Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Det lurer mange barn på som vokser opp i det som for dem er hjemlandet, men som er misjonsmark og endatil «hedningland» for deres foreldre. Å komme på tvers av kryssende kategorier og forventninger av hva som regnes som «normal» identitetsbygging, er en utfordring. Særlig når foreldrene og barnas opplevelser er i utakt.
Mange Vårt Land-lesere kjenner til skriverier om misjonærbarn som blir «Third Culture Kids»; preget av noe midt imellom foreldrenes hjemland og vertslandet de vokser opp i.
Ny dimensjon
Samfunnsgeograf og professor ved Minnesota State University Moorhead, John Benson, bringer en ny dimensjon inn i forståelsen av misjonærbarns identitetsbygging. Istedenfor å knytte det til det mer diffuse begrepet «kultur», er han opptatt av hva den romlige dimensjonen, sted og stedstilknytning betyr for identitetsskaping.
I boken Missionary Families Find a Sense of Place and Identity bringer han intervjuer med representanter fra 19 familier i to generasjoner som har det til felles å være tilknyttet amerikansk luthersk misjonsvirksomhet i Tanzania i perioden 1940–1975. Erfaringene og opplevelsene deres har i mange tilfeller vært veldig forskjellige, noe som har mye å gjøre med ulik stedstilknytning.
LES OGSÅ: Laget-sjef får vondt i kroppen av bedehus-lukta
Personlig hjemsted
For foreldrene var Tanzania et ideologisert sted, normert som misjonsmark med definerte mangler som skulle rettes opp gjennom misjonsvirksomhet. De dro til utlandet med et kall som ofte innebar et offer om å forlate sine trygge, personlige hjem- steder. For barna deres, derimot, ble «hedninglandet» deres personlige hjemsted. Der opplevde de kjærlighet, omsorg og trygghet, slik alle barn skal oppleve på sine hjemsteder. Det starter ved mors bryst og ekspanderer gradvis utover i den romlige dimensjonen.
Utfordringene meldte seg når de skulle tilbake til USA. Foreldrene lengtet tilbake etter en hard tørn på misjonsfeltet. Barna følte seg programforpliktet til å «elske» USA, deres ideologiserte hjemland. De hadde gått på den internatbaserte skolen for misjonærbarn i Kiomboi hvor de skulle lære å bli gode og funksjonelle amerikanere.
Benson låner innsikter fra geografen Yi-Fu Tuan og filosofen Edward Casey som er opptatt av sted som mer enn fysisk rom. Det er også sosiale grenser, og det er opplevelser og erfaringer som fanges opp i sinn og kropp. Alt dette skjer ikke i et vakuum, men i et fysisk rom. I omgivelser som deretter fungerer som «hengeknagger» for minnene.
LES OGSÅ: En gang var det på Søreide bedehus hele bygda møttes - nå er det solgt
Kraft til minnene
Når mennesker stadig reiser tilbake til hjemstedene sine eller til andre steder som har satt spor i livet, er det for å søke tilbake til viktige forankringspunkter. For å gi minnene kraft. Minner er en vesentlig dimensjon ved ens identitet. At misjonærbarn opprettholder sterke bånd til hverandre er en del av dette.
Sted defineres også av livssynsmessig tilhørighet. Det siste er ikke minst aktuelt for misjonærfamilier, mener Benson. Benevnelsene «misjonær» og «misjonærbarn» er ubønnhørlig klistret til religion som en overordnet kategori. Mens foreldrene har valgt å bli misjonærer, har barna fått religion i arv. Utover i ungdomsårene og tidlig voksen alder blir de stilt på valg. Enten å personalisere arven ved å tilkjennegi et aktivt trosforhold eller i det minste å være innforstått med ens historie. Eller å ta mer eller mindre aktiv avstand. Her er det variasjon blant voksne misjonærbarn.
Det går selvsagt ikke an å dra alle familier over samme kam. For foreldrene ble misjonsmarken i varierende grad også et personliggjort sted. Et felles emosjonelt forhold til vertslandet på tvers av generasjoner hjalp atskillig på familienes synkronisering.
Stedsopplevelse kan også bli negativ. For noen foreldre og barn ble for eksempel opplevelser av adskillelse og internatliv såpass traumatisk at en for alt i livet ikke ønsker seg tilbake til minnene og stedene.
LES OGSÅ: Du vet du er misjonærbarn når...
Klart seg bra
De aller fleste misjonærbarna i Bensons utvalg har klart seg bra. Mange har vendt tilbake til Tanzania som misjonærer selv, som bistandsarbeidere og forretningsfolk. Andre gjør det godt i USA selv om de er hybride amerikanere. Kanskje var det nettopp en oppvekst i «kryssilden» som har ga de spesielle egenskaper og ressurser til å takle utfordringene.
Hvordan er det å være misjonærbarn nå for tiden? Moderne teknologiutvikling har fremskaffet helt nye kommunikasjons- muligheter. Gamle grenser er visket bort. Ved et enkelt tastetrykk kan en gjennom Skype og sosiale medier være i Tanzania og samtidig et helt annet sted. Hvor er man da, egentlig? De nye mulighetene må gjøre noe med stedsopplevelse og identitetsbygging, og dette tør være et nytt og interessant forskningsfelt.
John Bensons forskning gir gjenklang i alle TCK-miljøer, også i Norge. Det gjelder misjonærbarn, barn av diplomater og forretningsfolk og så videre. Og ikke minst innvandrerbarn. Men det gjelder også foreldrene. De blir også merket for livet av sine uteopphold. Third Culture People er derfor et mer inkluderende begrep. Her kan det også forskes.
Min svigerfar var alt dette. Oppvekst i Kina og hadde et langt misjonærliv i Tanzania. På sine eldre dager fikk han anledning til å besøke Kina igjen. Hva gjorde mest inntrykk? Det var å se badeplassen og særlig steinen de pleide å stupe fra som barn.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Asle Jøssang er skribent i Vårt Land og sosialantropolog og første- amanuensis ved NLA Høgskolen.