Kultur

Musikalsk foregangsmann i 50 år

Jan Groth vil bli dypt savnet, men musikken hans vil leve videre.

Jan Groth vokste opp med en streng kristendom. Da han et stykke opp i tenårene forlot bedehuset for å slå ut håret på norske rockescener som vokalist i bandet Aunt Mary, trodde de fleste rundt ham at han hadde forlatt barnetroen. Det hadde han ikke: «Troen var der hele tiden, men den ble så mye mer enn strenge regler: Den bar meg gjennom selv de vanskeligste utfordringer», sa Groth til Vårt Land for noen år siden.

Struttet musikalitet

Bare de som utelukkende forbandt ham med den utagerende rockeren han var på scenen, ble overrasket da han ga ut kristenrockplata Good To Know i 1980. Bare de som trodde han bare var rocker, ble overrasket da han begynte å synge evangeliske sanger signert Aage Samuelsen, deretter T.B. Barratt, på plater og på scener Norge rundt. Noen ble også overrasket da han stod signert som tekstforfatter på Oslo Gospel Choirs første sanger.

LES OGSÅ: – Jan Groth hadde en veldig inderlighet

Jan Groth struttet av musikalitet. Han var en musikalsk potet. Han hadde det i seg; rytmen, melodiene og tekstene. Men også evnen til å tolke andres låter med respekt, samtidig som han gjorde de til sine egne. Likevel var hans kanskje fremste egenskap som artist, en unik formidlingsevne og tilstedeværelse på scenen. Der var han en naturlig forlengelse av musikken, etter hvert også det evangeliske innholdet i tekstene han formidlet.

Naturlig rus

Allerede singeldebuten «Burning Needles» i 1964, fikk glimrende omtale i det amerikanske rockemagasinet Ugly-Things. Hans allerede da rustne stemme var stor, hevdet anmelderen. De neste 40 årene ble livet til Jan Groth en reise i et variert musikalsk landskap. Etter en lovende start som soloartist, slo han seg i 1969 snart sammen med Svein Gundersen, Ketil Stensvik og etter hvert også Bjørn Christiansen, for å starte bandet Aunt Mary. Av mange er regnet som Norges første skikkelige tungrockband. Singelen «I Dovregubbens hall», en rocka versjonen av Grieg, ble deres største hit sammen med «Jimy, Janis & Brian». Sistnevnte låt er om tre 60-tallshelter som døde unge av narkotika.

Den slags rus trengte aldri Jan Groth, selv om mange av kollegaene på 1960 og 70-tallet tyllet det i seg. Groth hadde så mye adrenalin og musikalitet i seg, at det var rus bedre enn noe annet.

En sensasjon

Som Norges første kristne rocker, var han en sensasjon. Noen elsket ham, andre mente han var på ville veier. Kristendom og rock var for 30 år siden et stridsemne i norsk kristenliv. Men Groth hadde allerede 16 år tidligere ridd av kritikk for musikken sin fra verdslig hold, da pop og rock var like fremmed i dét miljøet. Han tålte en støyt. Han hadde hørt Larry Norman, som han senere ble venn med og turnerte med, synge «Why Should The Devil Have All The Good Music». Han hadde hørt Andrae Crouch synge gospel, slik bare han kunne.

Vi som hadde en del med ham å gjøre, visste likevel også at Jan Groth var en svært følsom mann. Han tok seg nær av kritikk han opplevde urettferdig. Den han mente var på sin plass, aksepterte ham. Jan Groth var lett å lese. Han hadde ingen skjulte agendaer. Noen opplevde han brutalt ærlig, men for de aller fleste var han en befriende uredd og ujålet person som levde slik han lærte.

Familiekjær

Rause og reale Jan Groth var et menneske det var lett å like. Han ga av seg selv, ikke bare på scenen. Mye for vennene, mest for familien. Sin danske kone Lise så han første gang på begynnelsen av 1970-tallet, gjennom svette og lange hårtuster, fra scenen under en konsert med Aunt Mary. Siden har de holdt sammen. Når ting ballet litt på seg, sukket han: «Skjønær'nte hva jeg skulle gjort utan a Lise». Jeg vil tro det gikk begge veger: Ektemannen Jan Groth lot til å bry seg mer om familien sin, enn om musikken. Han tok tidlig lærerutdanningen, og jobbet som lærer inntil for få år siden, for å ha en sikker økonomi i bakhånd når artistjobben kunne ikke ga nok av seg.

Sønnene Andreas, Jonas og Stephan fulgte i farens musikalske fotspor. Sistnevnte i det internasjonalt kjente bandet Apoptygma Berzerk, som i årevis har samlet tusenvis av fans i tyske konserthaller. Jan Groth la aldri skjul på at han ikke skjønte seg på Stephans industrirock, men han skjønte seg på gutten, sa han ofte. Han husket da han gikk sine egne musikalske veier uten å bry seg om hva andre mente.

Andre kunne også mene mye om at det måtte være en utfordring å være foreldre til en gutt med Down syndrom, men for Lise og Jan Groth var sønnen Thomas en øyensten. Det fikk prege Jans syn på abort, men først og fremst var også det et uttrykk for hans menneskesyn om at vi alle er like verdifulle uansett rang og ballast.

Fyrte opp Hammondorgelet

Ute i låven på Greåker hadde Jan musikkrommet sitt, med en Hammond B3 som han fyrte opp og spilte på så kuene som beitet like nedenfor løp skrekkslagne avgårde. Skulle han si noe til kona Lise, ropte han opp til hovedhuset. I dag er det stille i hjemmet hans. En rocker, en fyr som var urokkelig i det han trodde på, har gått bort.

Kanskje sitter han allerede der oppe og stemmer gitaren sin sammen med Aage Samuelsen og Larry Norman.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur