Djevelen er ikke kreativ

For ikke så lenge siden skrev jeg en liten­ tekst i Vårt Land om det oppbrukte begrepet­ «kreativitet­». Stadig oftere hylles­ kreativiteten­ som en slags frukt av vestlig demokrati, og særlig terrorhandlingene i Paris sees som et angrep på kreativiteten. Jeg ville bare advare mot å se kreativitet som en udelt positiv kraft, og påpekte­ at det nok dessverre også ligger mye idédugnad og brainstorming bak terroristenes­ gjerninger.

Ertet på meg ateistene

Før jeg visste ordet av det haglet det med kommentarer, over to hundre av dem – gøy, tenkte jeg, men oppdaget raskt at jeg hadde ertet på meg ateistene igjen. Det var absolutt selvforskyldt, men jeg forundres stadig over hvordan norske diskusjoner om og rundt religion kverner rundt de samme tre temaene: Du kan ikke bevise at Gud finnes. Kristne er intolerante, og så er det gjengangeren fra ungdomsskolen, alltid en mann, som nettopp har oppdaget hvor mye teit det står i Bibelen og tror at det i norske kirker oppfordres til å drepe barn og plage folk med gresshoppesvermer.

Går jeg i meg selv, var vel ikke min tekst egnet til å bygge nye broer og skape konstruktiv dialog­. Jeg brukte noen sleivete, retoriske grep som skapte støyen. Likevel forbløffet det meg at knapt noen egentlig tok tak i det teksten faktisk handlet om – hvorvidt kreativitet er en positiv kraft eller bare en måte å tenke på som hvem som helst til tider benytter seg av.

LES OGSÅ: Ja til opplyste ateister!

Griper etter banneordene når noe minner om gitarprest

I diskusjoner mellom kristne og ateister handler det gjerne om Gud finnes eller ikke. Dette er noe ateister liker å debattere, mens religiøse mennesker gjerne skygger litt unna. Når jeg selv jevnlig blir konfrontert med at jeg kan da umulig tro på en gud, forsøker jeg bare å legge ballen død så snart som mulig. Om jeg sier at jeg er lite opptatt av «å tro», skaper det usikkerhet. Legger jeg til at for mange kristne er det «å tro» like ullent og uhåndterlig som for folk flest, flakkes det med blikk.

En hær av gitarprester og overivrige kristendomslærere har gjennom tidene snakket om tro som noe ordentlige folk bare bestemte seg for å ha. Det var i grunnen bare å overgi seg og følge den riktige stien, liksom. Det er denne illustrerte barnebibelretorikken som fortsatt setter sinnene i kok hos humanetikere og ateister, og jeg griper selv etter banneordene når noe minner om gitarprest.

LES OGSÅ: Kan en kristen konge være alles konge?

Vil ikke bruke dager på overbærende hersing

Jeg tror vel kanskje religiøse mennesker kan være tydeligere på premisset for sitt eget tankespinn. Om mine erfaringer er at det finnes en åndelig dimensjon bortenfor fysikktimene på videregående, må jeg kanskje velge om det er dette jeg vil debattere eller om det bare ligger til grunn for det andre jeg måtte ha på hjertet. Dersom jeg tror at Gud faktisk skapte verden, må jeg være varsom med å legge det til grunn i et resonnement, om jeg ikke vil bruke dager på overbærende hersing fra folk som skal forklare meg om evolusjon. Forestillingen om et ubegripelig intelligent design bak tilværelsen kan lett se ut som troen på julenissen.

LES OGSÅ: Kristendommen vises ut kjøkkenveien

Djevelen skaper ikke, han imiterer

Nåja, som vanlig kommer de gode tankene sjelden­ der du leter etter dem. I kommentar-
feltene og i facebooktrådene var det bare den vanlige­ støyen, men via en nonne fikk jeg melding­ fra en annen nonne. Hun var sterkt uenig med meg, fikk jeg høre. For djevelen er ikke kreativ, slik jeg påstod. Det er Ånden som skaper, bygger på naturen­, lar den finne en annen form. Djevelen skaper ikke, sa nonnen, han bare imiterer.

Det har jeg tenkt på i et par måneder nå. Jeg tror kanskje jeg forstår hva hun mener. Og at jeg kan erfare det. Og kanskje er det akkurat det alt handler om. Det tror jeg.