Spaltist

Her er jeg

Er mennesket forberedt på dommens dag og fortapelsens mulighet? Leonard Cohen snur spørsmålet på hodet: 
Er Gud klar?

Min seks år gamle sønn heter Samuel, så historien om gutten som vekkes om natten (og søvndrukken tusler inn på voksenværelset) er aldri langt unna:

«Samuel sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, min sønn. Gå tilbake og legg deg!» … Så ropte Herren en tredje gang på Samuel. Han sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Da forsto Eli at det var Herren som ropte på gutten». (1. Samuelsbok 3,1–10)

Hengivent

«Hineni», heter det på hebraisk. «Her er jeg.» Ikke bare som en konstatering, men også med en hengiven valør: Her står jeg, du har min oppmerksomhet. Fjerde gang Samuel vekkes, svarer han derfor: «Tal, din tjener hører!».

Og noen ganger er det som om livet krummer seg om seg selv, og nye berøringspunkter åpenbarer seg. I forrige ­måned var det Leonard Cohens tur til å stille seg foran Herren: «A million candles burning for the help that never came / You want it darker / Hineni, hineni / I’m ready, my lord». («You want it darker», 2016).

LES OGSÅ: Å miste en god venn betyr samtidig å miste en del av seg selv, skriver Lars Gilberg

Tiltale

Klar for hva? I Cohens tagning får uttrykket «hineni» også en uhellsvanger avskygning, som kan minne om den som ligger i hilsenen «ses i retten!».

Og ganske riktig, mye tyder på at 82 år gamle Cohen rydder boet og forbereder sine tiltalepunkter:

«If you are the healer, it means I’m broken and lame / If thine is the glory, then mine must be the shame».

Der Samuel er den som vekkes, snur Cohen om på rollene og kaster kortene tilbake i ansiktet på en Gud som sover på vakt: «If you are the dealer, I'm out of the game».

I likhet med Ivan i «Brødrene Karamasov» (1880), som «velger å returnere inngangsbilletten» da han ser en åtte år gammel jente bli revet i fillebiter av en flokk blodtørstige hunder, har Cohen fått nok. Hineni, ses i retten!

Flere tiltaler

Cohen er ikke den første til å stevne Gud (eller som han foretrekker å stave det: «G-d») for retten. Jobs bok og Salmenes bok er full av lignende tiltaler, mot en Gud som vil ha det mørkere – som for å kontrastere sin egen «glory» og forlenge sin egen «nåde»:

«Likevel har du støtt oss bort og ført skam over oss (…) Likevel har du knust oss der sjakaler bor, og latt dødsskyggen dekke oss» (Salme 44).

Men så blir spørsmålet: Hvem legger vi klagen frem for? Og hva gjør vi etter at hovedforhandlingene er over?

LES OGSÅ: Religionsdebatten raser i kommentarfeltet til TV-serien Skam

Etter rettsaken

En av de sterkeste historiene fra andre verdenskrig handler om det samme. I boken The Trial of God (1979) forteller Elie Wiesel om en konsentrasjonsleir der fangene bygger en provisorisk rettssal.

Spørsmålet retten skal ta stilling til er om Gud har sviktet sine løfter overfor det jødiske folk ved å tillate Holocaust. Representanter for begge parter legger frem sine argumenter i tur og orden, men utfallet er naturligvis gitt: Det ender med at Gud dømmes – in absentia – til døden.

Før rettslokalet tømmes, tar imidlertid dommerfullmektigen ordet på ny: «Bare en siste beskjed: Vi samles til bønn og gudstjeneste i lokalet ved siden av om femten minutter».

Et du og et jeg. Den samme innsikten finner vi igjen i «You want it darker». Som Cohen erkjenner: Om klagen skal føre frem, må det nødvendigvis være en klageinstans å gå til – «a paradox to blame».

Å klage på mørket forutsetter et «Du». Og like avgjørende: Et ansvarlig «Jeg».

Hineni, hineni. Tal, din tjener hører.

LES OGSÅ: Else Breen skriver om å det å eldes i en fremmed verden

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Spaltist