Religion er politikk

Når et parti kaller seg kristelig, er det ikke lett å få gjennomslag for at man er et verdslig parti. Den kristendemokratiske ideologiveteran Idar Magne Holme i Kristelig Folkeparti sa da også at «partinavnet er en drøy munnfull» da han sist lørdag innledet på Kristendemokratisk forum i Oslo.

FØLG OSS PÅ: Facebook og Twitter

På grasrota er det nok fortsatt mange som oppfatter Kristelig Folkeparti som Guds representant i norsk politikk, og mange utenforstående tror at KrF også mener de er det. Dette har partiet måttet jobbe med, og derfor er nok bevisstheten om forskjellen på religion og politikk større i KrF enn i de fleste andre partiene. Det har resultert i ideen om et verdslig parti åpent for alle, men basert på verdier begrunnet i kristen tro.

I Arbeiderpartiet erklærte man at religion er en privatsak, som dermed ikke har noe i politikk å gjøre. Inntil Hadia Tajik for snart to år siden kom med det motsatte utsagnet: Religion er ikke noen privatsak, sa hun da Stålsett-utvalget overleverte henne sin innstilling.

LES MER: Slik blir det nye Livssyns-Norge

Etter det har Ap fått en leder som er bekjennende kristen. Han har lagt stor vekt på å understreke at troen ikke skal styre politikken – men fikk likevel klistret på seg merkelappen ‘Kristen-Jonas’. Hvordan Ap vil forholde seg til at religion og politikk ikke kan skilles, skal bli spennende å se.

LES MER: 'Kristen-Jonas må stoppast'

Religion

Å skille religion og politikk er et typisk moderne, vestlig fenomen. Vi har blitt vant til å se sekularismen som noe naturlig, som alle opplyste samfunn vil bevege seg i retning av. Men snarere er det snakk om et særtilfelle, som oppsto av helt spesielle historiske årsaker, skriver den britiske forfatteren og religionseksperten Karen Armstrong i en seks-siders artikkel (!) i Klassekampen. Hun er særlig kjent for boken «A history of God», der hun sammenligner de ulike religionenes gudsoppfatning.

LES MER: Ferten av kristenmannsblod

Det finnes faktisk ikke noe begrep for religion i andre kulturer enn den vestlige, påpeker hun. Verken på gresk, latin, arabisk eller sanskrit finnes noe slikt ord. Det vi oversetter med religion betegner noe som omfatter hele tilværelsen, ikke noe som kan skilles ut som en egen kategori.

– Før moderne tid var ikke religion en atskilt virksomhet, hermetisk lukket og isolert fra alt annet. Det var snarere noe som gjennomsyret alle menneskelige handlinger, inkludert økonomi, statsdannelse, politikk og krig, skriver Armstrong.

LES MER: – Ingen politiker fortjener mistenkeliggjøring for sin tro

Religionskrig

Ekstremistene i IS er et kroneksempel på hvor galt det kan gå når religionen får styre politikken. Men det er ikke det første eksemplet. Over 100 års religionskrig mellom protestanter og katolikker i Europa på 1500–1600-tallet fikk mange til å mene at freden bare kunne sikres om religionens rolle i samfunnslivet ble tonet ned.

LES MER: «Et parodisk eksempel på berøringsangst for religion»

Men religionskrigene var ikke forårsaket av religion i og for seg, men av Martin Luthers individualisering av religionen, mener Karen Armstrong.

– Luthers bilde av religionen som en grunnleggende subjektiv og privat reise som staten ikke hadde myndighet over, ble fundament for det moderne sekulære ideal, skriver Armstrong.

Det virker overraskende at opphavsmannen til statskirken tillegges ansvaret for skillet mellom kirke og stat. Men det skyldes Luthers syn på synden, mener Armstrong. Han mente det syndige menneske måtte holdes i sjakk av en sterk statsmakt. Dermed legitimerte han fyrstenes makt på bekostning av pave og keiser.

Maktkampen mellom fyrstene var den egentlige drivkraften bak religionskrigene, mener Armstrong, og påpeker at både protestanter og katolikker kjempet på begge sider.

Fundamentalisme

Når de religiøse opplever at staten vil ødelegge religionen, reagerer de med å slå tilbake – da kan de bli fundamentalister, mener Armstrong. Særlig gjelder det i Midtøsten, hvor sekularisering kom som en idé utenfra, fra kolonimaktene, og ble gjennomført med svært brutale midler av sekulære autoritære regimer, som for eksempel Tyrkias Atatürk og sjahens Iran.

Det er altså ikke islamsk lære i seg selv som har skapt islamsk fundamentalisme, men forsøkene på å innføre sekularisme med makt, hevder Armstrong – og det er en av grunnene til at islamkritikerne er i harnisk over henne.

Dersom fred og frihet fra overgrep bare lar seg gjennomføre ved at religionen fjernes helt fra politikken, ligger vi i alle fall tynt an. Det er ikke noe som tyder på at religion er i ferd med å forsvinne fra verden.

Religion er og har alltid vært en viktig inspirasjonskilde for politisk forandring og frigjøring. Det er ikke tilfeldig at svært mange vinnere av Nobels fredspris er troende mennesker som har blitt mobilisert til innsats gjennom religion.

Skjelne

Å skille religionen fra politikken gir ikke noe bedre samfunn. Derimot må det skjelnes mellom religion og politikk. Religionen skal ikke påtvinges med statsmakt, og staten skal ikke kunne bruke religionen til å begrunne maktmisbruk. Rettsstaten skal gjelde for alle, uavhengig av religion.

Her har nettopp Luthers to-
regimentslære levert viktige premisser. Denne skjelningen preger kristendemokratisk tenkning, også den som er utformet på katolsk grunn.

En slik grensedragning mellom religion og politikk er nyttig og nødvendig. Men en slik skjelning blir oppfattet som en forvisning av religion fra politikk, så blir resultatet snarere det motsatte. Da mister vi den positive impulsen til politisk innsats som ligger i religion, og vi provoserer fram mot-reaksjoner som vil gjøre religionen politisk.