Kristenbobla og andre bobler

Jeg var ute med min venn Stian Kilde Aarebrot for å promotere boka Presten og Ateisten. Bokturneen hadde tatt oss til hver krok av Norge, og nå satt vi i en sofa i et fullpakket auditorium på Menighetsfakultetet. Det var tid for spørsmålsrunden, og en ung student hadde nettopp hatt hånden oppe.

Jeg er blitt vant til å takle spørsmål etter hvert, men ble litt overrumplet av dette. Først ble jeg smigret: Jeg hadde tydeligvis gjort et såpass godt inntrykk at studenten fikk lyst til å bli bedre kjent med oss ateister og humanister. Men jeg blir også bittelittegrann satt ut. Er det virkelig mulig å vokse opp i dagens Norge, et av verdens mest sekulære land, uten å kjenne noen som ikke tror på Gud?

I ukene etterpå ble jeg gående og gruble. Slik forestilte jeg meg at det kunne foregå: Du vokser opp i et kristent hjem, går på skole med et kristent miljø eller sågar en kristen privatskole? Vennene du henger med på fritida får du gjennom menighetens ungdomsgruppe eller Kristen Idrettskontakt. Så flytter du til Oslo og begynner på Menighetsfakultetet, og vips: Du kjenner ikke en eneste ateist.

LES OGSÅ: Dette er de beste ateistvitsene

Kristenbobla

Det er formodentlig dette som er den «kristen-bobla» jeg har hørt kristne snakke om.

Så slår det meg: Hva om kristne ikke er de eneste som lever i bobler? Hvor mange troende kjente jeg da jeg var på studentens alder? Jeg sliter med å finne eksempler. På Holmlia ungdomsskole var det ukult å være kristen, og dette var før Rushdie-saken, så det var før de to pakistanerne i klassen ble klassifisert som muslimer. På Forsøksgymnaset i Oslo og de miljøene jeg vanket i ellers, holdt eventuelle kristne kjeft. Kloke av skade, mistenker jeg. Og jo mindre sagt om universitetstiden, jo bedre.

Oppveksten min har nok vært en smule boblete den og.

LES OGSÅ: Tøft for ateisten å møte kristen bror

Er det så farlig?

Tusenkronersspørsmålet er om det er så nøye at folk flokker seg sammen med sine egne, da. Vel, la oss for en gangs skyld la være å snakke om muslimske parallellsamfunn og heller snakke om hva livet i bobla kan gjøre med oss som ikke tror.

En av de mest fascinerende dokumentarene jeg har sett de siste årene handler om mottagelsen av Mel Gibsons film The Passion of the Christ. Filmen byr på intervjuer med filmkritikere fra storbyene på øst- og vestkysten som ikke kunne forestille seg at filmen kunne bli en suksess. Jeg vred meg i stolen da jeg så den. Her bor man altså om i Vestens mest kristne land, og kan ikke skjønne at en film om Jesus kan slå an.

Jeg har levd mesteparten av mitt liv i samme boble som disse kritikerne. Forstår jeg mitt land, mine landsmenn, like dårlig som dem? Jeg håper virkelig ikke det. Så skal det da sies at jeg har lagt ned en del arbeid i å forstå dem som tenker, tror og lever annerledes enn meg selv.

ALF GJØSUND: Disse tror at Norge kan bli et homogent, kristent samfunn igjen, slik det var for 100 år siden.

Journalister i bobla

Siden jeg etter en del år i media har lært meg at journalistkorpset gjerne kommer fra den samme bobla, lurer jeg på hva det gjør med vårt bilde av verden. Hvilke interessante spørsmål blir ikke stilt fordi journalistene ikke har kunnskap til å stille dem?

Til syvende og sist: Hva kan vi gjøre med saken? Kulturelle endringer krever nok mer enn vi enkeltmennesker kan få til. Men noen ting kan du gjøre selv. Som å snakke med noen som er annerledes enn deg selv. Sosiale medier gir oss muligheten til å flokke sammen med folk som er enige mot oss selv, og få den gode følelsen av å være en av dem som har Skjønt Det. Men de gir oss også muligheten til å lett få høre argumenter fra folk som er helt uenige med oss selv. Så er det opp til oss selv om vi gidder å høre etter.

Og hvem vet. Kanskje kan du få deg en venn som er ateist?