analyse, hevdet Jonkers.

Kjærlighetens perspektiv. Men er nå offer i den ekstreme formen at man er villig til å ofre livet, eget eller andres, virkelig grunnleggende for religion? Må offertanken nødvendigvis ses i et voldelig perspektiv?

Konferansen ble åpnet med et kraftig innlegg mot dette. Ingolf Dalfert fra Universitetet i Zürich argumenterte for at den religiøse offertanken hører hjemme i kjærlighetens perspektiv. Og han brukte nettopp Abrahams offer som argument for det.

Det Abraham gjør, er å sette Gud på prøve, argumenterte Dalfert. Gud hadde satt Abraham i en situasjon der det ikke var mer å si, der bare handlingene kunne tale.

– Abraham tvinger Gud til enten å ta avskjed som sitt folks Gud, eller å vise seg som Gud ved å stå ved sine løfter. Og Abraham vinner, sa han.

– Guds løfter viser seg å være sikre, selv om man ikke kan begripe ut fra sine egen erfaring hvordan man står seg i forhold til Gud. Gud viser seg å være troverdig, selv om erfaringene fra eget liv kan være tvilsomme, sa Dalfert, som konkluderte slik: Enten er det ingen Gud, eller så kan ikke Guds løfter trekkes tilbake, selv ikke av Gud selv.

Overvinne det onde. Heller ikke Jesu offer på korset må ses fra et voldelig perspektiv, men som en kjærlighetshandling, insisterte Dalfert.

– Det er ikke Gud som ofrer Jesus på korset, heller ikke er det Jesus som ofrer seg selv. Men av kjærlighet til de som han har proklamert til at Guds gode rike kommer, går han hele veien til døden på korset.

Derfor avviser Dalfert det voldelige offer, som bare går ut på å erstatte et onde med et annet. Den guddommelige kjærlighet overvinner derimot det onde med det gode, ved å skape nytt liv fra lidelse og død.

Guds forsorg. Også Søren Kierkegaard ga i boken Frygt og Bæven en positiv vurdering av Abraham. Men han holdt fast ved Bibelens egen beskrivelse, at det var Gud som testet Abrahams tro. Professor Merold Westphal ved Fordham Universitet i New York ga med utgangspunkt i Kierkegaards analyse, og Levinas kritikk av den, en positiv vurdering av Abraham-fortellingen. Hans sentrale punkt er Abrahams ord: «Gud vil selv sørge for offerlammet» (på engelsk: «God will provide»).

– Denne historien er en avvisning av barneofring. Men den er mer enn det. Det er en fortelling om en Gud som på grunn av sin rettferdighet og hellighet krever offer, men også en Gud som i kjærlighet og barmhjertighet skaffer lammet til veie, sa han og trakk linjen til Jesus som Guds lam. Og nettopp fordi det er Gud som sørger for offeret, mente han at offer spiller en helt avgjørende rolle i bibelsk kultur.

– Jesu død har en offerbetydning bare fordi guddommelig forsyn overstyrer menneskenes vold. Så langt fra å rettferdiggjøre voldshandlinger, avskaffes ikke bare menneskeofring, men også dyreofring, sa Westphal.

Farvel til Abraham. Om vi tolker Kierkegaards bok i dag, kan vi ikke avstå fra å tenke kritisk over konsekvensene for de problemene som er relevante i vår tid, sa professor Troels Nørager fra Århus Universitet. Han mente tanken om at det religiøse overgår det etiske – som jo er hva Kierkegaard trekker ut av Abrahamhistorien – er en farlig tanke i våre dager.

– Den bølgen av konservativ og fundamentalistisk religion vi opplever, kombinert med stadige trusler mot demokratiet, er et kall til alle godviljens religiøse mennesker til å være selvkritiske og til å forlange en kritikk av alle autoritære strukturer i våre respektive religioner. Derfor må vi si farvel til Abraham og avvise ham som en troens far og som et eksempel til etterfølgelse. Det er en tro som engang var gyldig, men ikke lenger er det, og som heller ikke er den tro som Jesus forkynte, konkluderte han.

Avskaffe offer. Lignende kritiske tanker kom fra en annen nordisk bidragsyter, lektor Jayne Svenungsson fra Universitetet i Stockholm.

– Når vi i dagens europeiske virkelighet opplever en far som kaster sin datter fra fjerde etasje med begrunnelse i en pervers idé om en guddommelig befaling om ære, er det all grunn til å være skeptisk til en fascinasjon med Abrahams ubetingede lydighet mot Gud, sa hun.

Hele tanken om at Gud forlanger offer – inklusive teorier om at Gud ofrer sin sønn for våre synder – har hatt en tendens til å godkjenne voldsstrukturer og undertrykkelse og til å glorifisere lidelse som rammer særlig kvinner og barn, mente hun.

Hun festet derimot oppmerksomheten på Herrens engel som sa til Abraham at han ikke skulle drepe. Med den franske forskeren René Girard så hun dette som et skritt på veien i religionens utvikling bort fra den offertanken som preget primitiv religion.

– Det er den bibelske avvisningen av offer som til sjuende og sist baner veien for vestlig sivilisasjon, inkludert dens -demokratiske tendenser, sa hun.

– Både den jødiske og den kristne tradisjon uttrykker tanken at Gud ikke ønsker ofring i det hele tatt, men at han vil ha vår kjærlige tilslutning og barmhjertighet. Denne tanken leder til at offer til Gud er gjort overflødige gjennom menneskelig kjærlighet til Gud og til nesten, sa doktor Claudia Welz fra København.