Å være uansvarlig

Klokken er halv elleve på formid­dagen, og vårsolen varmer ansiktet. Jeg ­sitter lent mot husveggen, innpakket i en fleecejakke, duntøfler, lue, vanter, og for sikkerhets skyld, en dynejakke rundt bena.

Det er fortsatt kjølig i luften, sju plussgrader, ifølge termometeret ved kjøkkenvinduet, men ­likevel ganske varmt i solen. I tre dager har man kunnet føle i kroppen at vinteren er i ferd med å slippe taket.

MIN TRO MED TOMAS SJÖDIN: Har fult to barn til graven

Solens effekt

Det er ett eller annet med de første, varme 
solstrålene som føles like mirakuløst hver gang: Når de treffer kroppen, vekker de til live alle 
sov­ende minner om alle somre man har opplevd. Og de samme strålene varmer opp drømmene om det som ligger foran. Akkurat nå føles ikke de varme, lyse sommerkveldene lenger så uendelig langt borte.

I stedet for å gjøre alt jeg burde bruke denne dagen til, sitter jeg her, myser litt, og halvsover. Jeg har absolutt tid til overs i dag, men likevel går ordet «uansvarlig» gjennom hodet mitt. Det finnes en hel del ting her hjemme som absolutt hadde hatt godt av å bli tatt tak i, det finnes mennesker som hadde satt pris på om jeg ringte, men akkurat nå orker jeg ikke. Eller kanskje handler det snarere om motivasjon. Hadde jeg hatt den, skulle jeg nok greid å mobilisere litt krefter også, men sannheten er at solen er mer fristende. Derfor sitter jeg her.

LES MER FRA SJÖDIN: «Fortell deg selv at du like gjerne kunne ikke vært til»

Skadelig ansvar

På radioen denne uken har de snakket om at farene ved å sole seg må ses i lys av nytteverdien. Solen er både farlig og helseskadelig – samtidig. For å oppsummere både det jeg hørte, og det jeg allerede visste: I møte med alle sterke krefter er det ofte klokt å være litt moderat. Det gjelder både solen, religionen og myndighetene.

Dessuten gjelder det ansvaret livet har gitt oss. Ansvar er et vakkert ord, men i altfor store doser er det direkte skadelig. Det er derfor man må gi slipp iblant, og i stedet være uansvarlig.

På øret mitt synger Lars Winnerbäck og Lisa Ekdahl:

Då jag vet att jag gjorde allt jag kan

Ger jag mig rätten att ge upp

Jeg lar det være dagens visdomsord. Man vet aldri om man virkelig har gjort alt man kan, men for å holde ut, og henge sammen, i det lange løpet, må man nok tillate seg å gi opp nå og da.

I den første vårsolen tar jeg i bruk den øvelsen som har hjulpet meg så mange ganger. Den går ut på å gjøre følelsen av forpliktelse om til bønner. Teknikken er enkel, øvelsen varer hele livet: Jeg tenker på det jeg burde gjøre, lar det slippe ut av meg sammen med et sukk, før jeg tar for meg neste forpliktelse. Og så tenker jeg meg at hvert sukk er en bønn. I bønnen legger jeg alt som tynger over på Gud.

Jeg avviser ikke ansvaret, jeg bare legger det over på ham en stund.

En gang jeg gjorde dette hørte jeg noen ord inni meg: Å våge å være uansvarlig er en måte å ta ­ansvar på. For mitt eget liv, og for de menneskene jeg elsker mest av alt.

Tomas Sjödin er forfatter og pastor.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!