Vis måtehold med dydene ideologi

Jeg er ikke sikker på om det finnes godhetstyranner i Norge i en tid der innvandringspolitikken styres av Sylvi Listhaug. Men jeg er sikker på at om de likevel skulle finnes, er mange av dem blant Vårt Lands trofaste lesere.

Man kunne da saktens forstå impulsen: Ser man rundt seg, blir det umiddelbart klart at politikk sjelden preges av Jesu radikale nestekjærlighetsbudskap. Få steder er dette så tydelig som i asylpolitikken. Der vi skulle elske selv våre fiender, stenger vi dørene. Der vi skulle gitt både skjorten og kappen, gir vi så lite vi kan.

Jeg støtter denne strenge politikken. Som konservativ mener jeg det er nødvendig, klokt og riktig. Men det står åpenbart i et spenningsforhold til denne etikken.

LES ANMELDELSE: Dette er en av årets sterkeste romaner

Dyder på spill

Jeg er ikke den første som reflekterer over forholdet mellom dyd og politikk. Tidlig på 1700-tallet skrev den britisk-nederlandske filosofen Bernard Mandeville et berømt satirisk dikt, Fabelen om biene, som gikk til angrep på det dydige måteholdet. Poenget hans var at kristne dyder mot stolthet, mot forfengelighet og mot fråtsing, ville gi dårlige økonomiske resultater om alle fulgte dem.

Hvem ville finne på nye ting, om de ikke ville vise at de var flinkere enn de andre? Hvem ville etterspørre noe nytt, om ikke de forfengelige, som ville skille seg ut? Og hvis ingen fråtset, hvem skulle holde hjulene i gang i økonomien? Utfordringen, mente Mandeville, var å innrette politikken slik at de private laster førte til best mulig resultater for samfunnet.

I innvandringspolitikken er det andre kristne dyder som står på spill: Barmhjertighet og nestekjærlighet. Det er ikke et godt argument mot dem at det koster penger å ta imot flyktninger; radikal nestekjærlighet har aldri vært gratis. Det er et bedre argument at pengene kunne vært brukt bedre og hjulpet flere andre steder med et annet asylregime. Men det er vanskelig å bevare evnen til å være barmhjertig mot sin neste hvis man alltid skal være en kalkulerende nyttetenker.

Dårlige resultat

Det viktige poenget for konservative går i stedet på forholdet mellom dyder på privat plan og dyder institusjonalisert som offentlig politikk. For Mandeville var bekymringen at når for mange mennesker levde opp til dydene, gav det dårlige politiske resultater. For meg er bekymringen motsatt: At om politikken i stor grad baserer seg på det som er dyder for enkeltmennesker, fører det lett til dårlige konsekvenser for enkeltmennesker men ikke først og fremst i økonomisk og materiell forstand.

Over hele den vestlige verden har vi sett at de siste tiårs høye innvandring har bidratt til at bevegelser som mer og mer eksplisitt avviser barmhjertighet og nestekjærlighet, har vokst. Når mange nok opplever at deres interesser ikke tjenes, eller at deres kulturelle uro ignoreres, og de får høre at politikken likevel er den eneste moralsk rette, er veien kort til å forkaste selve moralen. I flere land har slike bevegelser styrket seg dramatisk. Da er veien fra godhetstyranni til helt andre former for tyranni plutselig politisk mulig.

LES OGSÅ: Listhaug ikke førstevalget til Møre og Romsdal Frp

Bevare dydene

Det er ikke dydene det er noe i veien med. På det individuelle plan fortsetter barmhjertighet og nestekjærlighet mot flyktninger, og å møte alle i vår vei som vår neste, å være det beste vi kan aspirere mot. Men fra et konservativt perspektiv er spørsmålet om hvordan politikken kan bidra til å bevare disse dydene, avgjørende. Det kan selvsagt ikke gjøres ved at den avviser dem. Jeg mener ikke at politikken skal forholde seg likegyldig til barmhjertigheten. Og selvsagt må den radikale nestekjærligheten utfordre politikken. Men politikk kan heller ikke tvinge dydene på befolkningen.

Mandeville hadde som sitt fornuftige utgangspunkt at mennesket er skrøpelig. Politikken kan ikke endre det, men bør innrette seg slik at dette sørgelige faktum får færrest mulig negative konsekvenser.

Da må man vise måtehold også med dydene.

Følg oss på Facebook og Twitter!