Virker bønn?

Jeg er på gudstjeneste. Min stemme blander seg med de andres. Herre, hør vår bønn. Vi har lagt verden og oss selv fram for Gud. Vi har formulert fire atskilte bønner og presten har stilt seg foran Gud og lagt fram saken vår. Vi ber. Men er det noe å hente der? Noen ører som hører? Noen vilje til å handle?

LES OGSÅ: Bønnemøtene: vi snakket med dem som fortsatt ber

Jeg opplever ingen kontakt

Jeg har ikke bønnens gave, som de sier. Jeg opplever ingen kontakt. Det lever jeg fint med. Men derfor leter jeg også etter andre typer mening i bønnen. Nesten hver gang jeg er i kirka og hører ordene «la oss be,» tenker jeg derfor på det banale spørsmålet: Virker det? I mangel av et godt svar setter jeg også stadig disse tankene på vent. Jeg tenker på andre ting: Bønnen er viktig for kirkas og mitt forhold til verden. Men det handler om mennesket. Jeg fortsetter å undres over Guds rolle i bønnen.

Merete Thomassen beskriver i boka Når dere ber hvordan bønnespråket i gudstjenesten har endret seg. Før ba vi om Guds inngripen, nå handler bønnene om oss selv. Gi oss visdom og mot til å skape fred, ber vi. Men ikke: Skap fred, Gud. Opplevelsen av at vi er overlatt til oss selv og våre egne muligheter gjenspeiles i bønnene. Dette er resultatet av vår tvil på bønnen. De nye bønnene avslører vår manglende tillit til Gud og Guds handlekraft.

LES OGSÅ: Hver tredje tirsdag samles tolv mennesker for å be på denne måten

Stephen Fry

Jeg tror vi er Guds fingre i verden. Det er oss det kommer an på, det er vi som skaper krig og det er vi som kan skape fred. Å skyve alt over på Gud i bønn er ansvarsfraskrivelse og kan være farlig. Men bønn handler ikke om hva vi kan eller burde gjøre som mennesker. Den handler nettopp om det vi ikke makter.

Spørsmålet om bønn er virksomt, er en variant av spørsmålet om Gud er god og allmektig. Jeg så nylig et intervju med den britiske skuespilleren og ateisten Stephen Fry. Han ble spurt hva han ville sagt til Gud dersom han fikk sjansen til å stå ansikt til ansikt. Fry svarte med å anklage Gud for å stå bak blodkreft hos barn. Han var opprørt.

Jeg kan kjenne meg igjen i Frys harme. Ateister og kristne og de fleste andre reagerer med fortvilelse og sinne i møte med menneskelig lidelse. Det er en berettiget menneskelig reaksjon. Men hva gjør vi med den?

LES OGSÅ: – I kirken forsømmer vi ofte kroppen, sier prest og bruker yoga som trosverktøy

Bønn og arbeid

For min del løser det ingen problemer å bruke erfaringen av ondskap til å argumentere for at Gud ikke finnes, eller ikke er god. For en slik tenkemåte forutsetter at ideene om Gud og alt som hører til må være et system som gjør livet fattbart. Fry begynner i feil ende, han dømmer ideene på om de passer til erfaringen. Men det er omvendt: Ideene kommer etter erfaringene, som følge av livet. Teologiens årsaks­rekkefølge er ikke først tanker om Guds allmakt og godhet, og derfor og deretter bønn. Det er desperasjon og takknemlighet først, så bønn, og til sist dogmene og gudsbildene. Bønnen er en praksis som vokser ut fra livet. Ideene og forsøkene på systematisering kommer etterpå. Kristendommen gjør ikke livet fattbart, men håndterbart.

For hvordan kan vi fatte ondskap? I møte med fortvilelsen har kristentroen ingen svar, men to oppfordringer: Bønn og arbeid. Stadige henvendelser til Gud og stadig nødhjelp, diakoni og omsorg.

En ventil

Derfor er spørsmålene mine feil stilt. Bønnen måles ikke på sin effekt, eller det gudsbildet den skaper eller forutsetter. Snarere er den en ventil som gjør det mulig å utholde livet. Både desperasjonen og takknemligheten er dypt menneskelige erfaringer. Spørsmålet er hva vi gjør med dem. Bønn er et umistelig menneskelig uttrykk for å stå overfor Gud med hele bredden i våre liv og erfaringer. Det er bønnens berettigelse.

Følg oss på Facebook og Twitter!