‘Hver 
mann 
sin bolig’

Antallet innvandrere som kommer til Norge, er nå svært mye høyere enn vi er vant til. Det setter både deres og vår evne til integrering på prøve.

Det er viktig å få voksne innvandrere i arbeid og barna inn på skolen. Men det er også viktig å unngå at det etableres gettoer, der innvandrere bor i generasjoner under sosialt uakseptable forhold. Dette kan bli en arena for radikalisering og rekruttering til ekstremisme.

Ordet «getto» blir brukt på ulike måter. Når jeg bruker ­ordet, tenker jeg på områder hvor ­andelen innvandrere (eller ­etterkommere av innvandrere) er høy, samtidig som området har store sosiale problemer med for eksempel kriminalitet, liten tilknytning til arbeidsmarkedet og bygningsmessig forfall. Vurdert på denne måten har både ­Sverige og Danmark, og ikke minst Frankrike, gettoer, men Norge har det ikke.

LES MER: Regjeringen skal granske hva innvandrerne gjør med Norge

God integrering

Det kan være interessant å se på årsaken til at Norge har unngått å få slike gettoer, fordi det kan lære oss noe om hva som gir god integrering.

Jeg tror det blant annet har sammenheng med den boligpolitikken som har vært ført i Norge.

Hvis man sammenligner noen av de mest innvandrertette bydelene i Sverige og Norge, nemlig Rosengård i Malmø, Rinkeby i Stockholm og Søndre Nordstrand og Stovner i Oslo, ser man en slående forskjell: Mens de svenske bydelene er preget av store blokker og en ensformig boligstruktur, er de norske bydelene preget av mye større variasjon. Der er både blokker, rekkehus og frittliggende småhus.

Drabantbyene var først og fremst en sosialdemokratisk idé. Der skulle det soves, og i sentrum skulle det arbeides. De var moderne for sin tid, men ble også raskt kritisert. Områdene ble, ­etter manges mening, upersonlige og sterile reservoarer for sosiale problemer og fattigdom, og etter noen tid flyttet datidens arbeiderklasse ut.

LES OGSÅ: Nekter å fjerne kors på leirsteder etter krav fra UDI

Variert boligstruktur

Heldigvis gikk ikke utviklingen like langt i Norge som i Sverige. «Småhusbyggingen må stimuleres», sa Høyres Jan P. Syse, og slik ble det. Vi fikk en langt mer variert boligstruktur enn i mange andre land. Det preger også Groruddalen, som fremstår helt annerledes og mer mangfoldig enn innvandrertette områder i mange andre storbyer i Europa.

Fordelen med en mer variert boligstruktur er at folk med høyere og lavere inntekter kan bo side om side. Innvandrere kan treffe nordmenn i nærmiljøet, og innvandrere som «stiger i gradene», behøver ikke å flytte til den andre siden av byen for å kjøpe seg et rekkehus. Dermed kan de også bli nettverk og forbilder for nye innvandrere.

LES HELE VÅRT LANDS DEKNING AV FLYKTNINGSITUASJONEN HER

En annen viktig forskjell mellom Norge og Sverige, er at Norge har en lav andel leiere og en høy andel eiere – mens det i andre land er en stor andel som leier boligen sin.

Det samme gjelder innvandrere, som i Norge eier boligene sine i langt større utstrekning enn innvandrere gjør i andre land. Innvandrere i Norge eier boligen sin i samme utstrekning som hele befolkningen gjør i for eksempel Storbritannia og Italia, og i langt større grad enn hele befolkningen gjør i Sverige, Frankrike og Tyskland. Eierskapet og standarden på boligen øker dessuten raskt med tiden de har bodd i Norge.

LES OGSÅ: Slik takler Norden folkevandringen

Eierskap

Det er lett å se for seg at også dette virker positivt på integreringen. Mennesker tar bedre vare på det de eier selv enn det «ingen» eier.

Når man eier noe, får man også ta del i verdiøkningen, og det gjør det lettere å finansiere næringsvirksomhet. Når man eier boligen blir man kanskje også mer stedbunden, mer opptatt av å ta vare på omgivelsene og på den lokale skolen. Folk som eier boligen sin, er som regel også mer fornøyd med sin egen boligsituasjon – og barna deres blir oftere boligeiere selv.

Det finnes mye forskning som viser positive effekter av å eie egen bolig. Jeg tror ikke vi skal utelukke at «selveierpolitikken» har hatt noen utilsiktede positive virkninger på integreringspolitikken.

Norge har ført en bolig(skatt)politikk, som har gjort det svært gunstig å eie sin egen bolig. Ut fra rene økonomiske betraktninger har den antagelig vært for gunstig. Men i arbeidet med å finne et bedre skattesystem for bolig, er det viktig at man også husker de positive sidene.

Kristin Clemet er leder i tankesmien Civita.

Følg oss på Facebook og Twitter!