ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Julesanger og krenkelser

I romjulen er det nesten et år til det på ny bryter ut krangel om det er stuerent å synge Deilig er jorden. Slik blir det tradisjon av.

ANNONSE
ANNONSE
Spaltist

Leif Knutsen

Næringsdrivende 
og blogger


Vi avslutter det gregorianske året 2016 med (blant annet og hittil) borgerkrig i Syria, et virkelig skummelt presidentvalg i USA, og terrorangrep i Ankara og Berlin.

Den største trusselen mot julefreden i Norge synes likevel å være uenigheten om hva som er kulturelt riktig fremferd ved synging av visse julesanger i adventstiden, og særlig altså Deilig er jorden. Ingen klager på melodien (visstnok en schlesisk folkevise), det er teksten (pilegrimer, paradis, frelse, og så videre) som skaper stress.

Jeg synes at de som er opptatt av julesalmens teologiske innhold fordi de er enige med den, må tåle at andre er opptatt av sangteksten fordi de er uenige.

LES OGSÅ: Jødene feirer religionsfrihet åtte dager til ende

Tyvegods

Ettersom Bernhard Severin Ingemann stjal melodien for å legge til sin egen Deilig er jorden-tekst, må de for så vidt også tåle at andre (og her tenker jeg særlig på Human-Etisk Forbunds salmekomité) benytter seg av tyvegodset til å lage sin egen vise. (Firetaktsmelodier er utrolig anvendelige).

Så er det noen som mener at sangen bør synges fordi den er en del av dette diffuse begrepet norsk kulturarv, hvor noen religiøse salmetekster visstnok er blitt kanoniserte.

Det finnes videre noen som mener at teksten er OK fordi norsk jul både har kristne og hedenske/førkristne røtter som gjør det mulig – ja, kanskje prisverdig – å ha et likegyldig forhold til salmens religiøse formål.

LES OGSÅ: Mener Helleland sprer sneversynt nostalgi i julebrevet

Lar meg smitte

Jeg feirer ikke jul, men har ingen problemer med at de fleste rundt meg gjør det. Jeg har faktisk glede av å oppleve, og la meg smitte av, deres glede. Jeg er ikke helt med på det spesifikke religiøse innholdet i julefeiringen, men jeg slutter meg til håpet om fornyelse, mer lys, og fred som gjerne forbindes med det.

Jeg synger ikke med når sangene synges, men jeg liker melodiene og tramper diskret med foten. Når folk ønsker meg god jul, ønsker jeg dem god jul tilbake, og er helt oppriktig. Det finnes ikke julepynt i mitt hjem, men jeg er gjerne gjest hos dem som har det, det synes jeg er helt storartet.

Problemer får jeg når flertallet krever at mindretallene innretter seg etter én måte å gjøre tingene på, at det dikteres én norm, og at alt annet anses som avvik som kan tolereres. At jeg aller nådigst får lov til ikke å feire jul, men kun i en prøveperiode inntil jeg da – antar jeg – tar innover meg den norske kulturarven på riktig måte.

LES OGSÅ: Menighet fikk julegave fra muslim

Ikke jødisk jul

Mens vi snakker om andre måter å feire jul på: Chanukkah er for eksempel overhodet ikke jødisk jul, og jøder feirer ikke jul «på en annen måte» ved å tenne åtte lys.

Chanukkah er en av de mindre jødiske høytidene og er av forholdvis (etterbibelsk) ny opprinnelse, til minne om jøder som motarbeidet assimilasjonspress fra gresk-romersk kultur (en kultur som for øvrig også mente at ribbe burde være obligatorisk festmat).

Bruk av lys i chanukkah henger sammen med mirakler, eller rettere sagt tegn, som foregikk i det stille, som nærmest var en underdrivelse. Høytiden vekker debatt blant de lærde om den rette måten å hevde uenighet på: om det er bedre å være militant enn beskjeden, om det er mer effektfullt å gå foran med et godt eksempel eller å høylytt protestere.

Uten å bli krenket

Dette er problemstillinger som så i høyeste grad gjør seg gjeldende også i dag. Kanskje også om synging av Deilig er jorden.

Kulturell utvikling stagnerer når det er tvang eller press om å delta på den ene eller andre måten. Det burde ikke støte noen at det synes eller ikke synges Deilig er jorden, eller med hvilken tekst.

Vi får til mer fred, mer lys, og bedre kultur om vi er tydelige om hva som skiller oss – uten å bli krenket over disse forskjellene.

ANNONSE
Spaltist

Leif Knutsen

Næringsdrivende 
og blogger


Vi avslutter det gregorianske året 2016 med (blant annet og hittil) borgerkrig i Syria, et virkelig skummelt presidentvalg i USA, og terrorangrep i Ankara og Berlin.

Den største trusselen mot julefreden i Norge synes likevel å være uenigheten om hva som er kulturelt riktig fremferd ved synging av visse julesanger i adventstiden, og særlig altså Deilig er jorden. Ingen klager på melodien (visstnok en schlesisk folkevise), det er teksten (pilegrimer, paradis, frelse, og så videre) som skaper stress.

Jeg synes at de som er opptatt av julesalmens teologiske innhold fordi de er enige med den, må tåle at andre er opptatt av sangteksten fordi de er uenige.

LES OGSÅ: Jødene feirer religionsfrihet åtte dager til ende

Tyvegods

Ettersom Bernhard Severin Ingemann stjal melodien for å legge til sin egen Deilig er jorden-tekst, må de for så vidt også tåle at andre (og her tenker jeg særlig på Human-Etisk Forbunds salmekomité) benytter seg av tyvegodset til å lage sin egen vise. (Firetaktsmelodier er utrolig anvendelige).

Så er det noen som mener at sangen bør synges fordi den er en del av dette diffuse begrepet norsk kulturarv, hvor noen religiøse salmetekster visstnok er blitt kanoniserte.

Det finnes videre noen som mener at teksten er OK fordi norsk jul både har kristne og hedenske/førkristne røtter som gjør det mulig – ja, kanskje prisverdig – å ha et likegyldig forhold til salmens religiøse formål.

LES OGSÅ: Mener Helleland sprer sneversynt nostalgi i julebrevet

Lar meg smitte

Jeg feirer ikke jul, men har ingen problemer med at de fleste rundt meg gjør det. Jeg har faktisk glede av å oppleve, og la meg smitte av, deres glede. Jeg er ikke helt med på det spesifikke religiøse innholdet i julefeiringen, men jeg slutter meg til håpet om fornyelse, mer lys, og fred som gjerne forbindes med det.

Jeg synger ikke med når sangene synges, men jeg liker melodiene og tramper diskret med foten. Når folk ønsker meg god jul, ønsker jeg dem god jul tilbake, og er helt oppriktig. Det finnes ikke julepynt i mitt hjem, men jeg er gjerne gjest hos dem som har det, det synes jeg er helt storartet.

Problemer får jeg når flertallet krever at mindretallene innretter seg etter én måte å gjøre tingene på, at det dikteres én norm, og at alt annet anses som avvik som kan tolereres. At jeg aller nådigst får lov til ikke å feire jul, men kun i en prøveperiode inntil jeg da – antar jeg – tar innover meg den norske kulturarven på riktig måte.

LES OGSÅ: Menighet fikk julegave fra muslim

Ikke jødisk jul

Mens vi snakker om andre måter å feire jul på: Chanukkah er for eksempel overhodet ikke jødisk jul, og jøder feirer ikke jul «på en annen måte» ved å tenne åtte lys.

Chanukkah er en av de mindre jødiske høytidene og er av forholdvis (etterbibelsk) ny opprinnelse, til minne om jøder som motarbeidet assimilasjonspress fra gresk-romersk kultur (en kultur som for øvrig også mente at ribbe burde være obligatorisk festmat).

Bruk av lys i chanukkah henger sammen med mirakler, eller rettere sagt tegn, som foregikk i det stille, som nærmest var en underdrivelse. Høytiden vekker debatt blant de lærde om den rette måten å hevde uenighet på: om det er bedre å være militant enn beskjeden, om det er mer effektfullt å gå foran med et godt eksempel eller å høylytt protestere.

Uten å bli krenket

Dette er problemstillinger som så i høyeste grad gjør seg gjeldende også i dag. Kanskje også om synging av Deilig er jorden.

Kulturell utvikling stagnerer når det er tvang eller press om å delta på den ene eller andre måten. Det burde ikke støte noen at det synes eller ikke synges Deilig er jorden, eller med hvilken tekst.

Vi får til mer fred, mer lys, og bedre kultur om vi er tydelige om hva som skiller oss – uten å bli krenket over disse forskjellene.

ANNONSE
397243_NP.psd.jpg

Ingen julegrinch

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE