Støtter iskald regjering

Det må begynne å bli vanskelig å holde balansen for en del KrF-ere, der man står som støtteparti for en iskald regjering. Like forunderlig som det er sant, velger KrF å stå bak et nyliberalt hardkjør mot både velferdsgoder, arbeidsmiljølov og asylbarn. Hva har de fått for denne balansekunsten, bortsett fra bokstaven K i et lite skolefag?

Grunnen til at partiet ikke for lengst har trampet ut av samarbeidet, er dessverre den samme som SV hadde da Arbeiderpartiet dro til med den mest brutale asylpolitikken vi hadde sett. Vi har vent oss til det: Et lite barn født i Norge blir hentet av politiet på natten. Littegrann medieoppmerksomhet følger, noen er rasende i sosiale medier, men så er barnet bortevekk. Man kan høre et lite «puh» fra Justisdepartementet hver gang stormen er over, etterfulgt av en tweet om ny suksess i antall returer.

Asylsøkere har umerkelig endret status fra flyktninger i nød til et velferdsproblem for oss. Asylsøkere er blitt et velgermagnetisk fiendebilde, og politikere må ta sin del av skylden. Det er derfor vi ikke klarer å redde asylbarna heller. De er hjelpe­løse mot et enormt apparat skapt hovedsakelig for å holde dem borte. Det er til å bli sjøsyk av.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt både i FNs og i Den europeiske menneskerettskonvensjon fra 1953. Men i praksis driver vi med mye annet. Deler av europeisk flyktningpolitikk har som formål å undergrave asylretten. Schengen-avtalen, Dublin-konvensjonen og grensepolitiet Frontex er deler av denne politikken. Et enormt felt av institusjoner og forskrifter er laget for å forvalte dette. De få flyktningene som når frem til norsk jord, møtes av en flyktningpolitikk med en dobbel målsetting: Få antallet som kommer hit ned, og få deportert flest mulig. Også KrF tar del i denne suksessen, som støtteparti for dem som kjemper saken frem. Asylbarna er sendt ut, og har for lengst tapt. Men på sikt taper vi alle sammen når man ikke lenger ser seg selv i en annen.