Kultur

Når alvoret setter inn

Den forferdelige sykdommen var i ferd med å sette punktum for et ungt ekteskap.

Bilde 1 av 2

Nok en upersonlig hotellfrokost, denne gangen i den svenske byen Kristianstad. Det er noe rart, nesten litt komisk, med hotellfrokoster. Nesten alle sitter alene ved bordene sine, nesten alle leser avisen, og praten er så dempet at den ikke engang overdøver lyden fra heisen.

Og så innbiller jeg meg at de aller fleste – til tross for det gigantiske utvalget – spiser omtrent det samme her som de spiser hjemme. «Dette blir en herlig hotellfrokost», tenker jeg i trappen ned fra rommet. Og så velger jeg en stor kopp svart kaffe, to brødskiver med ost og appelsinarmelade, og en skvett med juice. Altså nøyaktig det samme som hjemme.

Linjene

Denne morgenen skumleser jeg kultursidene i den lokale avisen. Jeg blir interessert i en tekst om utviklingen i dansk poesi, og så skjer det som alltid er like uventet: Noen få linjer krever hele min oppmerksomhet. Denne gangen er det en svensk oversettelse av et dikt av Claus Handberg Christensen:

Först i det ögonblick

allvaret sätter in,

är det som om du kommer hem

Følg oss på Facebook og Twitter!

Komme hjem

Og der ved frokostbordet går tankene til den gangen jeg gikk gjennom de lange korridorene i et av Göteborgs sykehus sammen med en kollega. Vi kom fra en samtale som egentlig bare hadde vært tragisk: Den forferdelige sykdommen var i ferd med å sette punktum for et ungt ekteskap. Vi hadde tilbrakt noen timer i dødens venterom. Smerten vi opplevde var liten sammenlignet med smerten til det unge paret. De begynte å forstå at tiden deres var i ferd med å renne ut.

Vi hadde snakket og bedt sammen, uten helt å ta inn over oss at det var så nær slutten. Og vi hadde hatt en underlig følelse da vi gikk ut i vårlyset: Det hadde ikke vært fullstendig mørkt. Det hadde ikke vært fullstendig mørkt.

Det hadde også vært en nærhet til livet der, en nærhet som gjorde tydelig hva som er viktig og hva som er mindre viktig i tilværelsen. Når alvoret setter inn blir man minnet om noe man lett glemmer når alt skurer og går. Det kan være smertefullt, det kan være ransakende, men det er som å komme hjem. Vi vet vi er tiltenkt noe mer, noe større.

Det lettvinte, det morsomme, alt det man kan unne seg, det som setter spiss på tilværelsen, det har nok sin plass i livet vårt. Men det fører ikke oss hjem. For det krever mot å ta alvoret på alvor.

Se klarere

Det er egentlig dette den kristne fasten handler om. Vi nekter oss noe for å se noe klarere. Jeg tror ikke det er tilfeldig at vi på svensk sier at vi «tar fasta på» når vi skal beskrive bevissthet og retning.

Först i det ögonblick

allvaret sätter in,

är det som om du kommer hem

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur