Fanget i identiteten

På amerikanske universiteter bør du ikke gå med sombrero på festen dersom du ikke er av meksikansk opprinnelse.

Det kan også bli trøblete å fremføre afrikanskinspirert musikk på studentfest dersom bandet ditt har for mange hvite medlemmer, slik afrobeat-bandet Shokazoba fikk oppleve.

Sånt er nemlig «cultural appropriation», å stjele noen andres kultur og identitet.

Identitetspolitikk

Det er fristende å avfeie slikt som enkeltepisoder, som utslag av den samme studentaktige overfølsomhetskulturen som ga oss debatten om å merke potensielt støtende innhold i tekster med en advarsel.

Men de er symptomer på en større tendens: Identitetspolitikken.

LES OGSÅ: – Vi må ikke kimse av lokal identitet

Bak identitetspolitikken ligger et ønske om å gi oppreisning til grupper som har blitt dårlig behandlet av storsamfunnet, enten det er på grunn av hudfarge, kjønn, religion eller legning.

Offergrupper skal få slippe å bli krenket enda mer, og kanskje få noen særordninger for å bøte på gammel skade.

Ja til mangfold, men...

Dette høres tilforlatelig ut, men kommer ikke uten nisser på lasset. Identitetspolitikken gjør nemlig at der man før så på det flerkulturelle som en smeltedigel der de enkelte ingrediensene ble blandet sammen til noe nytt, har man nå en modell som ligner mer på et glassmaleri.

LES OGSÅ: «Kirken må satse på den moralske kraften i egen forkynnelse»

Det har mange farger, men blyinnfatningen holder de forskjellige bitene fra hverandre. Det blir en «adskillelsens politik», for å stjele en boktittel fra to danske forskere.

Noen bejubler faktisk denne adskillelsen.

De såkalte identitærene snakker ikke om multikulturalisme, men om «etnopluralisme»: Alle har «rett til forskjellighet», noe som også omfatter retten til å styre unna dem som er forskjellige fra en selv – innvandrere, homofile og så videre.

Mangfold er greit, så lenge mangfoldet holder seg for seg selv.

Indre konflikter til overflaten

Så spørs det hvor ærlige de er når de sier de verdsetter forskjeller. Nordiska Förbundet, som bragte identitarismen til Skandinavia, var opprinnelig en ren nynazistgruppe.

Handler det «identitære» mer om retorikk enn om ideologi?

De såkalte identitærene var selve definisjonen på noe marginalt. Men så gjorde den polariserte svenske innvandringspolitikken partiet Sverigedemokraterna om fra en politisk sekt til et av landets største partier.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Braksuksessen brakte partiets indre konflikter til overflaten. Særlig konflikten mellom partileder Jimmie Åkesson og hans «fornyere», som vil gjøre SD om til noe som ligner Dansk Folkeparti eller Frp, og identitære krefter som sto sterkt i ungdomspartiet.

Plutselig var identitærene i midten av samfunnsdebatten. De dukker opp de merkeligste steder: En av identitærenes ledestjerner, Aleksander Dugin fikk en omtale over to sider i denne avisen av ­Erling Rimehaug i februar i fjor.

Statisk forståelse av kultur

Det er ikke vanskelig å forstå at identitetspolitikken frister, enten man tilhører en minoritet som er blitt råttent behandlet av majoritet og makthavere, eller er bekymret for hva innvandring og markedsglobalismen gjør med samfunnene våre.

Slik har identitetspolitikken blitt et språk som snakkes av både antirasister og rasister. Men identitetspolitikken, enten den kommer fra «venstre» eller «høyre», tilbyr ofte en veldig statisk forståelse av hva kultur er.

LES OGSÅ: – Et kjent etternavn gjør det vanskeligere å lykkes som artist

Det blir et alvorlig problem at hvite spiller afrobeat, eller at noen afrikanere flytter til et «hvitt» land.

En kulturell identitet består av bjelker, noen store, noen mindre. Disse kan vi sette sammen som vi vil, og bruke til å klatre på. Men disse bjelkene kan også brukes til å bygge stengsler. Å dele mennesker opp i grupper blir fort umenneskelig.