Tips til hissig trafikant

Jeg forstår ikke hvorfor folk risikerer livet for å rekke hjem til en reprise på TV, sa en bekjent i 80-årsalderen.

Han hevdet at når han holdt det han kalte «en rimelig hastighet for min alder», ble han forbi­kjørt hele tiden, ofte på en ganske farlig måte.

Og kanskje har han rett når han sier at «vi stresser i vei, men uten å huske hvorfor».

Som ved en tilfeldighet inntraff følgende to hendelser med noen timers mellomrom på torsdag:

Bilkøene flettet seg sammen ved innløpet til Tingstadstunellen. Det var sent på ettermiddagen,­ de fleste var trøtte og ønsket bare å komme seg hjem.

Alt fløt på en torsdagsdøsig måte, slik bare en velorganisert bilkø kan gjøre.

Vi hadde akkurat lagt merke til et stort kjøretøy på skrå foran oss. Bilen var utstyrt med en såkalt jesusfisk, en stilisert fisk som er et urgammelt kristent symbol.

Et slikt symbol forplikter.

Litt lenger foran oss hadde turen kommet til en bil som skulle inn i vår kø fra venstre. Siden filen hans tok slutt omtrent der, hadde han ikke andre valg. Han blinket i god tid og kjørte ut da det ble plass.

Det skulle han aldri gjort.

Egon fortalte at når trafikken tetter seg til, og til slutt står helt stille, pleier han å tenke at han ikke venter. Han hviler.

Da bilen med jesusfisken måtte gi litt plass til medtrafikanten sin, var ettermiddagstrøttheten som blåst bort. Her skulle ingen slippes inn!

Sjåføren sperret veien og presset den andre bilen, som greide å stanse i siste sekund. Det var på nære nippet at det smalt.

Og som om situasjonen ikke var tydelig nok, la han seg på signalhornet og hyttet med neven.

Og i den kunstige veibelysningen ned mot tunellen, blinket jesusfisken uten ord.

På kvelden hørte vi et fantastisk foredrag av teologen og psykoterapeuten Egon Rommedal. Han snakket om å leve bærekraftig og kom blant annet inn på temaet stress.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Han fortalte om to små øvelser han gjør for ikke å bli fullstendig revet med i hastverkssamfunnets minuttjag:

Den ene bruker han i den lange køen foran kjøttdisken, fredags ettermiddag. Da slipper han gjerne forbi noen stressede medmennesker med ordene: «Du kan gå foran. Jeg har jobbet hele uken så jeg kan godt hvile litt.»

Den andre handler nettopp om bilkøene. Egon fortalte at når trafikken tetter seg til, og til slutt står helt stille, pleier han å tenke at han ikke venter. Han hviler.

Jeg sender denne gode øvelsen videre som et tips til alle oss som av og til stresser uten å huske hvorfor.

Og jeg gir den med en særlig varm hånd videre til min kristne bror med sølvfarget bil. Han tjente et minutt ved Tingstadstunellen, men glemte igjen litt av integriteten sin.

Alternativet er, slik jeg ser det, å legge jesusfisken i hanskerommet. Men det ville vært trist.

Tomas Sjödin er forfatter og pastor