Like ledere – ulike partier

Da Knut Arild Hareide gikk ut og roste Jonas Gahr Støre for å ha to tanker i hodet i ytringsfrihetsdebatten, slo det meg at her var det mer enn politisk sympati i en enkeltsak det dreide seg om. Det var to personer som har svært lik tilnærming til tilværelsen vi var vitne til.

Troende

Det er fristende å si at dette handler om at begge to er kristne. Men vi vet at kristne kan havne på svært ulike standpunkter politisk. Og Støre har tonet kraftig ned at han er noen «Kristen-Jonas» i den forstand at troen styrer ham som politiker.

Men det er likevel noen grunnleggende holdninger som følger av å ha en tro. Det ubehaget Støre må ha følt ved å heie fram blasfemi, er et ubehag som jeg vil tro de fleste troende føler. Vi vet at vi må si ja til blasfemi om vi vil ha ytringsfrihet – men vi behøver ikke like det av den grunn.

Så vet vi også at man ikke har sagt så mye om et menneskes holdninger ved å si at vedkommende er kristen. Det er så mange måter å være kristen på. Det er stor forskjell på de vestlandske bedehus som er Hareides bakgrunn og den forsiktige og spørrende urbane statskirkekristendom som Støre står for. Men mitt inntrykk er at de begge nå finner seg vel til rette med den trosutøvelse vi finner i Trefoldighetskirkens storbymesser i hovedstaden.

LES MER: En kristen Ap-leder

Solidaritet

Men de to har mer enn troen felles. De legger begge grunnleggende vekt på likhet og solidaritet og på politikkens særlige ansvar for samfunnets svake. Og de har begge vist seg å forstå frihet som mer enn individets rett til å velge i forbrukersamfunnet, at det også handler om frihet til, og ikke bare frihet fra.

Så finnes det saktens saker der de er uenige. De sto på hver sin side i striden om reservasjonsrett, og de er uenige om å endre RLE-faget til KRLE. Men jeg har en sterk følelse av at de to ville snakke seg fram til en enighet om begge disse sakene dersom de fikk være alene i rommet.

Hareide har også snakket seg fram til enighet med Siv Jensen og Erna Solberg. Men på meg virker det som de ikke deler grunnholdning med Hareide på samme måte som Støre gjør.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Motpoler

Så hvorfor slår ikke Støre og Hareide seg like godt sammen først som sist? Til en viss grad handler det om inngåtte forpliktelser. Hareide er ikke en type som løper fra den samarbeidsavtalen han har inngått. Og Støre har fortsatt noen uformelle rødgrønne forpliktelser.

Men det handler også om hva partiene deres tillater. For mange av velgerne deres oppfatter det andre partiet som selve fienden og motpolen.

For noen år siden var jeg invitert til LOs høyborg Sørmarka for å snakke om kristenfolket og arbeiderbevegelsen. Etterpå snakket jeg med to damer med solid bakgrunn fra parti og fagbevegelse. De ga klart uttrykk for at noe samrøre med mørkemennene i Kristelig Folkeparti ville ikke de ha noe av – og det inkluderte å lytte til slike som meg. Slike holdninger kom sterkt til orde i striden om reservasjonsretten.

Tilsvarende har jeg truffet mange KrF-velgere som er hellig overbevist om at Arbeiderpartiets agenda er å avkristne Norge. Antydninger om KrF-samarbeid med Arbeiderpartiet kan føre til at det blir satt spørsmålstegn ved kristen-navnet. Mange fra KrF-grasrota finner seg vel til rette på Oslo Symposium, der borgerlig samarbeid er den grunnleggende trosartikkel.

LES MER: - «Kristen-Jonas» er ikke skjellsord

Verdisaker

Visst har Ap og KrF vært motpoler i mange saker, som abort, ekteskapslov og bioteknologi. Men her er den politiske virkeligheten at KrF ikke har mer å hente hos Erna Solberg og Siv Jensen enn hos Jonas Gahr Støre. Og søndagshandel og taxfree-salg har gitt pekepinner om at i framtida kan KrF lettere finne sammen med Ap i slikt som KrF tradisjonelt har definert som verdisaker.

Også i det KrF definerer som nyere verdisaker, som asylpolitikk og klima, har Arbeiderpartiet vært KrFs motpol. Pål Lønseth var vel så hard negl overfor asylbarna som Jøran Kallemyr, og KrF har funnet det lettere å bli enige med Høyre enn med Arbeiderpartiet om klimapolitikken.

Men i begge disse sakene kan det anes en ny og mykere tilnærming hos Støre. Så begrenses hans handlefrihet både av partiet og av LO, men i KrF har man en følelse av at han er lettere å finne ut av det med enn hva Stoltenberg var.

Flørting

Også under Stoltenberg ble det bedrevet flørting med KrF – og det er lenge siden den nå sannsynlige nestleder Trond Giske tok til orde for samarbeid med KrF. Dersom det er hva som skal til for å vinne makten, er nok Arbeiderpartiet modent for å svelge gamle fordommer.

Så klare for et skifte er nok ikke KrF. Men noe kan modnes fram i de neste par årene. Før den tid er det uansett ikke aktuelt for KrF å vurdere andre samarbeidsløsninger.

Det gir også Erna Solberg mulighet til å bedre regjeringens omdømme i KrF-kretser. Hun vet nok også at KrF kan vise seg å sitte med nøkkelen til makten i 2017.