ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Om Jesus ikke var sant menneske

Inkarnasjonen er ferskvare.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

På en måte er altså ­julefortellingen en grenseløst svær historie.

Vis bildetekst
Spaltist

Jostein Ørum

Forfatter og prest i Landvik 
og Eide, ved Grimstad


Det er et klassisk fortellergrep. Åpningen av Johannesevangeliet er som en filmscene jeg har sett i ulike varianter. Scenen er filmet høyt oppe fra, fra verdensrommet. Man ser alt; evigheten og universet og planetene, og langt der nede kjenner vi igjen noe som ligner på jorden.

Plutselig zoomer kameraet inn. Bildet forandrer seg nesten raskt som lynet. Fra den store evigheten, er det som om vi stuper ned mot jorden – og med ett er vi nede på vår egen planet. Bildet fortsetter å snevre seg inn, til ett sted. Før vi vet ordet av det, er vi inne i en helt vanlig by og ser kanskje et helt vanlig menneske. På et øyeblikk har blikket gått fra det uendelige evige, til det lille og begrensede.

LES OGSÅ: Et nyfødt håp

Det store bildet

Slik er fortellingen om da Gud kom til verden. Johannes, evangelisten, bruker dette fortellergrepet i det han forteller juleevangeliet på sin måte. Fra høyt, høyt oppe, til lavt, lavt nede. Som en ørn på jakt. Ørnen svever høyt under himmelen, høyere enn vi kan se. Der oppe fra skuer den ned på jorden. Og plutselig stuper den ned. Det er derfor Johannes i kirkekunsten symboliseres av nettopp en ørn. Han innleder sitt evangelium med et ørneblikk.

På en måte er altså julefortellingen en grenseløst svær historie. Man ser alt i et sveip. «I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og ordet var Gud.» Jesus kalles Ordet, det som har vært fra før alt annet ble til, som Gud skapte verden ved. Historien om det som skjedde i de dager da Maria fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe, er ikke bare et innfall. Den er ikke bare et skudd i blinde. Den hører inn i det store bildet, den store fortellingen fra evighet.

LES OGSÅ: O helga natt har fått ny dimensjon etter Skam

Blir aldri ferdig

Men på en annen måte er juledagsfortellingen også bitteliten. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.» Han som bor i det evige, kledde på seg kjøtt og blod. Gud kom in carne, i kjøtt. Derfor kalles alt dette for inkarnasjon. Ordet ble menneske en gang, et sted.

«Han forble det han var og antok det han ikke var,» sier pave Leo den store i en berømt og bevart julepreken fra midten av 400-tallet. «Gjennom denne fødsel kunne han bli ett med oss i menneskelighet, men overgå oss i guddommelighet. Ja, om han ikke var sann Gud, kunne han ikke bringe legedom. Om han ikke var sant menneske, kunne han ikke gi oss et forbilde.»

Og man blir aldri ferdig med dette. Inkarnasjonen er ferskvare. At Gud lot seg føde av et menneske med DNA, er ikke gårsdagens nyheter, det er ikke snøen som falt i fjor. Det er snarere Ordet som blir menneske igjen og igjen – og på stadig nye måter tar bolig iblant oss.

LES OGSÅ: Menighet fikk gave fra muslim


BIBELTEKSTEN

1. juledag

I begynnelsen var Ordet. ­Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, ­utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Johannes 1,1-14

LES OGSÅ: Vær ­menneske!

ANNONSE

BILDER

På en måte er altså ­julefortellingen en grenseløst svær historie.

Vis bildetekst
Spaltist

Jostein Ørum

Forfatter og prest i Landvik 
og Eide, ved Grimstad


Det er et klassisk fortellergrep. Åpningen av Johannesevangeliet er som en filmscene jeg har sett i ulike varianter. Scenen er filmet høyt oppe fra, fra verdensrommet. Man ser alt; evigheten og universet og planetene, og langt der nede kjenner vi igjen noe som ligner på jorden.

Plutselig zoomer kameraet inn. Bildet forandrer seg nesten raskt som lynet. Fra den store evigheten, er det som om vi stuper ned mot jorden – og med ett er vi nede på vår egen planet. Bildet fortsetter å snevre seg inn, til ett sted. Før vi vet ordet av det, er vi inne i en helt vanlig by og ser kanskje et helt vanlig menneske. På et øyeblikk har blikket gått fra det uendelige evige, til det lille og begrensede.

LES OGSÅ: Et nyfødt håp

Det store bildet

Slik er fortellingen om da Gud kom til verden. Johannes, evangelisten, bruker dette fortellergrepet i det han forteller juleevangeliet på sin måte. Fra høyt, høyt oppe, til lavt, lavt nede. Som en ørn på jakt. Ørnen svever høyt under himmelen, høyere enn vi kan se. Der oppe fra skuer den ned på jorden. Og plutselig stuper den ned. Det er derfor Johannes i kirkekunsten symboliseres av nettopp en ørn. Han innleder sitt evangelium med et ørneblikk.

På en måte er altså julefortellingen en grenseløst svær historie. Man ser alt i et sveip. «I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og ordet var Gud.» Jesus kalles Ordet, det som har vært fra før alt annet ble til, som Gud skapte verden ved. Historien om det som skjedde i de dager da Maria fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe, er ikke bare et innfall. Den er ikke bare et skudd i blinde. Den hører inn i det store bildet, den store fortellingen fra evighet.

LES OGSÅ: O helga natt har fått ny dimensjon etter Skam

Blir aldri ferdig

Men på en annen måte er juledagsfortellingen også bitteliten. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.» Han som bor i det evige, kledde på seg kjøtt og blod. Gud kom in carne, i kjøtt. Derfor kalles alt dette for inkarnasjon. Ordet ble menneske en gang, et sted.

«Han forble det han var og antok det han ikke var,» sier pave Leo den store i en berømt og bevart julepreken fra midten av 400-tallet. «Gjennom denne fødsel kunne han bli ett med oss i menneskelighet, men overgå oss i guddommelighet. Ja, om han ikke var sann Gud, kunne han ikke bringe legedom. Om han ikke var sant menneske, kunne han ikke gi oss et forbilde.»

Og man blir aldri ferdig med dette. Inkarnasjonen er ferskvare. At Gud lot seg føde av et menneske med DNA, er ikke gårsdagens nyheter, det er ikke snøen som falt i fjor. Det er snarere Ordet som blir menneske igjen og igjen – og på stadig nye måter tar bolig iblant oss.

LES OGSÅ: Menighet fikk gave fra muslim


BIBELTEKSTEN

1. juledag

I begynnelsen var Ordet. ­Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, ­utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Johannes 1,1-14

LES OGSÅ: Vær ­menneske!

ANNONSE