O juleufred

Julen er tradisjonelt ikke tiden for de store, politiske diskusjoner. Men den burde kanskje være det i år, siden de politiske kuldegradene for lengst har passert frysepunktet og ministerkulda begynner innta ryggmargene våre. Så får det heller bli total meltdown over juleribba hvis debattene når kokepunktet, istedenfor den sedvanlige enigheten utenpå.

Det kan være verdt det. På et eller annet tidspunkt må man slutte å jatte med, særlig om man er oppriktig opprørt over helheten i nasjonens utvikling den siste politiske høst. Det burde mange være. Å prate om det er første skritt mot endring.

LES OGSÅ: Nye runder om asylbarn fredag

Vi liker store ord i julen; omsorg, omtanke, varme og hjerterom. Vi gir litt ekstra til en tigger, vi gir til Frelsesarmeen, vi sender kanskje en julegave til et fjernt fadderbarn.

Derfor gjør det ekstra vondt når julebudskapet om nestekjærlighet og nåde møter det offisielle Norges nye politikk som oser av ekskludering, egoisme og selvgodhet.

Vi tvangssender ut barn av asylsøkere, barn som er født i Norge for en halv generasjon siden. I nattens mulm og mørke sendes ungene langt avgårde via et stopp innenfor piggtrådgjerdene på Trandum. Midt i blant oss bor over 400 unger på asylmottak, nesten 80 er sendt ut de siste ukene, etter å ha bodd i Norge i mer enn fire år. Det blir omtrent en oppvekking av sovende barn per natt.

LES OGSÅ: SV krever ny behandling for asylbarn som er sendt ut

Mens vi hyller fredsprisvinnerne og deres kamp for alle barns rett til skole, sender vi unger ut til nettopp liv uten mulighet til skolegang. Og det etter at foreldrene deres har ofret alt for å karre seg hit og tilby dem det. Hva tror det norske ministervelde egentlig: at småjenter de sender på internflukt til Kabul får seg en skikkelig god utdannelse? At dette er i Malalas ånd? Og apropos det siste:

Som et sylskarpt symbol på det nye Norge senes en fredelig meksikansk fredsaktivist brått og brutalt ut av landet noen dager senere – og det av den selverklærte fredsnasjonen.

Vi kan forestille oss at asylpolitikken er så komplisert at vi ikke tør mene noe om den. Vi kan innbille oss at myndighetene sikkert vet noe vi ikke vet om akkurat den familien (og den og den og den). Derfor er det helt greit at småunger som sover utrygt under varme dyner med bamsen sin brått blir vekket midt på natten.

Men det de ikke kan pakke med seg på den timen eller to de får, er bursdagen de skulle på i morgen, fotballcupen til helgen eller juleavslutningen om en uke der akkurat hun skulle være årets konferansier. Ungene kan heller ikke lukke ørene for foreldrenes fortvilte rop når de skjønner at neste stopp er Afghanistan og håpløshet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Man trenger ikke virre seg inn i et kompleks utlendingsbyråkrati for å mene at dette på alle nivåer er grunnleggende galt: Å vekke småunger på natta. Å sende dem til dagens Afghanistan. Å ikke vise solidaritet med et av verdens mest utsatte folk.

Hei, du politibetjent som blir bedt om å vekke en femåring klokken 05. Ikke gjør det. Si nei. Vi støtter deg.

Hei, du som tror at utlendingspolitikk er for vanskelig for akkurat deg. Den er ikke det. Det er bare noe myndighetene vil du skal tro så du ikke skal blande deg inn og være til bry. Men når makta på toppen ikke evner å vise solidaritet, må fotfolket ta oppgaven i egne hender. Neste ukes familieselskap kan være en ny og spennende arena å drøfte slike muligheter på.

For hyggen vi streber etter på privaten, kan ramme hardt dem som lever i skyggen av at vi ikke tør å si fra. Men hvis ingen går i jattefella, men passer seg for den, kan kanskje den afghanske nabofamilien få feire jul i Norge igjen.

Linn Stalsberg er forfatter, skribent og journalist