Nyheter

Pinsehøvdingen er død

Er det noen som fortjener betegnelsen pinsehøvding, så er det Emanuel Minos.

Natt til lørdag gikk han bort, 89 år gammel. Selv om kreftsykdommen preget ham, var han aktiv predikant helt til det siste.

Norsk og svensk frikirkelighet har i løpet av kort tid mistet to ledere som har satt dype åndelige spor etter seg i etterkrigstiden. Profilene til Edin Løvås og Emanuel Minos var helt ulike, men de hadde det til felles at de gjorde seg sterkt gjeldende både i Sverige og i Norge. De maktet også å vinne innpass utenfor de tradisjonelle frikirkene.

LES OGSÅ: Emanuel Minos er død

Emanuel Minos er en av de få nordmenn som er blitt tildelt Nordstjerneordenen av svenskekongen Carl Gustaf. Det forteller litt om hvilken posisjon pinsepredikanten hadde i vårt naboland.

Han var den velformulerte evangelisten med mange særpreg. Han hadde gresk far og egyptisk mor. Dermed skilte han seg ytre sett ut fra de fleste andre som talte på evangeliske møter. På talerstolen bar han i mange år et spesielt hodeplagg. Det ble en viktig del av hans image. Han ble født i Zaire, men ble tidlig adoptert av et norsk misjonærpar.

På 60- og 70-tallet skjedde det en økumenisk oppvåkning i menigheter og kirkesamfunn. Det ble vanlig å arrangere felleskristelige vekkelsesmøter. Emanuel Minos var en av de mest etterspurte talerne. Selv kom jeg som 18-åring under hans talerstol ved fellesmøtene i Volda i 1973. Hans forkynnelse ga meg en helt ny livsretning.

Mange kan fortelle lignende omvendelseshistorier. Hans prekener var preget av et unikt fortellertalent. Selv om han var belest og akademisk orientert med teologisk doktorgrad fra USA, sto han for en enkel, evangelisk forkynnelse. De siste årene la han spesielt vekt på å preke til dem som ble fanget opp av Evangeliesenterets arbeid. Her fant han mennesker som begeistret kunne fortelle om hva Gud hadde befridd dem fra. Slik var det i mange pinsemenigheter etter krigen.

LES OGSÅ: – Et fargerikt forbilde

Emanuel Minos var opptatt av det kristne budskapet skulle formidles til storsamfunnet. Han brant spesielt for felleskristelige medieprosjekter som Vårt Land og Dagen.

Det ble gitt ut flere biografier om livet til Minos. Stjernepredikantene var ofte kunstneriske personligheter, og de hadde ikke alltid et enkelt liv. De ble beundret og sett opp til av store skarer, men privatøkonomien var ofte skral og de kjempet med kallet de hadde fått. Emanuel Minos slet i perioder, men kom tilbake på talerstolen, der han hørte hjemme

Det var ikke til å unngå at byrdene for predikantenes familier ble store. Kona Aase ble en sterk støttespiller. Da de tre barna ble voksne, fugte hun Emanuel på reisene. Hun var sjåfør og tok seg av alt det praktiske.

Emanuel Minos var en av de siste gjenlevende evangelistene. Det kristelige arbeidet har funnet nye former, men predikanter som John Olav Larssen, Lewi Pethrus og Emanuel Minos satte sitt avgjørende preg på en viktig åndelig epoke, både her hjemme og i våre naboland.

Les mer om mer disse temaene:

Helge Simonnes

Helge Simonnes

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter