Konflikten i det hellige land er en av de mest kompliserte konflikter i verden. Det etniske, kulturelle og religiøse mangfoldet kunne dannet et fargerikt land som ga inspirasjon til hele verden. I stedet har det dessverre splittet landet og gitt tilsynelatende uendelige og umulige utfordringer.
Omverdenen burde ha hjulpet partnerne til å se hverandre i øynene. Men selv om konflikten får mye oppmerksomhet sammenlignet med andre konflikter i verden, bidrar oppmerksomheten ofte til å fyre opp ilden framfor å dempe den. De aller fleste velger en side de ønsker å heie på, og så går de til sine venner i regionen og forteller dem hvor rett de har og hvor forferdelig motparten er. Det bringer i hvert fall ikke partene nærmere forsoning.
DIDRIK SØDERLIND: «Feir julegudstjeneste av hjertens lyst, men gjør det utenfor skoletiden»
Den lette veien
Trondheim kommune har nylig vedtatt en resolusjon om boikott av varer fra de okkuperte områdene på Vestbredden. Her velger man den lette veien, og gir enke og falske svar på en komplisert konflikt. Den ene siden blir svartmalt, og det gis ingen plass for forståelse, empati eller forsoning med den andre siden. Geirmund Lykke fra KrF argumenterte bra mot resolusjonen ved å si at den vil øke konflikten og grobunnen for hat, framfor å være en pådriver for dialog og samhandling på tvers av grensene. Den ignorerer totalt den jødiske tilknytningen til steder som klagemuren, tempelhøyden i Jerusalem eller forfedrenes grav i Hebron, kun fordi FN – med en blokk som automatisk posisjonerer seg mot Israel – har bestemt at det er ulovlig.
Dette er en viktig lærdom når vi ser tilbake på 25 års forsøk på en politisk fredsavtale. Politiske avtaler som Oslo-avtalen har prøvd å dele det hellige land mellom arabere og jøder, men har ikke greid å bygge forståelse, empati eller tillit mellom folk som har i over hundre år lært å hate hverandre. Det er umulig å bryte tilknytningen jøder eller arabere har til områder som tilfeldigvis faller på den andre siden av grensene.
Fredsprosessen har ignorert de religiøse aspektene, og på en måte prøvd å tvinge en sekularisering på samfunnene. Da er det ikke overraskende at religiøse krefter på begge sider har stått i fronten mot avtalene. Veien frem må ta hensyn til, og bygge på, de religiøse aspektene, istedenfor å se på dem som et problem. De må bygge forståelse, empati og tillit, og dempe hatets flammer.
JOANNA BJERGA: «Personlig kristen, jeg?»
Et gjennombrudd
Den siste uken ble det tatt et stort og viktig skritt i riktig retning. Den spanske regjeringen var vertskap for et toppmøte for religiøs dialog, arrangert av Adam Centers og Mosaica (et intiativ for religiøs fred stiftet av Michael Melchior, Elie Wiesel og Aviad HaChohen). Deltakerne var framstående religiøse ledere fra det hellige land.
Her møttes Israels overrabbiner og en rekke andre rabbinere, også fra bosetninger, ledende palestinske imamer, flere av dem tilknyttet Hamas, og biskoper fra Jerusalem. At disse møttes er i seg selv utrolig, men selve samtalene, og den felles erklæringen de kom med, er et gjennombrudd i kampen for fred.
De erklærte blant annet: «Volden som foregår, er en vanhelligelse av hans (Guds) navn, en forbrytelse mot de som er skapt i hans bilde, og en krenkelse av tro. Det riktige middel til å løse konflikter og uenighet er kun forhandlinger og samtaler. Vi krever en stans i all uriktig fremstilling og forvrengning av bildet av den andre. Vi forplikter oss til å lære framtidige generasjoner å opprettholde gjensidig respekt. Basert på de religiøse tradisjonene, og vår forståelse av hva som er best for våre samfunn og folkeslag, etterlyser vi en løsning som anerkjenner retten for de to folkene til å eksistere med verdighet.»
Med sine pekefingre prøver omverdenen å lære folk i det hellige land hvordan de skal oppføre seg. Kanskje kan det bli motsatt: at folk fra det mangfoldige hellige landet blir en inspirasjon for verden ved å vise hvordan ekte forsoning og fred kan skapes. Insha'Allah.