ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Farvel, tvil

Jeg fikk nok av tvilen. Troen kunne ikke handle om meg og mine tanker og følelser. 
Den måtte handle om Gud.

ANNONSE
ANNONSE
Spaltist

Tvilen er blitt rehabilitert. Flere har i det siste holdt fram det positive med tvilen: Den holder oss våkne og lar oss kjenne at noe står på spill. Tvilen er ikke en trussel for troen, men en motor.

Det kan sikkert være sant. Tviler man, er det best å erkjenne det. Men for min egen del er jeg ferdig med å tvile.

Tvil hører for meg sammen med tenårenes kaotiske jakt på identitet og eksistensielle holdepunkter. Et nesten fysisk behov for å finne ut mer, drev meg fram i utforskning av de store spørsmålene. Med det kjente jeg også at jeg risikerte å miste min kristendom. Jeg følte meg grunnleggende utrygg på min egen tro, og samtidig bundet av den. Det var vondt, komplisert og forvirrende. I tillegg var det en grunnleggende selvopptatt og navlebeskuende prosess. Det er ingenting å romantisere.

For meg dreide tvilen seg om at idealet om hva en kristen er ikke gav gjenklang i mitt eget liv. I miljøer jeg vanket ble det talt et språk jeg ikke forstod. Jeg fikk ingenting ut av bønnestunder og repetetive lovsanger, jeg ble sjelden revet med av bibellesning og jeg brant ikke for å spre ordet. Troen min bodde ikke i følelseslivet. Jeg opplevde ikke gudsnærvær. I tillegg kom de teologiske grubleriene. Virker bønn? Er Gud god og allmektig? Og så videre. Kanskje var problemet en for trang kristendom.

For å lese innholdet på vl.no trenger du et abonnement. Allerede abonnent? Logg inn

Få tilgang nå! Prøv oss gratis

  • Tilgang til alt vårt innhold på vl.no.
  • Tilgang til morgendagens avis allerede 21.15 kvelden i forveien som e-avis
  • Etter 3 uker stopper abonnementet automatisk.
  • 
Du får etter endt prøvetid et spesielt godt tilbud på et Vårt Land-abonnement

Prøv oss i 3 uker gratis Eller se flere alternativer