Spaltist

Det er jeg egentlig ganske­ flau over. For den som ikke kjenner til dette­, er det en fantasy-­serie full av intriger, konflikter og maktkamp mellom en rekke kongeslekter, lagt til en slags fiktiv middelalder. Serien er rå, full av vold og sex, og har et kvinne­syn som burde få en gammel ­feminist som meg til å sky den som pesten. Likevel følger jeg intenst med fra episode til episode, sesong etter sesong, og spør stadig meg sjøl om hvorfor. En ting er at godt laga TV er godt laga TV. En annen ting er at ­serien gir plass til en trang hos oss mennesker som vi jobber mye med å kontrollere: Trangen til hevn.

I Game of Thrones tilgis ikke urett. Her nøler ingen med å ta blodig hevn hvis de mener at det er grunn til det. Det er en logikk i serien, en skam og ære-logikk som vi kjenner fra andre tider og kulturer enn vår egen, som dreier seg om å hevne skam og urett og opprette slektas ­eller individets ære. De grusomme får unngjelde, og jeg forskrekkes stadig over min egen fryd når sadister og psykopater får smake sin egen medisin; de forgiftes, tortureres, flås, brennes og halshugges. Det er milevidt fra alt jeg står for som et relativt fredelig kristent menneske. Og likevel er det så deilig primitivt at jeg sitter fjetra til langt på natt i håp om at de slemmeste skal få som fortjent.

LES OGSÅ: Hvorfor ser vi med skepsis på kroppen og opphøyer 
det åndelige og det rasjonelle?

Budskap