Uroens 
kunst

Den 56. Venezia-biennalen for samtidskunst ­pågår nå, med representanter fra 89 land. En trenger ikke selv å ha vært til stede for å fange opp at kunstverdenens Grand Old Lady i år har et politisk drag over seg. Kunstnerne er bekymret for tilstanden til verden, konstaterer den britiske avisen The ­Guardians anmelder.

Flere av paviljongene dveler ved regionale­ og globale konflikter. Her er både klimaendringer, våpensmugling og flyktningstrømmen i Middelhavet representert. Kritiske blikk rettes også mot massekonsum og kapitalisme (at samtidskunsten selv er en del av sistnevnte, får stå uten nærmere kommentar for denne gang). Sjefskurator Okwui Enwezors internasjonale hovedutstilling, «All the worlds futures», tar utgangspunkt i høytlesninger av Karl Marx' Kapitalen.

Biennalen er ikke det eneste eksemplet vi har sett på sosialt og økologisk engasjement i kunsten i det siste. Katie Patersons verk Fremtidsbiblioteket, som består av tusen trær plantet på Vettakollen i Oslo, har fått mye oppmerksomhet. Om hundre år skal trærne felles og bli til en bokantologi.

At kunstnere tematiserer eller jobber mot maktstrukturer, er heller ikke noe nytt. Enkelte har også blitt forfulgt og straffet for uttrykkene sine.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Mye av den nye kunsten tar form som store ­installasjoner. Dermed kommer den tett innpå oss, både fysisk og emosjonelt. Det handler om tid og rom, om minner og hukommelse, biologi og historie. Nettopp her har samtidskunsten noe av sin styrke som formidlingskanal.

Kan kunst i seg selv mobilisere og skape ­endring i samfunnet? Slike ideer har eksistert blant de ­visjonære. Men det vi ser i galleriene, er vel først og fremst en bit av et større globalt engasjement for jorden vår, hvor flere felt virker sammen. Gjennom kunsten risikerer vi å erfare virkeligheten fra en litt annen vinkel, gjennom et annet filter. Og iblant kan nettopp det være klargjørende.