Nyheter

Men Jesus, da!

Er det virkelig den samme Jesus som møter en fortvilt kvinne med taushet, for så indirekte å sammenligne henne med en hund?

TEKSTVERKSTEDET 2. SØNDAG I FASTETIDEN: Hvorfor i all verden taler Jesus på denne måten? Er det fordi han er sliten av konfliktene med fariseerne som er under opptrapping? Verbet anachorein betyr å dra seg tilbake/trekke seg inn i landet. Kanskje var Jesus utkjørt av mas og en gnagende konflikt? Det kan velte selv den beste av oss.

Eller var det at han var så langt hjemmefra? For han hadde jo dratt helt til kystlandskapene nord for Karmel. Ikke bare var det utenfor jødisk territorium, de syrofønikiske byområdene var utenfor enemerkene for hans kallsoppdrag.

Universelt oppdrag

Jesus var langt hjemmefra, han var ved ytterkanten av sitt kall. Og her ligger grunnen for språket og handlingene hans. Ikke fordi han var sliten, men fordi han var utenfor grensene som var satt for hans liv og virke.

Matteus som forfatter er opptatt av at Jesus hadde kommet for å frelse jødene. De var Guds utvalgte folk, og det var til dem Jesus var kommet. Likevel. Allerede i Matteus' kapittel 2 ser vi spor av hvem Jesus skulle komme til å bli for alle folk. Og Matteus er den av evangelieforfatterne som lar misjonsbefalingen stå som både et utropstegn og et kolon ved slutten av nedtegnelsen, ved inngangen til en ny fortelling.

Men det var ikke før etter Jesu oppstandelse at oppdraget hans skulle utvides til å bli universelt.

Kaller ham «Herre»

Matteus bygger opp spenningen mot det som skal skje, ved å skrive at Jesus dro til Tyros og Sidon. Dette var byer som ble regnet som fiender av Israel. Deretter introduserer han en kvinne som kanaaneisk, et folk som ikke delte jødenes tro.

Kvinnen roper seg inn i fortellingen. Og ropet stilner ikke.

Matteus bruker imperfektum av verbet «rope», og dermed kan det oversettes med at «hun ble ved å rope›. Det står ikke i vår oversettelse, men jeg synes å høre en strøm av rop og klager som bakteppe for hele teksten. For Jesus møter her en kvinne som bønnfaller – proskynein (faller på kne). Tre ganger bruker hun benevnelsen «Herre», et høyhetsnavn. Når hun i tillegg tiltaler Jesus som Messias, så viser hun at hun har hørt om ham, hun kjenner hans posisjon som jødenes frelser, hun er kjent med at han både har evne og vilje til å helbrede.

Ved kallets grense

Hun ber om barmhjertighet, men Jesus svarer ikke. Han sier ikke nei, men det oppleves sjelden positivt å bli møtt med taushet. Kvinnen gir seg ikke, og hennes vedvarende rop og bønner blir til slutt så presserende at disiplene ber Jesus om å bli ferdig med henne.

Men Jesus er ved grensen av sitt kall. Han har et slags skjema han skal følge. Og det forklarer han ved å si at det ikke er riktig å ta brødet fra barna og gi det til hundene. Hundene, kynarioi, muligens løshundene, det var de urene.

Men det er en desperat mor Jesus står overfor. Hun er klar for duelldialog. Hun er klar for å kjempe, smiske, trygle, for hun vet hvem hun står overfor. Ja, hun vet hvem hun kjemper mot. Men hun vet også hvem hun kjemper for. Og denne kombinasjonen kan han ikke stå imot.

Handler utenfor skjema

Lar Jesus henne få en mulighet til å vise sin sterke tro? Kanskje det. I alle fall så avslutter Matteus der – med kvinnens tro, datterens helbredelse. Jesus som har gjort noe han strengt tatt ikke skulle ha gjort. Ikke ennå, i alle fall. Ifølge skjema.

Ombestemte han seg? Lot han seg bekjempe? Kan man kjempe mot Jesus, mot Gud, og vinne? Kvinnen tryglet og rammet dermed Guds eget hjerte, hun gikk i duell og vant. En Gud som er villig til å bøye av, som kan operere utenfor skjema, som lytter til den som roper. Det begynte med «Men Jesus, da!». Og avsluttes med et lettet «Jesus, takk».

BIBELTEKSTEN: Jesus brøt opp og drog derfra til landet omkring Tyrus og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene vendte seg da til ham og bad: «Gjør deg ferdig med henne; hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre,» sa kvinnen, «men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk i samme stund.

Matteus 15,21-28

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter