ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Hvor er muslimene når kirken arrangerer konferanse om makt i Guds navn?

Jeg bestemte meg for at jeg én dag skulle bli en muslimsk sjelesørger, skriver Maryam Trine Skogen.

ANNONSE
ANNONSE
Spaltist

Fra sidelinjen: Maryam Trine Skogen, blogger og student ved ­
Det teologiske fakultet.

Midt i lesingen til eksamen har jeg tatt meg tid til å delta på Novemberkonferansen. Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep fyller 20 år. I to dager fikk primært kristne sjelesørgere og terapeuter innblikk i debatt og ny forskning om avmakt, maktmisbruk og den gode maktutøvelsen.

Som rosenterapeut og tidligere frivillig medarbeider hos Kirkens SOS krisetelefon har jeg samtalt med mange som har hatt livet vel tett på. Og mens jeg sitter her og fyller på min faglige tank lurer jeg på én ting: Hvor er muslimene? Hvor er ressurssentrene for innvandrere?

Når vi vet at 1/3 av befolkningen har opplevd alvorlig vold, hvorfor er ingen skolerte imamer og andre sjelesørgere med flerreligiøs livssynsbetjening her? Hva vet vi egentlig om vold og religiøse overgrep i andre trossamfunn? Organisasjonen Hjelpekilden har hjulpet mange til å tale om tabuene.

LES OGSÅ: Usunn tro - ikke bare i sekter

Blidgjøring

For ni år siden sto jeg selv med tårer i øynene og ba om en samtale. Ekteskapet fungerte ikke. Jeg trengte hjelp.

Jeg fikk beskjed av kvinnen som liksom kunne islam å slutte å lese aviser, be mer, helst om natten. Være lydig mot min mann og tilfredsstille ham. Slutte å tenke norsk.

Blidgjøring skulle løse konfliktene. Underkastelse var middelet. Lammet av avmakt forlot jeg henne.

En metodistprest på Grünerløkka med åpen kirkedør og ledig tid ble min redning. Vi samtalte i skjul til jeg fikk nok påminnelser om min menneskelige egenverd.

Da ble jeg sterk nok til å ta de store skrittene. De ensomme og vaklende stegene ut i friheten som vi bare kan ta alene når vi sprenger grenser og reiser oss igjen.

Misbruk i Guds navn er det største sviket man kan begå mot et menneske, uansett hvilken religion det er. Jeg bestemte meg for at jeg én dag skulle bli en muslimsk sjelesørger. Alle kan trenge en eksistensiell samtale hvor hele livssynet rommes og verdsettes når livet er en tung oppoverbakke.

LES OGSÅ: Rut Helen Gjævert ble tildelt pris fordi hun var modig om sårbarhet

Læringspotensial

En imam er ikke en muslimsk prest. Han er en bønneleder. Det kan i utgangspunktet hvilken som helst gutt være.

En imam som i tillegg er utdannet i ­islam, er skolert i Koranen, dens betydning og tolkningsrom. Koranarabisk er ikke et språk noen snakker, det må læres. Disse lærde kjenner profeten Muhammeds (fred være med ham) liv og islamsk historie, og noen har studert profetens religiøse uttalelser som regnes som veiledning til Koranens budskap. Andre har studert lovskolene og deres forskjeller.

Men hvem har studert sosialt arbeid og religiøst lederskap? Hvem kan organisere et trossamfunn og ivareta medlemmenes behov for åndelig føde på andre nivå? Her kan imamene med fordel dra nytte av sine kristne kollegaers erfaring og kunnskap.

Varme

En moské har ikke én religiøs leder som gjør alt, men vi har en hel familie med hjelpere. I tillegg til imamen har vi lærerne som driver med tros- og språkopplæring, vi har kvinner og menn som bidrar med sosialt arbeid i alt fra­ ­familierådgiving til leksehjelp.

Vi har ungdommer som studerer ­islamsk historie og lærer de yngste å svømme. Vi har de som går på sykebesøk. Vi har ikke kirkekaffe, men vi har saftige dadler. Vi snakker sammen, trøster og hjelper hverandre. For Allah er vi like. Noen har hull på sokkene, andre har isjias.

Det er mange mennesker her. Levende liv. Det kan kirken og prestene ha godt av å komme og være med på.

Vi har ikke nedgangstider og vi engster oss ikke for frafall av subsidier, for vi er vant til å gjøre alt selv. Vi har ikke de ­flotteste bygningene. Men vi har mye varmt fellesskap og stor kjærlighet til Gud.

I en tid hvor religionspolitikken er blitt religionsfiendtlig ber jeg alle troende om å strekke ut en hånd. La detaljene ligge, la oss samarbeide om et vennligere flerreligiøst Norge.

LES OGSÅ: «Hvorfor lærer vi oss ikke hvordan vi kan snakke om en av de mest grunnleggende sidene ved å være menneske?», spør journalist Vilde Blix Huseby

Publisert: 5. desember 2016
ANNONSE
Spaltist

Fra sidelinjen: Maryam Trine Skogen, blogger og student ved ­
Det teologiske fakultet.

Midt i lesingen til eksamen har jeg tatt meg tid til å delta på Novemberkonferansen. Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep fyller 20 år. I to dager fikk primært kristne sjelesørgere og terapeuter innblikk i debatt og ny forskning om avmakt, maktmisbruk og den gode maktutøvelsen.

Som rosenterapeut og tidligere frivillig medarbeider hos Kirkens SOS krisetelefon har jeg samtalt med mange som har hatt livet vel tett på. Og mens jeg sitter her og fyller på min faglige tank lurer jeg på én ting: Hvor er muslimene? Hvor er ressurssentrene for innvandrere?

Når vi vet at 1/3 av befolkningen har opplevd alvorlig vold, hvorfor er ingen skolerte imamer og andre sjelesørgere med flerreligiøs livssynsbetjening her? Hva vet vi egentlig om vold og religiøse overgrep i andre trossamfunn? Organisasjonen Hjelpekilden har hjulpet mange til å tale om tabuene.

LES OGSÅ: Usunn tro - ikke bare i sekter

Blidgjøring

For ni år siden sto jeg selv med tårer i øynene og ba om en samtale. Ekteskapet fungerte ikke. Jeg trengte hjelp.

Jeg fikk beskjed av kvinnen som liksom kunne islam å slutte å lese aviser, be mer, helst om natten. Være lydig mot min mann og tilfredsstille ham. Slutte å tenke norsk.

Blidgjøring skulle løse konfliktene. Underkastelse var middelet. Lammet av avmakt forlot jeg henne.

En metodistprest på Grünerløkka med åpen kirkedør og ledig tid ble min redning. Vi samtalte i skjul til jeg fikk nok påminnelser om min menneskelige egenverd.

Da ble jeg sterk nok til å ta de store skrittene. De ensomme og vaklende stegene ut i friheten som vi bare kan ta alene når vi sprenger grenser og reiser oss igjen.

Misbruk i Guds navn er det største sviket man kan begå mot et menneske, uansett hvilken religion det er. Jeg bestemte meg for at jeg én dag skulle bli en muslimsk sjelesørger. Alle kan trenge en eksistensiell samtale hvor hele livssynet rommes og verdsettes når livet er en tung oppoverbakke.

LES OGSÅ: Rut Helen Gjævert ble tildelt pris fordi hun var modig om sårbarhet

Læringspotensial

En imam er ikke en muslimsk prest. Han er en bønneleder. Det kan i utgangspunktet hvilken som helst gutt være.

En imam som i tillegg er utdannet i ­islam, er skolert i Koranen, dens betydning og tolkningsrom. Koranarabisk er ikke et språk noen snakker, det må læres. Disse lærde kjenner profeten Muhammeds (fred være med ham) liv og islamsk historie, og noen har studert profetens religiøse uttalelser som regnes som veiledning til Koranens budskap. Andre har studert lovskolene og deres forskjeller.

Men hvem har studert sosialt arbeid og religiøst lederskap? Hvem kan organisere et trossamfunn og ivareta medlemmenes behov for åndelig føde på andre nivå? Her kan imamene med fordel dra nytte av sine kristne kollegaers erfaring og kunnskap.

Varme

En moské har ikke én religiøs leder som gjør alt, men vi har en hel familie med hjelpere. I tillegg til imamen har vi lærerne som driver med tros- og språkopplæring, vi har kvinner og menn som bidrar med sosialt arbeid i alt fra­ ­familierådgiving til leksehjelp.

Vi har ungdommer som studerer ­islamsk historie og lærer de yngste å svømme. Vi har de som går på sykebesøk. Vi har ikke kirkekaffe, men vi har saftige dadler. Vi snakker sammen, trøster og hjelper hverandre. For Allah er vi like. Noen har hull på sokkene, andre har isjias.

Det er mange mennesker her. Levende liv. Det kan kirken og prestene ha godt av å komme og være med på.

Vi har ikke nedgangstider og vi engster oss ikke for frafall av subsidier, for vi er vant til å gjøre alt selv. Vi har ikke de ­flotteste bygningene. Men vi har mye varmt fellesskap og stor kjærlighet til Gud.

I en tid hvor religionspolitikken er blitt religionsfiendtlig ber jeg alle troende om å strekke ut en hånd. La detaljene ligge, la oss samarbeide om et vennligere flerreligiøst Norge.

LES OGSÅ: «Hvorfor lærer vi oss ikke hvordan vi kan snakke om en av de mest grunnleggende sidene ved å være menneske?», spør journalist Vilde Blix Huseby

Publisert: 5. desember 2016
ANNONSE