Hvem drepte Jesus?

TEKSTVERKSTEDET 3. SØNDAG I PÅSKETIDEN: Hvem drepte Jesus? Man kan si at alt var Judas Iskariot sin feil. Det var han som utleverte Jesus til fienden. Men kanskje mange heller vil legge skylden på det jødiske lederskapet. Det var disse som presset den juridiske saksgangen fremover.

Noen vil heller si at det var den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus som drev Jesus fra Nasaret i døden med sin ubesluttsomhet? Eller hva med folkemengden i Jerusalem som ropte og presset for å frigi en morder på bekostning av en profet?

Nürnberg-prosessen

Man kan dessuten også med god grunn klandre Jesu venner for ikke å ha maktet eller våget å forsvare sin mester. Mange har også sagt at det var alle menneskers skyld at Jesus døde, de som med sin svakhet og synd fikk Guds sønn spikret til korset.

Et annet og enklere alternativ er å si at det var den vakthavende offiseren den fredagen som drepte Gud, med sin lille tropp soldater. Det var disse som til syvende og sist løftet hammeren som slo inn naglene.

Alle disse forklaringene er riktige nok, på sine måter. På ulike vis bidro kanskje alle disse til å ta livet til Jesus, særlig om man skal legge Nürnberg-prosessen etter andre verdenskrig til grunn. Denne rettsprosessen slo fast at hvert enkelt menneske selv må stå til ansvar for sine egne handlinger og forbrytelser. Man kan ikke gjemme seg bak systemer og ordre. Med andre ord er alle de nevnte skyldige i drapet på Jesus.

Kunne gått en annen vei

Men på den andre siden er alt dette helt feil og langt fra sakens kjerne. Ingen tok nemlig Jesu liv. Han ga det selv, utvungent og frivillig. «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig», varslet Jesus like før nettet begynte å snøre seg sammen rundt ham. Jesus overga seg med kjøtt og blod av fri vilje. Han hadde ikke kniven på strupen, og det var hele tiden en annen mulighet.

Jesus kunne gått en annen vei. Ingen tvang ham til å gå opp til Jerusalem. Det var ikke noe ytre press som fikk ham til avstå fra forsvar. Han ga livet sitt liv «for siden å ta det tilbake».

Makt til å gi

For alles øyne så dette maktesløst ut – og dét gjør det fortsatt. Det hviler noe maktesløst over en som velger å ikke rømme, velger å ikke slå tilbake, velger å ikke ta til motmæle. I Jesus, Guds sønn, er det en annen makt som gjør seg gjeldende: «Jeg har makt til å gi (livet) og makt til å ta det tilbake igjen.» Makten til å gi seg selv er den kraften som beveget verden fra minus til pluss. Guds makt brukes til å gi, ikke ta.

Døden vant en kortsiktig seier. Livet vant på lang sikt.

BIBELTEKSTEN: Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.

Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Johannes 10,11-18 (Bibel 2011)