Trangsynte journalister

Denne teksten er skrevet av Suzanne Aabel

Hvor går skillet for journalister mellom det å stille kritiske spørsmål og det å la det skinne igjennom at man synes intervjuobjektene sine er helt ute på viddene?

Jeg tviler på at jeg selv kunne satt meg ned med Tore Tvedt eller andre i Vigrid uten å avsløre mine motsatte standpunkter.

Denne måneden gjorde P2 en radioreportasje med Partiet de Kristne. Den ble fullført, selv om intervjuobjektene på et tidspunkt sa at de kun ville fortsette hvis journalistens formål ikke var å henge dem ut.

Men de fleste journalister klarer å smette inn sine synspunkter på subtilt vis når de møter intervjuobjekter de forakter eller synes er latterlige.

LES OGSÅ: «Kristne småpartier må kjempe hardt om veksten»

Det er ikke lett når folk blander religion og politikk, jeg skjønner det. Men det er det med å latterliggjøre. Selv de mest konservative, tungetalende jesusopphengte bibelbeltepolitikere burde vi holde oss for gode til å gjøre narr av.

Det ble ellevill debatt i en drøy uke i rikspressen etter at Fredrik Skavlan med røde kinn og tydelig agenda intervjuet Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson. Vi likte ikke at vi gjennomskuet hva Skavlan mente personlig.

Det hele førte til at Åkesson, til tross for hvor usmakelig mange av oss mener han er, fikk støtte fra de mest uventede steder.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Der handlet det bare om politikk. Det virker som det blir enda vanskeligere når det kommer til religion. Klarer ikke vi «rause og tolerante» å signalisere noe annet, for eksempel om synet på homofili i deler av islam, kristendom og jødedom, enn at det er guffent? Har vi egentlig noe med hva Shoaib Sultan mener eller mente om homofili, så lenge han er folkevalgt og gjør jobben sin?

Noen ganger virker det som om reaksjonene er ekstra sterke på konservativ kristendom. Kanskje den oppfattes som mer hårreisende fordi den er på norsk?

Det blir åpenbart for mye for ørene våre å høre tolkninger av «Guds ord» på vårt eget språk.