Å hjelpe den fattige verden er en moralsk plikt for et rikt land. Det har vært en bunnplanke i mitt politiske engasjement, og derfor har jeg alltid støttet varmt opp om den statlige u-hjelpen. Rapporter om feilslåtte prosjekter har ikke brydd meg noe særlig. Det gjøres feil i alle systemer, har jeg tenkt. Og så brukes feilgrepene av dem som egentlig er mot hele greia. Det er hva utviklingsminister Erik Solheim kaller «Frp-mytemakeri»: Å bruke tilfeldige opplysninger om feilslåtte prosjekter til å avskrive hele greia.
Men så til mine ti dager i Afrika. Der i alle fall et par av dagene ble tilbrakt sammen med noen av de fattigste i verden: Internflyktninger i Uganda. Blant de mange sterke inntrykk fra reisen gjennom Uganda, var det to som krevde uventet bearbeidelse. Det ene var alle skiltene langs veien som signaliserte ulike utviklingsprosjekter, med giverens navn tydelig markert, uten at det var noe synlig tegn til aktivitet i nærheten. Det andre var alle de digre firehjulstrekkerne med satellittantennene vaiende, som i kveldingen kom rullende inn til luksushotellene.
«Bistand og fred er vekstbransjer med sikre finanser, meningsfylte mål, spennende jobber, interessant liv», skrev maktutreder Øyvind Østerud i fjor høst. En ting er å lese slikt i Aftenposten. Noe annet er å se det i praksis. Og et kjettersk spørsmål meldte seg: Hva om alle pengene som brukes til biler, til lønninger, til boliger, til hotellopphold og middager – hva om de rett og slett ble delt ut til de fattige? Ville effekten blitt dårligere av det?
Tjue tusen milliarder kroner er de siste femti årene blitt overført fra rike til fattige land. Men vi vet ikke om det hjelper. Det er ingen sammenheng mellom land som får mye bistand og land som har økonomisk vekst. Og trebindsverket om norsk u-hjelps historie konkluderer med at vi ikke vet om vår støtte har resultert i mindre fattigdom. Dette var hovedinnholdet i Østeruds artikkel, som ga støtet til en ny runde bistandsdebatt.
Debatten nådde tabloidavisene da bistandskritiker Terje Tvedt mottok Fritt Ords pris og gikk løs på Jan Egelands dobbeltrolle. Tvedt mener de tette båndene mellom politikk, bistandsorganisasjoner og forskning gjør at det ikke er mulig å slippe til med kritikk av norsk bistandspolitikk. Østerud sier også at han er blitt kontaktet av folk innenfor systemet som er enige med ham, men som ikke tør å si det av frykt for represalier.
Å måle den totale effekten av bistanden, er en komplisert sak. Det handler også om forholdet til ambisjonene. «Norges bistand har ikke avskaffet fattigdom, korrupsjon og undertrykkelse i Afrika. Det kunne vi heller ikke forvente», er svaret Norads Poul Engberg-Pedersen gir Østerud. Og mye ville vært verre uten bistanden. For eksempel har satsing på utdanning og helsevesen hatt mye å si for å gi folk et bedre liv.
Men så har vi altså spørsmålet om hvilke uheldige bieffekter strømmen av penger har gitt. Har våre bidrag til korrupsjon, til ineffektivitet, til avhengighet av hjelp framfor egeninnsats totalt sett virket negativt? Totalregnskapet er ennå ikke satt opp.
I Apedu leir i Kapelebyong møtte vi mennesker som syntes glemt av både hjelpeorganisasjoner og myndigheter. Blant annet manglet de såkorn – og om de hadde hatt det, manglet de hakker til å få kornet i jorda. Vår vesle gruppe av nordmenn skillinget sammen de pengene vi hadde. Vi fant en medhjelper knyttet til den lokale kirken som vi fant grunn til å stole på, og overlot til ham å sørge for at de kom folket til gode.
Nå kan han melde at befolkningen i Apedu er blitt organisert i grupper, som har fått tildelt såkorn og hakker. Kornet er allerede i jorda, regnet har kommet, og avlingen er i ferd med å spire fram.
Så enkel kan bistand være. Og slik begynte det også for en stor del, med noen som så nøden og satset på å gjøre noe med den. Men selvsagt kan det ikke være så enkelt når det settes i system. Og særlig ikke når skattekroner kommer inn i bildet. Da må det være planer og dokumenter, prosjekter og evalueringer, byråkrati og stedlige representanter.
Det siste jeg ønsker å bidra til, er kravet om at det nå må skrus igjen på bistandskrana. Men likevel sitter jeg igjen med et tankekors – er det ikke mulig å gjøre det slik at det blir færre fine biler og mer til de som virkelig trenger det?
Erling Rimehaug kommentarredaktør i Vårt land
